En «aukrustmodell» for mellomlang sikt

La meg kort oppsummere modellen, som er mer utfyllende beskrevet i Røisland (2023). For å rendyrke effekten av utenlandske forhold, vil jeg se bort fra innenlandske sjokk og bare ha med utenlandsk inflasjon og sjokk til bytteforholdet overfor utlandet (forholdet mellom eksportpriser og importpriser).

Lønnsdannelsen er gitt ved

$w=\theta {(v+p}^{*})+(1- \theta )p+\delta y,$      (1)

der $w$ er nominell lønn, ${v+p}^{*}$er prisen i kroner på k-varer, der v er valutakursen og $p^{*}$​ er utenlandsk prisnivå (i utenlandsk valuta), $p$ er konsumprisindeksen (KPI) og $y$ er produksjonsgapet. Alle variable (unntatt renten) er på log-form.

Lønnsdannelsen (1) kan sees på som resultatet av forhandlinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i k-sektor, der arbeidstakerne ønsker høyest mulig konsumreallønn $(w-p)$​​​ og arbeidstakerne ønsker høyest mulig profitt, og dermed lavest mulig (k-sektor-) produsentreallønn ${(w-(v+p}^{*}\left)\right)$​​​. Se Aursland mfl. (2020) og Nymoen og Bårdsen (2023)^{#Se Appendix C.3.2 i Nymoen og Bårdsen (2023).} for en beskrivelse av hvordan utfallet av et Nash forhandlingsproblem leder til versjoner av (1) som forhandlingsresultat. At TBUs anslag for konsumprisveksten er et viktig premiss i lønnsforhandlingene er forenlig med at lønnsfastsettelsen kan sees på som et kompromiss mellom mål om produsentreallønn og mål om konsumreallønn. Jo høyere $\theta$ er, dess mer avhenger lønnsveksten av lønnsomheten i frontfagene og jo mindre av lønningenes kjøpekraft.

Det hevdes av og til at frontfagsmodellen innebærer at konsumprisutviklingen ikke påvirker lønnsnormen – det er kun industriens lønnsomhet som betyr noe. Det impliserer at $\theta =1$. Selv om et slikt syn ikke er i tråd med standard teori for lønnsforhandlinger (jf. referansene over), er det et interessant spesialtilfelle som jeg kommer tilbake til.

Ligning (1) impliserer at lønningene øker når valutakursen svekker seg. Jeg vil her minne om at modellen gjelder for «mellomlang sikt». Det er liten grunn til å tro at kortsiktige endringer i valutakursen påvirker lønnsveksten i nevneverdig grad, og empiriske studier tyder heller ikke på det. Det er først når valutakursen forblir svak i gjennomsnitt over noen år at lønnsveksten vil øke for å få lønnsandelen opp til et normalt nivå.

Jeg antar også i (1) at lønnsveksten dempes dersom aktivitetsnivået (y) blir lavere, dvs. $\delta >0$, enten fordi arbeidstakernes forhandlingsmakt svekkes ved økt ledighet eller fordi de tar hensyn til sysselsettingen i lønnskravene. Dette er også i tråd med etablert teori og empiri på norske data.

p og w er nivået på priser og lønninger, men kan også tolkes som den akkumulerte inflasjonen og lønnsveksten på mellomlang sikt. Nominelt pris- og lønnsnivå kan defineres som en indeks, der initialverdien er satt til 1 (dvs. 0 på log-form). Da har vi at (akkumulert) inflasjon på mellomlang sikt kan skrives som $\pi =p-p_0=p$, og inflasjon fra mellomlang til lang sikt som ${\pi }^L=p^L-p$. Alle realvariable, som y, reallønn og realvalutakurs, er målt som avvik fra en eksogen langsiktig likevekt, men det er viktig å presisere at det ikke gjelder for nominelle variable, som er ikke-stasjonære under inflasjonsstyring. Under inflasjonsstyring vil derfor langsiktig prisnivå $p^L$​ avhenge av akkumulert inflasjon på mellomlang sikt, dvs. $p$. Modellen kan derfor også tolkes som en modell for inflasjon og lønnsvekst, selv om jeg abstraherer fra kortidsdynamikken i inflasjonen.

