Helsepersonellkommisjonen

Helsepersonellkommisjonen fikk stor oppmerksomhet da den nylig fram sin NOU. I årene fram mot 2040 forventes det at tilgangen på arbeidskraft stagnerer, og kommisjonen mener at det ikke er realistisk at trenden med økt andel sysselsatte i helse- og omsorgstjenestene vil kunne fortsette. Det påpekes at det også vil være behov for arbeidskraft i andre næringer for å løse viktige samfunnsutfordringer og at Norges utgifter til helse- og omsorgstjenester er allerede blant de høyeste i Europa. Samtidig bidrar eldrebølgen til at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester øker kraftig, spesielt i distriktene. Dette er bakgrunnen for at kommisjonen mener det må bli færre ansatte per pasient, men at helse- og omsorgstilbudet fortsatt skal være godt. Forutsetningene for at regnestykket skal «gå opp» er blant annet bedre organisering, bruk av riktig kompetanse, raskere produktivitetsvekst, innføring av velferdsteknologi som reduserer personellbehovet, tøffere prioritering og mindre overbehandling, og ikke minst at politikerne må bli mer restriktive med å innføre nye pasientrettigheter. Kommisjonen peker også på at befolkningen må ta større ansvar for egen helse for eksempel gjennom ernæring og fysisk aktivitet.

Det er bred enighet i Norge om at helse- og omsorgstjenester av fordelingshensyn i hovedsak bør være offentlig finansierte. Helse- og omsorgstjenestene er såkalte «merit goods». Én konsekvens av offentlig finansiering er at brukerne av tjenestene i liten grad stilles overfor de faktiske kostnadene. Det blir da et politisk ansvar å avgjøre hvordan helse- og omsorgstilbudet i spesialisthelsetjenesten og kommunene skal dimensjoneres. Så langt har politikerne langt på vei kunnet innfri velgernes forventninger ved å bruke mer oljepenger, men det økonomiske handlingsrommet vil i årene framover bli mer begrenset.

Hvordan kan vi hjelpe politikerne med å stå stødigere i krysspresset mellom velgernes forventninger og hva som er økonomisk forsvarlig? Én viktig anbefaling fra kommisjonen, og som bør følges opp, er å utrede personellkonsekvensene av nye pasientrettigheter. Forhåpentligvis vil dette gi politikerne bedre oversikt slik at de kan snu i tide, spesielt dersom de helsemessige gevinstene er små. For å vinne erfaring med metodikken bør det gjøres tilsvarende beregninger for nylige utvidelser av rettigheter, og det må åpnes for at rettigheter kan avvikles dersom de personellmessige konsekvensene er større enn de helsemessige gevinstene.

Når ikke alle behov og ønsker kan dekkes i den offentlige helse- og omsorgstjenesten, er det en risiko for at utviklingen går i retning av todeling. En offentlig helse- og omsorgstjeneste for de fleste og en annen hvor det offentlige tilbudet suppleres med privatfinansierte alternativ. Vi kan like det eller ikke, men slik fungerer helse- og omsorgstjenestene til en viss grad allerede. Kreftpasienter drar til utlandet for å få behandling som ikke tilbys i Norge og det er ikke uvanlig eldre er villige til å betale for opphold i private aldershjem som holder en høyere standard enn de kommunale. Forutsatt at brukerne har god informasjon, vil dette bidra til økt effektivitet. I et intervju med Dagens Næringsliv uttaler kommisjonsleder Gunnar Bovim følgende: «Målet må ikke være perfekt helse, men god nok helse». Dette er klokt prinsipp. En offentlig finansiert helse- og omsorgstjeneste som leverer god nok helse, vil trolig balansere hensynene til likeverdig tjenestetilbud og effektivitet rimelig bra.

Kommisjonen berører også fiskal føderalisme, nærmere bestemt oppgavefordeling mellom kommune, fylkeskommune og stat. Et flertall i kommisjonen anbefaler at det settes ned et utvalg for å utrede en mer helhetlig organisering av helse- og omsorgstjenestene på ett felles nivå. Med den pågående reverseringen av fylkesinndelingen er det trolig bare ett nivå som aktuelt, nemlig staten og de regionale helseforetakene. Etter overtakelsen av sykehjemmene fra fylkeskommunene i 1988 og samhandlingsreformen fra 2012 er kommunene blitt en betydelig aktør på helse- og omsorgsområdet. Det er imidlertid en utfordring at mange kommuner er for små til å løse disse oppgavene på en kostnadseffektiv måte. Et bedre alternativ enn statlig overtakelse ville være om primærhelsetjenesten og eldreomsorgen forble et kommunalt ansvar. Det forutsetter kommunesammenslåinger hvor staten i større grad må bruke tvang enn ved kommunereformen i 2020.