Statsøkonomisk Forening

Statsøkonomisk Forening var fra starten i 1883 en pådriver for utviklingen av faget i Norge og en sentral arena for faglig så vel som politisk debatt om økonomiske spørsmål. Flere av tidsskriftbidragene var omarbeidede versjoner av foredrag holdt på foreningens medlemsmøter i Oslo handelsstands forenings lokaler på Karl Johan i Oslo. Medlemsmøtene ble frekventert av den ypperste elite av økonomiinteresserte personer fra både staten, akademia og næringslivet, inkludert direktører ved institusjoner som Norges Bank og Statistisk sentralbyrå. Foreningen, så vel som den nye fagretningen den løftet fram, ble slik en sentral premissleverandør for den unge norske staten. Innføringen av henholdsvis parlamentarisme (1884), nasjonal uavhengighet (1905) og allmenn stemmerett (1919) innebar at det norske demokratiet ble etablert parallelt med det norske økonomifaget, noe som innebærer at økonomisk fag- og profesjonshistorie kan være et godt prisme for å forstå også landets historie.

Nasjonale spørsmål knyttet til effektiv ressursutnyttelse, infrastruktur, produksjon, handel og velferdsspørsmål stod alltid sentralt i foreningen, men vel så viktig var det å hente impulser utenfra. I tillegg til rapporter om den økonomiske utviklingen i andre land, ble sammendrag av den viktigste økonomiske faglitteraturen publisert i hver eneste utgave av Statsøkonomisk Tidsskrift. Slik kom viktige metodologiske debatter om blant annet grensenytte, verditeori og forholdet mellom teori og empiri til Norge nesten umiddelbart, noe som må ha bidratt til at en mann som Ragnar Frisch senere kunne reise ut i verden og ta det internasjonale faget med storm.

Etterkrigstiden ble så foreningens kanskje aller viktigste fase, og debattene raste, både i tidsskriftet og på foreningens møter, om planlegging og økonomifagets rolle i det nye Norge. Med nasjonalregnskapet som et nytt verktøy fikk en ny generasjon økonomer utdannet av Frisch, stor innflytelse i oppbyggingen av den norske velferdsstaten og det korporative systemet for lønnsdannelse gjennom blant annet frontfagsmodellen. Som sin veileder var økonomer som Trygve Haavelmo, Eirik Brofoss og Petter Jacob Bjerve orientert mot det matematiske og mot det reformistiske. Denne strømningen ble imidlertid temperert av en eldre generasjon økonomer og embedsmenn, som Gunnar Jahn og Wilhelm Keilhau, som var mer verbalt orientert hva gjaldt det metodologiske, og nok også mer borgerlig innstilt hva gjaldt det politiske. Statsøkonomisk Forening fungerte som et forum hvor disse strømningene møttes til ivrig, men respektfull meningsutveksling i denne viktige brytningstiden.

I 1987 ble Statsøkonomisk Tidsskrift omdøpt til Norsk økonomisk tidsskrift, og dets rolle som publiseringskanal for bidrag på norsk om samfunnsøkonomiske problemstillinger og forskning ble etter hvert redusert, både til fordel for tidsskriftet Sosialøkonomen, og ikke minst for meritterende forskning publisert i engelskspråklige tidsskrifter. Organisasjonen som ble grunnlagt som Statsøkonomiske Studenters Forening i 1908 og senere hadde navn som Socialøkonomisk Samfund (1932–1969), Sosialøkonomenes forening (1986–2001) og siden 2001 har Samfunnsøkonomene vært fagforening for en voksende profesjon, men også som et viktig faglig forum. Tidsskriftet Samfunnsøkonomen er i dag arvtakertidsskriftet til begge foreningene, og Statsøkonomisk Forening er fortsatt et aktivt forum for presentasjon og diskusjon av aktuelle samfunnsøkonomiske problemstillinger.

Nærmere om historieprosjektet

På bakgrunn av forprosjektrapporten jobber styret i Statsøkonomisk Forening nå med å få på plass finansiering for et bredt anlagt historieprosjekt om økonomifagets historie i Norge. Utgivelsen Vitenskap og Politikk av Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch ble til på lignende vis rundt foreningens 100-årsjubileum i 1983, men på bakgrunn av rapporten er det tydelig at en ny framstilling, som også går forbi 1983 og opp til vår egen tid, vil være på sin plass. En periodisering på tre hovedperioder er blitt en nokså standard framstillingsform for økonomifagets historie i andre land, og en etableringsfase fra ca. 1880 – ca. 1930, etterfulgt av en fase som styringsfag fra ca. 1930 – ca. 1975 og en fase preget av omkalfatring og liberalisering fra ca. 1975 og opp til vår egen tid, vil være fruktbar også for studiet av det norske økonomifaget.

Tre hovedproblemstillinger er også blitt identifisert for et slikt studium, knyttet til 1) i hvilken grad og på hvilke måter det norske økonomifaget skiller seg fra økonomifaget i andre land; 2) hva norske økonomers påvirkning på norsk økonomisk politikk har vært; og 3) hva som har forent norske økonomer, som tross at de har hatt ulike metodologiske og politiske grunnsyn, likevel har vært samlet i et faglig fellesskap som har kommet til utrykk i blant annet Statsøkonomisk Tidsskrifts spalter. Inspirert av blant annet Marion Fourcades komparative studie Economists and Societies (Princeton University Press, 2009), om økonomprofesjonen i henholdsvis USA, Storbritannia og Frankrike, vil ambisjonen være å se på nasjonale særtrekk i Norges stat, næringsliv og utdanningssystem, og på hva norske økonomers rolle har vært innenfor disse sfærene og institusjonene. Slik vil man kunne besvare hovedproblemstillingene på en måte som gir ny innsikt i økonomifagets historie og i Norges moderne historie som helhet. Dersom et treårig prosjekt kommer i gang raskt vil det kunne være mulig å presentere et slikt historieverk til 150 års-jubileet for det første professoratet i 2027.