Jeg antar at forventet inflasjon fra mellomlang til lang sikt er lik inflasjonsmålet, normalisert til 0, dvs. at ​ ${\pi }^{L,e}=0$. Det impliserer at ex ante realrente på mellomlang sikt avhenger én-til-én med nominell rente, dvs. $r=i-{\pi }^{L,e}=i$, der i er nominell rente.

Videre antar jeg en enkel, negativ sammenheng mellom aktivitetsnivået og renten:

$y=-\sigma r.$     (2)

der $\sigma >0$. Konsumprisene er et veiet snitt av importprisene og prisen på skjermede varer og tjenester:

$p=\alpha \left({v+p}^{*}+u^i\right)+\left(1-\alpha \right)p^s.$     (3)

​ $u^i$​ er et sjokk til importprisene, som kan tolkes som et sjokk til bytteforholdet.

$p^s=w.$     (4)

Ligning (4) bestemmer prisene i skjermet sektor som et påslag på lønn, der påslaget er satt til 1 i tråd med den originale Aukrustmodellen.

Valutakursen er representert ved udekket renteparitet (UIP) og en antagelse om at realvalutakursen forventes å være i likevekt på lang sikt (dvs, relativ PPP holder på lang sikt):^{#Merk at UIP på realform følger matematisk fra UIP på nominell form. Se Røisland (2023) for hvordan (5) kan utledes fra nominell UIP og en antagelse om at realvalutakursen forventes å være i likevekt på lang sikt.}

​ $v=p-p^{*}-(r-r^{*}).$     (5)

Realvalutakursen ( $v+p^{*}-p$) avhenger altså av realrentedifferansen, der r* er summen av utenlandsk realrente og en eksogen risikopremie. Merk at for en gitt rentedifferanse vil en økning i prisnivået i Norge relativt til utlandet føre til at den langsiktige verdien på kronen må bli tilsvarende svakere. Når aktørene forventer svakere kurs på lang sikt, og ikke får kompensasjon i form av høyere rentedifferanse, vil kursen svekke seg allerede i inneværende periode. Her er inneværende periode tolket som «mellomlang sikt», så svekkelsen trenger ikke nødvendigvis å skje momentant hvis inflasjonen hjemme øker.

Valutakursen spiller en viktig rolle i modellen, og i Røisland (2023) drøfter jeg nærmere den empiriske støtten for valutakursantagelsen. Ligning (5) er forenlig med den vanlige måten å modellere valutakursen på i DSGE-modeller for åpne økonomier,^{#I de fleste DSGE-modeller er det en risikopremie i tillegg, og denne er ofte endogen og avhenger av netto fordringer på utlandet. I min modell har jeg, for å spare notasjon, «bakt» en (eksogen) risikopremie inn i r*, slik at r* må tolkes som risikopremiejustert utenlandsk rente. Avvik fra «ren» UIP, dvs. risikopremier, er viktige i valutamarkedet, særlig på kort sikt. Se Maggiori (2022) for en oversikt over forklaringer på slike avvik.} og den danner også kjernen i valutakursligninger i makroøkonometriske modeller som KVARTS og NAM.

Til slutt må pengepolitikken spesifiseres. Jeg antar en enkel sammenheng der pengepolitikken strammes til når inflasjonen øker^{#I Røisland (2023) er det antatt en Taylor-regel, der renten også responderer på y. Men som vist i Røisland (2023) kan man, ved å bruke «IS-ligningen» (2), gjøre om denne til (6).}:

$r=\gamma p,$     (6)

der $\gamma >0$. I Røisland (2023) var den utenlandske renten eksogen. Men siden virkningen på inflasjonen hjemme av økt utenlandsk inflasjon avhenger av hvordan utenlandsk rente responderer på inflasjonen ute, vil jeg her endogenisere utenlandsk rente på samme måte som i ligning (6):^{#Den er egentlig bare «semi-endogenisert», siden økt rente som respons på økt inflasjon, vil dempe inflasjonen. Men for dette formålet er det ikke nødvendig og endogenisere utlandet fullt ut.}

