Arbeidslivets grenser har alltid vært et spørsmål om balanse mellom produksjon og beskyttelse. I Norge er vi vant til å tenke på arbeidstidsregulering som et verktøy for trygghet og helse – en ramme som skal hindre overutnyttelse av arbeidskraft. Men i enkelte yrker har arbeidstid også blitt et mål på dedikasjon, profesjonalitet – ja, nærmest et moralsk symbol. Dette gjelder blant annet advokatfullmektiger og akademikere, der arbeidsinnsatsens lengde ofte blandes sammen med dens verdi.

I advokatbransjen har arbeidstidsbegrensning lenge vært et ømt punkt. Formelt sett gjelder arbeidsmiljølovens grenser, men i praksis hersker en kultur der tilgjengelighet og utholdenhet blir del av yrkesidentiteten. For unge fullmektiger er det vanskelig å balansere lojalitet, læring og liv. Lange kvelder og helger fremstår ikke bare som nødvendige for å håndtere saksmengden, men som et uuttalt krav for å vise at man «er laget av riktig stoff».

Dette er ikke et særnorsk fenomen. I Storbritannia og USA har advokatfirmaer innført bonusordninger og karrierestiger der antall fakturerbare timer er både nøkkel og nåløye. Økonomisk sett er dette et klassisk eksempel på insentivfeil: man måler det som er lett å telle – timer – snarere enn det som faktisk skaper verdi – kvalitet, strategi og dømmekraft. Når unge jurister prises etter timeverk, oppstår også en kultur der utbrenthet og turnover blir kostbare bivirkninger av et system som i utgangspunktet skulle drive lønnsomhet.

I akademia har problemstillingen en annen, men beslektet form. Ingen stemplingsur finnes, men konkurransen om publiseringer, prosjekter og prestisje skaper en stilltiende forventning om grenseløs innsats. «Frihet under ansvar» blir fort til «frihet uten grenser». Økonomer, jurister og samfunnsforskere som analyserer arbeidsmarkedet, lever dermed paradoksalt nok i et av de mest uregulerte arbeidslivene. Der timene ikke telles, måles i stedet produksjonens synlighet – antall publikasjoner, siteringer og prosjekttilslag.

I begge verdener er arbeidstiden blitt valuta for prestasjon, men med ulik symbolikk. For advokaten er den uttrykk for lojalitet og kapasitet; for akademikeren for engasjement og originalitet. Begge modellene bygger likevel på en felles antakelse: at mer arbeid alltid gir bedre resultater. I praksis er det sjelden slik. Lange dager kan gi fallende produktivitet, økt feilrate og mindre kreativitet – paradoksalt nok det motsatte av det både jus og forskning skal levere.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvor mye man jobber, men hvordan man forstår forholdet mellom tid, verdi og profesjonalitet. Kanskje handler fremtidens arbeidsliv mindre om å trekke tydelige grenser, og mer om å utforske hva som faktisk ligger bak grensene – hvilke normer, ambisjoner og forventninger som gjør at enkelte yrker ser det som et tegn på svakhet å gå hjem.

Kanskje er det nettopp her neste store samtale om arbeidstid bør begynne.

Jan Yngve Sand