Hvor lenge var Adam i paradis?

I år er det 300 år siden Adam Smith ble født og nesten 250 år siden verket som ofte regnes som grunnsteinen i faget samfunnsøkonomi, An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, ble utgitt for første gang (1776). Smith hadde nok fortjent mer oppmerksomhet i Samfunnsøkonomen i år enn han har fått, men han må altså nøye seg med å være utgangspunktet for årets siste leder.

Som tittelen tilsier, var Adam Smith opptatt av forskjellene i velstand mellom land og hva som er årsakene til dem. Det er interessant i seg selv, for i moderne vekstteori regner man gjerne perioden frem til rundt 1800 som den malthusianske epoken. Det var først da noen land begynte å ta av med den industrielle revolusjonen som driver av en moderne vekstprosess, som kjennetegnes av en nokså jevn og trutt økning i velstand og velferd. USA har i gjennomsnitt vokst med to prosent i året de siste 150 årene. Det har selvfølgelig vært noen avvik fra denne banen, som depresjonen på trettitallet, men det er likevel ingen tvil om at både USA og resten av verden underveis har blitt transformert gjennom blant annet kontinuerlig teknologisk fremgang.

Wealth of nations, som storverket oftest kalles, minner oss på at den industrielle revolusjon nok var mer en langtrukken affære som startet i Storbritannia enn en revolusjon. Det er de langsiktige konsekvensene som har vært revolusjonerende. Mens de fleste mennesker som levde samtidig med eller før Adam Smith var veldig fattige, er bildet et helt annet i dag. Et liv i ekstrem fattigdom var skjebnen for anslagsvis tre fjerdedeler av menneskeheten på begynnelsen av 1800-tallet. Nå er andelen 10 prosent eller lavere og dette har skjedd samtidig som folketallet har åttedoblet seg.

En av de viktigste ideene til Adam Smith var at spesialisering og arbeidsdeling fører til produktivitetsøkninger, men at denne prosessen er begrenset av markedets omfang. Det er derfor kanskje ikke tilfeldig at den første globaliseringsbølgen sammenfalt i tid med at noen land startet sin moderne vekstfase. Internasjonal handel vokste raskt i det nittende århundret, men da første verdenskrig startet gikk den ned i en bølgedal. Det tok 60 år å komme tilbake til det samme nivået som i 1913. Andre mål på økonomiske forbindelser over landegrensene, som migrasjon og finansiell integrasjon, falt også kraftig i mellomkrigstiden.

Globaliseringsbølge nummer to, som begynte etter andre verdenskrig, er større enn den første. Den har sammenfalt med en historisk oppgangstid hvor verdens samlede BNP er mer enn tidoblet. Land som Japan og Sør-Korea har nådd inntektsnivåer som tidligere var forbeholdt vestlige samfunn. De markedsorienterte reformene Kina iverksatte rundt 1980 førte til økonomisk vekst i en takt som aldri har vært opprettholdt over tid før, noe som har løftet hundrevis av millioner kinesere ut av ekstrem fattigdom. Ulikheten globalt har også falt på grunn av vekst i andre fattige land, som India. Dessverre kan det være grunn til å lure på om det er mulig å surfe videre på denne bølgen.

Pandemien var riktignok en knekk som det kan se ut til at verden kom seg rimelig raskt etter, men den geopolitiske usikkerheten er en større bekymring enn økonomisk «long-Covid». For det første har de to største økonomiene, USA og Kina, lenge stridet om valutakurser, handelsbalanser og teknologi. Faren for militær konflikt mellom USA og Kina om Taiwan trekkes stadig frem som et stort usikkerhetsmoment. Kinas strenge koronatiltak skapte dessuten store globale leveringsproblemer siden internasjonal fragmentering av produksjonskjeder har vært et hovedtrekk ved den andre globaliseringsbølgen. Det er mye snakk om avkopling og risikoreduksjon blant næringslivsledere og en gigant som Apple har allerede begynt å flytte produksjon vekk fra Kina.

