Nyhetsarkiv

Nyhetsarkiv

strømnett

Strømkabler og velferdsvirkninger av norsk elektrisitetsproduksjon

Elektrisitetsproduksjonen og bruken av strøm i Norge er på mange måter svært ulik de fleste andre europeiske land. Fornybar energi, i all hovedsak vannkraft, men også noe vindkraft, står for nesten hele produksjonen. I Europa ellers er fortsatt fossil energi (kull og gass) og atomkraft (Frankrike) hovedkildene til strømforsyningen. I for eksempel Tyskland var fossilandelen fortsatt om lag 60 prosent i 2020, mens den var litt lavere i Storbritannia. I hele Europa samlet utgjorde fossil energi fortsatt over to tredjedeler av strømforsyningen i 2020 (BP, 2021). Norge har svært gunstige forhold for vannkraftproduksjon, og produksjonen er dessuten i stor grad regulerbar, dvs. produksjonen kan nesten momentant tilpasses endret etterspørsel og forbruk. Det er også slik at produksjon og forbruk av elektrisk energi per innbygger er langt høyere i Norge enn i andre rike land (BP, 2021). En viktig grunn til dette er at elektrisk energi i stor grad brukes til oppvarming i Norge, noe som kun i svært begrenset grad skjer ellers. Det store innslaget av kraftkrevende industri betyr også mye for det høye forbruket i Norge. Et viktig skille mellom strømforsyningen i Norge og de fleste andre land er også at det offentlige eier hovedtyngden av kraftproduksjonen. Det offentlige eierskapet er stort sett begrenset til vannkraften (Energifaktanorge.no).

jan yngve sand samfunnsøkonomen

Konkurranse i dagligvaresektoren og hellige kyr

Konkurransen i dagligvaresektoren har vært heftig debattert over lengre tid, og politikere og myndigheter har vært opptatt av å forstå og forklare utviklingen i sektoren. Deler av bakgrunnen for interessen har vært at Norgesgruppen over lengre tid har vokst seg større, det er rapportert om forskjeller i innkjøpspriser over tid som kan påvirke marginene og dermed konkurranseevnen til dagligvarekjedene, Konkurransetilsynet mistenker at kjedenes bruk av prisjegere har vært et brudd på konkurranseloven og har varslet et gebyr på 21 milliarder, samt at det argumenteres, kanskje spesielt fra politisk hold, med at norske matvarepriser og utvalg er dårligere enn i land det er naturlig å sammenlikne oss med. I tillegg har det siste året med til dels store økninger i matvarepriser bidratt til å ytterligere aktualisere dette. Den siste måneden, etter den bebudede kraftige prisøkningen som uteble, synes fokus å ha vært mer på intens priskonkurranse på en del matvareprodukter, med Kiwi som «garantist» for at et sett med varer ikke skulle øke i pris. Da har politikerne signalisert bekymring for at prisene blir for lave slik at en av kjedene kan stå i fare for å gå ut av markedet. Det ser imidlertid ikke ut til at kjedene deler politikernes bekymringer, og med prisgaranti på kun et lite utvalg av matvarer er det kanskje ikke grunn til å være veldig bekymret.