Man skulle ikke tro at en enkelt mann kunne få børser til å stupe kloden rundt, men det har Donald Trump klart med sine utspill om økt toll på eksport til USA. Den underliggende frykten er at en global handelskrig ikke bare vil bety økte priser, men også resesjon. Da er vil tilbake til 70-tallet, hvor «stagflasjon» først fikk plass i ordboken. Den gang var det som kjent en organisasjon – OPEC, som mer spesifikt er en produsentkoalisjon bestående av mange land – som utløste den økonomiske krisen ved å presse opp oljeprisen. Nå faller dette viktige målet på verdensøkonomiens helsetilstand som en stein på grunn av den amerikanske presidenten.

Som vanlig når det gjelder Trump, er det vanskelig å si i hvilken grad forslaget skyldes inkompetanse, ideologi eller intimiderende forhandlingstaktikk. Det gir ingen mening at satsen for Svalbard og Jan Mayen blir 10 prosent mens den er 15 prosent for resten av Norge. Formelen som Trump-administrasjonen påstår den har brukt for å regne ut endringene i tolltariffene viser seg å være en naiv kalkulasjon av hva som skal til for å fjerne USAs handelsunderskudd med hvert land eller territorium. Og har USA ikke et underskudd, blir det uansett 10% «basistoll».

Utregningene synes i endel tilfeller å være basert på gale tall. Det er antagelig derfor australske øyer i Antarktis hvor det kun bor pingviner pålegges toll. Det er jo isolert sett så latterlig at det faktisk er morsomt, men i mange andre tilfeller kan man lure på hva motivasjonen egentlig er. Russland ble ikke pålagt høyere toll, angivelig fordi sanksjonene har utradert den bilaterale handelen med USA, noe som ikke stemmer. Å begrunne de nye tariffene med at de kun gjengjelder andre lands urimelige handelspolitikk er uredelig når data viser at USA ikke akkurat er et frihandelsfyrtårn.  Videre ser det ut til at det bare er varehandelen man tar utgangspunkt i. Tjenestehandel, hvor USA har et overskudd med de fleste land, holdes utenfor. Det kan hende det er en del av spillet, men mye av retorikken rundt den nye politikken kan få en til å lure på om Trump og teamet hans bare verdsetter produksjon av saker og ting man kan ta og føle på og tror at internasjonal handel er et nullsumspill.

Det finnes teoretiske argumenter for at avvik fra frihandel kan gi gevinst for enkeltland. Hvis man er stor nok, kan man oppnå bytteforholdsgevinster gjennom strategisk handelspolitikk. Men dette er finkalibrerte tiltak på produktnivå, ikke økt toll på land over (nesten) hele fjøla. Selv USA har ikke kjøttvekt nok til å kunne vippe alle mulige priser på handlede varer i sin favør. Det er jo også høyst uklart hva nettoeffektene av en global tollkrig blir.

Enda viktigere er det at teoriene om strategisk handelspolitikk ble formulert i en enklere verden. Globaliseringen har ikke bare medført økt handel. Verdikjeder er nå så internasjonaliserte at økt toll kan knekke dem på mange ulike punkter og dermed medføre ekstremt kostbare omlegginger eller i verste fall momentan produksjonsstans. Dette vil blåse opp priseffektene av tolløkningene. Vi så et slags forspill under pandemien: verdensøkonomien sto i stampe da smittevernstiltakene førte til omfattende transportproblemer. I kjølvannet kom lønns- og prisspiraler drevet av de økte kostnadene og høyere etterspørsel rettet mot et svært sykdomspreget tilbud.

Mulighetene for å høyne prisene som importkonkurrerende næringer får når tollsatsene øker vil også bidra til å løfte prisnivået i USA. Selv om mye er usikkert, bør man dermed forvente høyere inflasjon der. I resten av verden finnes det en indirekte effekt som kan virke i motsatt retning. Alle varene og innsatsfaktorene som skulle vært eksportert til USA vil nå dumpes i andre markeder. Dette er svært alvorlig for produsentene, men for konsumentene kan dette kompensere for noe av den direkte priseffekten av økt toll. Dermed kan også sentralbankenes avveining mellom å øke styringsrentene for å dempe inflasjonen og senke dem for å stimulere økonomier som også opplever negative realøkonomiske sjokk bli noe enklere.

Et uttalt mål med den trumpske tollen er å øke investeringene i USA. Gitt at den amerikanske administrasjonen har maksimert usikkerheten rundt hvilken politikk den vil føre ved å hoppe frem og tilbake mellom ulike tollsatser – senest ved å pause innføringen av dem for de fleste land i 90 dager – er det trolig at mange investorer vil innta en vente og se holdning i nærmeste fremtid. Trump inviterer dessuten ikke til «friendshoring» når han ikke bare angriper Kina, men også USAs allierte. Investeringer tar uansett tid. Sist, men ikke minst, selv om det å hoppe bak tollmurer har vært regnet som en type motivasjon for internasjonale investeringer, var det før bedriftene hadde en lang hale av underleverandører spredd rundt omkring på kloden. Man hopper ikke like lett med verdikjeder av den typen moderne industri har.

En annen motivasjon bak innføringen av toll skal angivelig være å tette det gapende hullet i offentlige finanser som har medført at utenlandsgjelden nå overstiger BNP. Men dette kommer i konflikt med ønsket om «beskyttelsestoll»; for å få inntekter, kan man ikke ha satser som sikter mot å holde importen helt ute. Det hjelper heller ikke at det snakkes om å la være å betjene utenlandsgjelden. Å bryte låneavtaler vil selvsagt forbedre offentlige finanser på veldig kort sikt. Som mange fattigere land er velkjent med, kan den slags knep imidlertid føre til øyeblikkelig stopp i tilstrømmingen av utenlandsk kapital. Det er en smertefull måte å bli tvunget til å tilpasse investeringsnivået til lav innenlandske sparing, som er den grunnleggende årsaken til USAs underskudd vis-a-vis resten av verden. Hvis man i det hele tatt får låne av utlendinger etterpå, blir det med skyhøye risikopåslag som spiser opp en del av den fiskale gevinsten. Dollarens posisjon som verdens reservevaluta, som har gjort det mulig for USA å leve over evne i tiår, er nok i så fall en saga blott.

Donald Trump har i alle tilfeller detonert en bombe under verdensøkonomien. Børsfall verden over påvirker konsumentene gjennom å redusere deres finansformuer selv før en eventuell stagflasjon gir økt arbeidsledighet og reduserte reallønninger. Full stopp i markedene for bedriftsfinansiering forhindrer investeringer og nyetableringer, som også rammes hardt av usikkerheten om hva den handelspolitiske fortsettelsen blir. Stater som må låne til høyere rente i kjølvannet av markedsuroen kan måtte kutte i offentlige utgifter uansett om økonomien skranter. At globale handelsmønstre blir fullstendig omkalfatret vil ha store realøkonomiske konsekvenser selv om det hele ender med at bare USA og Kina tollkriger seg imellom. Hva som kommer etter krigen, gjenstår å se.

Rune Jansen Hagen