$r^{*}={\gamma }^{*}{p}^{*}.$     (7)

der ​ ${\gamma }^{*}>0.$ Ligningene (1)-(7) determinerer de endogene variablene p, p^s, w, v, r, r^* og y som funksjoner av $p^{*}$og ​ $u^i$​. Jeg skal fokusere på hvordan norsk KPI-vekst og lønnsvekst avhenger av økt utenlandsk inflasjon og hvordan frontfagsmekanismen, representert ved $\theta >0$, påvirker hvordan utenlandsk inflasjon importeres til Norge. Løsningene for p og w er:

$p=\frac{1}{\gamma (\alpha +(\theta +\beta \left)\right(1-\alpha \left)\right)}\left[{\gamma }^{*}\left(\alpha +\theta \left(1-\alpha \right)\right)p^{*}+{\alpha u}^i\right],$     (8)

$w=\frac{1}{\gamma (\alpha +(\theta +\beta \left)\right(1-\alpha \left)\right)}\left[{{\gamma }^{*}\left(\right(1-\alpha )\theta +\alpha (1-\gamma \beta \left)\right)p}^{*}+(1-\gamma (\theta +\beta \left)\right){\alpha u}^i\right],$     (9)

der $\beta =\sigma \delta >0$.

Virkningene av økt utenlandsk inflasjon

Jeg skal fokusere mest på virkningen av økt utenlandsk inflasjon (​ $p^{*}>0$), der eksportprisene øker like mye som importprisene, siden dette ikke kom så klart frem i Røisland (2023). Senere skal jeg sammenligne tilfellet med økt utenlandsk inflasjon med tilfellet der importprisene, men ikke eksportprisene, øker, dvs. en forverring av bytteforholdet (​ $u^i>0$). For å få frem intuisjonen bedre, skal jeg først se på to spesialtilfeller før jeg går over til det generelle tilfellet.

Lønns-prisspiraler

Fordi mye av debatten om lønnsdannelsen og pengepolitikken dreier seg om muligheten for lønns- prisspiraler, skal jeg her se nærmere på hvordan økt utenlandsk inflasjon kan gi opphav til en lønns- prisspiral i Norge. Som i Røisland (2023) skal jeg benytte en vanlig definisjon av en lønns- prisspiral, som for eksempel benyttes av Lorenzoni og Werning (2023), nemlig som en mekanisme som gjennom lønnsdannelsen forsterker et initialt sjokk til inflasjonen. Merk at det ikke trenger å være en permanent prosess der priser og lønninger stadig trekker hverandre opp for å være en lønns- prisspiral med denne definisjonen.

I min modell vil det være en lønns- prisspiral når w øker som respons på økt $p^{*}$ og dermed også bidrar til økt inflasjon i skjermet sektor. Vi har altså en lønns- prisspiral hvis koeffisienten foran $p^{*}$​ i ligning (9) er større enn null. Som vi ser av uttrykket, er det en kombinasjon av den pengepolitiske responsen og strukturen i økonomien, deriblant «disiplinen» i frontfagsmodellen ( $\theta$), som avgjør dette. Jo sterkere sentralbanken responderer på inflasjonen, dess mer skal det til før det blir en lønns- prisspiral. Betingelsen for å unngå en slik spiral er

$\gamma >\frac{\left(1-\alpha \right)\theta +\alpha }{\beta \alpha }$​.     (11)

Vi ser at jo mer «disiplin» i frontfagsmodellen det er, målt ved $\theta$, dess mer må renten øke som respons på inflasjonen for å unngå en lønns- prisspiral.

Jeg vil minne om at vi her altså ikke snakker om en vedvarende lønns- prisspiral, men kun en forsterkning av effekten på inflasjon av sjokket som går via lønningene, jf. definisjonen av en lønns- prisspiral av Lorenzoni og Werning (2023) over. Normalt bør en kanskje forvente et visst innslag av lønns- prisspiraler, slik at (11) ikke er oppfylt. Det kan være at en så sterk renteøkning som skal til for å hindre at lønnsveksten øker når utenlandsk inflasjon øker, vil gi for sterk nedgang i aktivitetsnivået. At lønnsveksten øker når importert inflasjon øker, altså at vi får en lønns- prisspiral slik det vanligvis er definert, er trolig et realistisk tilfelle. Mitt bidrag er å vise at for denne typen sjokk vil selve frontfagsmekanismen forsterke innslaget av lønns- prisspiraler, i motsetning til hva den gjør for innenlandske sjokk.