For det andre har Russlands fullskala invasjon av Ukraina avdekket verdens sårbarhet når forsyningen av viktige råvarer gjøres til våpen. Mye av den fruktbare jorden i Ukraina kan for tiden ikke brukes til å dyrke jordbruksprodukter og det som produseres er blitt langt vanskeligere å få ut til verdensmarkedet eller ødelegges før det kommer frem. Konsekvensen har vært et prissjokk som rammer matvareimporterende utviklingsland spesielt hardt. Mange fryktet det samme ville skje med landene på det europeiske kontinentet som hadde gjort seg avhengig av russisk energiforsyning.

Russland sanksjoneres, og de direkte økonomiske forbindelsene med vesten er nå kraftig reduserte. Mye tyder imidlertid på at sanksjonene omgås i betydelig grad via handel med land som Armenia, Tyrkia og Kasakhstan. Og russerne har uansett muligheten for å skaffe seg våpen og teknologi via Iran, Kina og Nord-Korea. Selv om det er liten grunn til å tro at landet kan vinne krigen, vil det være en halv seier hvis de ikke kastes helt ut av Ukraina. Da kan man ikke se bort ifra at de prøver seg igjen når de har slikket sårene, enten det blir samme sted eller i en av de andre tidligere Sovjetrepublikkene russerne hele tiden truer. Det kan bli en stund til gitt omfanget av tapt militærmateriell og mannskaper, men situasjonen utgjør likevel et annet stort geopolitisk usikkerhetsmoment, som forsterkes av at angrepet kan inspirere liknende aksjoner, noe som Venezuelas «folkeavstemning» om å annektere halve Guyana kan være et eksempel på.

For det tredje kan klimakrisen føre til omfattende endringer i globale bosettings- og handelsmønstre. For eksempel kan nordøstpassasjen bli den nye standardruten for shipping fra Øst-Asia til Europa, noe som vil redusere verdien av Suez-kanalen. En krymping av transporttiden på mer enn 50 prosent vil kunne motvirke den reduserte attraktiviteten til Kina som lokalisering for industriproduksjon og gi Russland en ny rolle i verdensøkonomien. Global oppvarming kan også gjøre sistnevnte mye viktigere som produsent av den strategiske råvaren hvete.

Det sies ofte at land som handler mye med hverandre ikke vil gå til krig mot hverandre fordi de har for mye å tape. Det viste seg å ikke stemme da første verdenskrig brøt ut. Russlands aggresjon utgjør også et skudd for baugen for denne hypotesen. Verden kan ikke lengre ta det for gitt at fortetningen av de økonomiske forbindelsene som globaliseringen har gitt nødvendigvis også gir færre væpnede internasjonale konflikter.

Mens Russland hovedsakelig er en eksportør av råvarer som det i de fleste tilfeller finnes alternative leverandører av, har vestlige bedrifter investert kraftig i Kina. Det har gjort landet til «verdens viktigste industrifabrikk». Og det kinesiske markedet er av en helt annen skala enn det russiske. En eventuell konflikt mellom USA og Kina vil derfor ha mye større betydning. Samtidig fremheves det at Taiwans dominans i markedet for halvledere kan være av like stor betydning for kommunistene på fastlandet som USAs sikkerhetsgarantier. Kina er nemlig det klart største landet på etterspørselssiden.

Det er lov å håpe at akkurat denne gjensidige avhengigheten virker avskrekkende. Likevel vil antagelig den geopolitiske usikkerheten påvirke lokaliseringen av produksjon og teknologiutviklingen fremover. Adam Smith ville nok vært bekymret for konsekvensene av den reduksjonen i markedets utstrekning som ser ut til å komme, selv om den fremstår som en rasjonell respons på et skift i relasjonen mellom avkastning og risiko ved internasjonal handel og investeringer. Og det er ingen tvil om at en ny bølgedal i globaliseringen vil koste verden dyrt.