Bruker Norge oljeinntektene fornuftig?
Handlingsregelen som ble etablert i 2001, diskuteres hyppig i disse statsbudsjettider. Fokuset er på hvor mye oljeinntekter som brukes i statsbudsjettet, målt ved det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Bruken av oljeinntekter skal over tid følge den forventede realavkastningen i SPU (Statens pensjonsfond utland), for tiden anslått til 3 prosent. Ifølge Nasjonalbudsjettet anslås bruken av oljeinntekter i 2024 til 2,7 prosent av fondsverdien eller 410 milliarder kroner. Dette utgjør om lag 22 prosent av utgiftene i statsbudsjettet og om lag 10 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Som andel av BNP for Fastlands-Norge er bruken av oljeinntekter nær femdoblet siden 2007, men andelen anslås å synke til 7 prosent i 2060 dersom vi holder oss til 3-prosentbanen. Vi må altså innstille oss på at handlingsrommet i statsbudsjettet reduseres i årene framover.
Ved etableringen av handlingsregelen var det stor oppmerksomhet på hvordan oljeinntektene burde brukes. Generelt bør oljeinntektene brukes på tiltak som styrker vekstevnen i fastlandsøkonomien. Finanskomiteen på Stortinget påpekte mer presist at «skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi». Videre uttalte komiteen at oljeinntektene ikke må brukes som unnskyldning for å la være å gjennomføre nødvendige reformer.
Har Norge brukt oljeinntektene på de riktige formålene? La meg starte med det positive. Pensjonsreformen med levealdersjustering av pensjon som et sentralt element, ble innført i 2011, og evalueringer har dokumentert at reformen har bidratt til at eldre står lenger i arbeid. Videre har arbeidsminister Tonje Brenna nylig foreslått, i tråd med pensjonsutvalgets (NOU 2022:7) anbefaling, å øke pensjonsalderen gradvis i takt med økende levealder. Begge disse tiltakene er eksempler på reformer som er nødvendige for å sikre et bærekraftig pensjonssystem når levealderen øker. På den andre siden er det ikke gjort noen endringer i sykelønnsordningen og andelen unge som mottar helserelaterte stønader øker.
En godt utbygd infrastruktur, særlig innen transport, kan bidra til en mer velfungerende økonomi. Problemet i Norge er at prosjekter med negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet har høyere sannsynlighet for å bli gjennomført enn samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. I statsbudsjett for 2024 er det avsatt midler til forberedende arbeider og anbudskonkurranse for Stad skipstunnel, et prosjekt med negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Videre er det nylig utarbeidet en utredning av Nord-Norgebanen, en videreføring av Nordlandsbanen fra Fauske til Tromsø. Ifølge NRK er kostnadene beregnet til over 200 milliarder kroner før det er tatt hensyn til kostnader ved naturinngrep. Stadig ifølge NRK, vil ikke Jernbanedirektoratet anbefale bygging av Nord-Norgebanen fordi nyttevirkningene er lavere enn kostnadene. Det er enda ikke fattet politisk vedtak om bygging av verken Stad skipstunnel eller Nord-Norgebanen, så det er ikke for sent å snu.
For å opprettholde et høyt inntektsnivå må norsk økonomi omstilles fra næringer basert på utvinning av naturressurser til kunnskapsbaserte næringer. Produktivitetskommisjonen (NOU 2016:3) er bekymret for at en lav andel unge har master- eller doktorgrad. Spesielt er andelen som uteksamineres innen matematikk, naturvitenskapelige og teknologiske fag som antas å være viktig for produktivitetsutviklingen, svært lav sammenliknet med andre OECD-land.
For å oppnå en mer effektiv økonomi er det viktig at alle ressurser utnyttes fullt ut. En mer effektiv økonomi, både i privat og offentlig sektor, vil gi grunnlag for å finansiere lavere inntektsskatt og arbeidsfradrag som foreslått av skatteutvalget (NOU 2022:20). Disse tiltakene vil øke arbeidstilbudet og skattegrunnlaget, noe som er nødvendig for å håndtere økningen i andel eldre.
Mer av de økte oljeinntektene burde vært brukt på reformer og tiltak som styrker vekstevnen i økonomien i stedet for å sløses bort på prosjekter med lav samfunnsøkonomisk avkastning.