Resultatet mitt er i tråd med argumentasjonen til Storesletten (2023) og Natvik (2023), men står i kontrast til argumentasjonen til Bjørnstad (2023), som skriver: «Utenlandsk inflasjon kommer inn til Norge gjennom to kanaler. Gjennom importpriser og eksportpriser. Økte eksportpriser reduserer lønnskostnadsandelen i industrien og gir med den norske lønnsdannelsen høyere lønnskrav, og derigjennom høy inflasjon også i Norge. […] Men den inflasjonen gir ikke opphav til nye lønnskrav.» Dette argumentet er riktig hvis valutakursen ikke påvirkes av inflasjonen. Som jeg var inne på i Røisland (2023), synes mye av argumentasjonen omkring frontfagsmodellen å være basert på en implisitt antagelse om eksogen valutakurs. Men med kursantagelser som er standard i forskningslitteraturen, vil valutakursen svekke seg når inflasjonen hjemme øker, med mindre sentralbanken setter opp renten tilstrekkelig til å motvirke dette.

Bjørnstad argumenterer innenfor en ramme der $\theta =1$. Da vil ikke en lønns- prisspiral oppstå gjennom den tradisjonelle kanalen, der økte priser gir økte lønnskrav, som igjen øker prisene og fører til ytterligere lønnskrav osv. I stedet kan vi snakke om en pris-kurs-lønnsspiral: Økte priser svekker valutakursen (med mindre pengepolitikken responderer tilstrekkelig). Svakere valutakurs øker lønnsomheten i k-sektor og gir økte lønnskrav. Økt lønnsvekst øker prisene i s-sektor og dermed det generelle prisnivået. Det svekker igjen valutakursen, osv. Men med en tilstrekkelig renterespons vil det jeg i Røisland (2023) kalte «UIP-effekten» dominere «PPP-effekten», slik at en pris-kurs-lønnsspiral ikke vil oppstå. Betingelsen er altså gitt ved ulikheten (11).

Hva skjer hvis vi får økte importpriser, men ikke økte eksportpriser, altså en forverring av bytteforholdet? Igjen får vi en lønns- prisspiral hvis koeffisienten foran ​ $u^i$​ i ligning (9) er større enn null. Renteresponsen på inflasjonen som må til for å hindre en slik spiral er

$\gamma >\frac{1}{\theta +\beta }$​     (12)

Vi ser at jo mer «disiplin» i frontfagsmodellen det er, målt ved $\theta$, dess mindre må renten øke for å hindre en lønns- prisspiral. Ved sjokk til bytteforholdet vil altså frontfagsmekanismen bidra til at renten kan øke mindre for å hindre en spiral. Som vist i Røisland (2023) er det samme tilfellet for innenlandske inflasjonssjokk og for lønnssjokk. Men det motsatte er altså tilfelle ved økt utenlandsk inflasjon.

Merk at hvis det kun er konsumreallønnen, og ikke produsentreallønnen i k-sektor, som bestemmer lønnsveksten, dvs. $\theta =0$, blir betingelsene (11) og (12) identiske, dvs. $\gamma >\frac{1}{\beta }$​. Det er derfor selve frontfagsmekanismen som bidrar til at det lettere oppstår innenlandske lønns- prisspiraler som følge av økt utenlandsk inflasjon enn når sjokket har opphav i norsk økonomi eller det er et sjokk til bytteforholdet. Dersom det ikke var noe frontfag, ville implikasjonene av innenlandske versus utenlandske inflasjonsimpulser vært de samme.

Det burde ikke være kontroversielt at å gi en bestemt sektor økt vekt i lønnsdannelsen er gunstig når noen typer sjokk inntreffer og ugunstig for andre typer forstyrrelser. Noe annet ville vært overraskende. Jeg har vist at å la k-sektor få en sentral rolle i lønnsfastsettelsen bidrar til å dempe virkningene på inflasjonen av innenlandske pris- og lønnssjokk og sjokk til bytteforholdet, men bidrar til å forsterke virkningene av utenlandske inflasjonssjokk, sjokk til utenlandsk rente og sjokk til risikopremien.^{#Se Røisland (2023) for en løsning av modellen med alle de nevnte sjokkene.}

Et interessant spørsmål er om smitteeffektene av økt utenlandsk inflasjon til norsk pris- og lønnsvekst ville vært større eller mindre dersom vi hadde hatt et valutakursmål. Dette kan analyseres i mitt modellrammeverk ved å gjøre bruk av ligningen for realrenten under et valutakursmål, som er gitt ved ligning (B.4) i vedlegget i Røisland (2023). For å gjøre analysen litt enklere, uten at den viktigste mekanismen går tapt, vil jeg anta at ${\gamma }^{*}=1$. dvs. at utenlandske sentralbanker setter opp renten med 1 prosentpoeng når inflasjonen øker med 1 prosent. Videre vil jeg se på tilfellet med en helt fast valutakurs, som impliserer at $\gamma \to \infty$ i (B.4).^{#Merk at ​γ​ i Vedlegg B i Røisland (2023) er koeffisienten på valutakursen under et valutakursmål, og ikke koeffisienten på inflasjonen.} Da reduserer ligning (B.4) seg til

$r=p.$     (13)

Under et fastkursregime og ​ ${\gamma }^{*}=1$. får man altså en sammenheng mellom rente og inflasjon, der koeffisienten på $p$, altså en implisitt $\gamma$, er 1. Selv om den implisitte renteregelen (13) under fast valutakurs ligner på renteregelen (7) under et inflasjonsmål, har de forskjellig tolkning. Under et inflasjonsmål er de langsiktige inflasjonsforventningene antatt lik målet (normalisert til 0), slik at sentralbanken øker (den mellomlangsiktige) nominelle renten med $\gamma$ når inflasjonen øker med 1 prosent. Realrenten er da lik den nominelle renten. Med fast valutakurs vil den nominelle renten følge den utenlandske nominelle renten én-til-én. Hvis inflasjonen øker i Norge, men ikke inflasjonen i utlandet, vil ikke den nominelle renten øke i Norge. Men fordi prisnivået i Norge ikke kan være varig høyere i Norge, vil en periode med økt prisvekst måtte medføre at prisene må falle på lang sikt. Inflasjonsforventningene vil da falle, slik at en økning i p i denne perioden fører til at ${\pi }^{L,e}=p^{L,e}-p$ faller, og som gir en høyere mellomlangsiktig ex ante realrente for gitt nominell rente.

Når inflasjonen, og dermed renten, internasjonalt øker, vil den nominelle renten i Norge øke tilsvarende for å holde valutakursen fast. Løsningen for p og w som funksjoner av $p^{*}$ finner vi ved å sette ${\gamma }^{*}=\gamma =1$ i (8) og (9):

$p=\frac{\alpha +\theta \left(1-\alpha \right)}{\alpha +\theta \left(1-\alpha \right)+\beta (1-\alpha )}{p}^{*},$     (14)

$w=\frac{\alpha +\theta \left(1-\alpha \right)-\alpha \beta }{\alpha +\theta \left(1-\alpha \right)+\beta (1-\alpha )}{p}^{*}.$     (15)

Det er verdt å merke seg at innenlandske priser og lønninger øker mindre på mellomlang sikt enn i utlandet under fast valutakurs (men like mye på lang sikt). Grunnen til det er at den nominelle renten i Norge må følge økningen i utenlandsk rente. Økt rente reduserer aktivitetsnivået i Norge og modererer lønnveksten og dermed prisveksten på s-varer. På lang sikt må imidlertid pris- og lønnsnivået i Norge litt opp, for å komme opp til det økte langsiktige prisnivået hos handelspartnerne, slik at konkurranseevnen på sikt er uforandret. En slik økning i forventet fremtidig inflasjon i Norge demper virkningen på realrenten av økt nominell rente.

Ved å sammenligne (14) og (15) med (8) og (9), ser vi at hvorvidt fast valutakurs gir større eller mindre smitteeffekter av økt utenlandsk inflasjon, avhenger av om responsen på inflasjonen under et inflasjonsmål, gitt ved $\gamma$, er større eller mindre enn 1. Hvis den er mindre enn 1, vil kronekursen svekke seg og føre til ytterligere økt lønns- og prisvekst under et inflasjonsmål. Da vil en fast valutakurs gi mindre smitteeffekter enn et inflasjonsmål. Motsatt vil smitteeffektene bli mindre under inflasjonsstyring dersom $\gamma$ er større en 1.

Avsluttende merknader

Jeg har her analysert hvordan frontfagsmekanismen påvirker smitteeffektene av økt utenlandsk inflasjon og vist at frontfagsmodellen forsterker slike smitteeffekter. I en matematisk modell er sammenhengene naturligvis mekaniske. Når lønnsandelen blir redusert som følge av høyere eksportpriser, fører det til økt lønnsvekst i modellen. I praksis er det imidlertid ingenting i veien for at arbeidstakersiden kan velge lønnsmoderasjon og tillate at lønnsandelen blir lav over en del år for å bidra til lavere inflasjon og rente. Men mekanismen jeg beskriver vil likevel utgjøre en tyngdekraft det er viktig å være klar over.

Frontfagsmekanismen i min modell er representert ved vekten ( $\theta$) som produsentreallønnen i k-sektor har i lønnsfastsettelsen. Jeg drøfter ikke egenskaper ved koordinert versus ikke-koordinert lønnsdannelse. Forskning tyder på at en koordinert lønnsdannelse bidrar til å holde sysselsettingen høy og stabil. I modellen min har jeg implisitt antatt en koordinert lønnsdannelse, uansett vekten på k-sektor og uansett innretning av pengepolitikken. Tilfellet der det ikke er noe frontfag ( $\theta =0$) kan tolkes som en koordinert forhandlingsløsning der arbeidstakersiden er representert av både k- og s-sektor, altså at det ikke er noen lønnsleder. Men det er ikke opplagt at koordineringsgraden er upåvirket av hvilke sektorer som utgjør frontfagene (eller om det noen definerte frontfag i det hele tatt).

I modellen antar jeg at den realøkonomiske langsiktige likevekten er eksogent gitt. Det ligger utenfor modellrammen å analysere hvordan lønnsdannelsessystemet kan påvirke den langsiktige likevekten. I faglitteraturen om forhandlingsbasert lønnsdannelse er et sentralt resultat at likevektsledigheten blir lavere jo større viljen til lønnsmoderasjon er. Det er en vanlig oppfatning at viljen til lønnsmoderasjon blir høyere dersom k-sektor er frontfaget. Grunnen er at bedrifter i k-sektor i liten eller ingen grad kan velte økte lønninger over i prisene, i motsetning til hva bedrifter i s-sektor kan. Bedrifter i s-sektor kan derfor være mer ettergivende for høyere lønnskrav enn bedrifter i k-sektor, noe som kan svekke insentivet til lønnsmoderasjon. Da må det et høyere ledighetsnivå til for å dempe lønnsambisjonene.

En åpenbar begrensning ved min modell er at den har en svært enkel dynamisk struktur. Noen vil nok mene at en ikke kan analysere lønns- prisspiraler i en så vidt enkel modell. Selv om jeg mener at modellen min er egnet til å identifisere noen sentrale mekanismer som ikke så lett kommer frem i en stor dynamisk modell, vil det være viktig å undersøke i hvilken grad resultatene mine er robuste i modeller med en rikere dynamikk. En naturlig utvidelse vil være å inkludere mekanismene i en DSGE-modell der frontfagsmekanismen er modellert, slik som i NORA, samtidig som kortidsdynamikken er ivaretatt. Siden parametrene i slike modeller langt på vei kan gis en strukturell tolkning, er modellene mindre sårbare for Lucas-kritikken.^{#Enkelte foretrekker å kalle det «Frisch-Haavelmo-kritikken», fordi Frisch og Haavelmo hadde lignende tanker lenge før Lucas.} En DSGE-modell er derfor et godt utgangspunkt for å analysere alternative innretninger av lønnsdannelsen og pengepolitikken, samt hvordan mekanismene henger sammen i generell likevekt.