Den 27. mai i år la Finansdepartementet fram et høringsnotat med tittelen Forsøksordning med arbeidsfradrag for unge. Arbeidsfradrag for unge er ikke noe nytt, verken i Norge eller internasjonalt. Solberg-regjeringen og Skatteutvalget foreslo det samme i henholdsvis 2021 og 2022. Flere andre land har liknende ordninger i sine skattesystemer, blant annet våre nordiske naboer Sverige, Danmark og Finland. Finansdepartementet har imidlertid gjort en vri som har ført til stor debatt i media. Som anbefalt av Frischsenteret og Norwegian Fiscal Studies, foreslår departementet at det bare er et tilfeldig utvalg av skattytere mellom 20 og 35 år som får nyte godt av det nye arbeidsfradraget. Resten må betale skatt som før. Det er denne randomiseringen som har ledet til begreper som skattelotto og skattejoker nord.

Det geniale med arbeidsfradraget er at det kun gir fradrag for arbeidsinntekt, ikke trygder og kapitalinntekter. I høringsnotatet skisseres det et arbeidsfradrag på inntil 125 000 kroner med en skattereduksjon på maksimalt 27 500 kroner. Arbeidsfradraget varierer med arbeidsinntekten. Til å begynne med øker det krone-for-krone inntil det når 125 000 kroner og holdes deretter konstant opp til en arbeidsinntekt på 335 000 kroner. Til slutt fases arbeidsfradraget ut med 40 prosent av økningen i arbeidsinntekt, noe som innebærer at arbeidsfradraget er helt utfaset ved en inntekt på 647 500 kroner. For personer uten arbeidsinntekt vil et arbeidsfradrag gi sterkere insentiver til å jobbe fordi trygd (som ikke gir fradrag) erstattes med arbeidsinntekt (som gir fradrag). Arbeidsfradrag synes å være et treffsikkert virkemiddel for å øke yrkesdeltakelsen blant personer som står utenfor arbeidsmarkedet i utgangspunktet. Effekten på samlet arbeidstilbud er imidlertid usikker. I alt 100 000 personer skal etter planen trekkes for å omfattes det nye arbeidsfradraget.

Innen medisin regnes randomiserte forsøk som gullstandarden for å frambringe sikrere kunnskap om blant annet effekter av nye vaksiner og nye medisiner for kreftbehandling. Samfunnsvitenskapene har ikke like lang tradisjon for bruk av randomiserte forsøk, men innen utdanning og arbeidsmarked blir bruken stadig større. Det bør også nevnes at Nobels minnepris i økonomi for 2019 ble tildelt forskere (Banerjee, Duflo og Kremer) som benytter randomiserte forsøk for å utvikle effektive tiltak mot fattigdom.

Et randomisert forsøk på arbeidsfradrag vil være en av de første anvendelsene av metoden i skatteøkonomi. I tillegg vil det være snakk om et stort forsøk som benytter randomisering på administrative data. Mye taler for at det er fornuftig å benytte randomisering i dette tilfellet. For det første er problemstillingen viktig. Det er stort tap, både for den enkelte og samfunnet, å bli stående utenfor arbeidsmarkedet. Dette gjelder særlig for unge som risikerer å få svak arbeidsmarkedstilknytning i mange år. For det andre vil alternative metoder uten randomisering trolig være dårligere. I Sverige ble en liknende ordning rullet ut for alle og det var da umulig å gjøre en meningsfull evaluering av tiltaket.

Det er reist en del innvendinger mot randomiseringen, og disse bør tas på alvor. Én innvending er at randomisering kan svekke innbyggernes tillit til skattesystemet eller gi andre utilsiktede effekter som for eksempel redusert skattemoral. I skattesystemet bør like tilfeller behandles likt, og randomisering vil være i strid med dette prinsippet. Dette er en uløselig konflikt, men kan likevel i noen grad tas hensyn til. Det er liten grunn til å tro at ett eller noen få randomiserte forsøk vil ha en uopprettelig effekt på tilliten til skattesystemet. Det åpner i så fall for å undersøke hva som skjer med tilliten til skattesystemet som følge av randomisering. Policy-implikasjonen er at det, i hvert fall i første omgang, kan være fornuftig å begrense antall randomiserte forsøk som forutsetter endringer i skattesystemet.

Det er viktig å påpeke at randomisering bør gjøre verktøykassa større og bør komme i tillegg til andre verktøy. I utgangspunktet er det er stort antall eksperimenter som kan gjennomføres. Det vil fortsatt være behov for teoretiske analyser for å identifisere kunnskapshull som det er viktig å få dekket, samt å utlede faglige hypoteser om forventede effekter av randomiseringen. Notatet fra Frischsenteret og Norwegian Fiscal Studies er et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres. Videre må økonomer og andre samfunnsvitere fortsette å jakte på naturlige eksperimenter og gode instrumentvariabler fordi de sammenliknet med randomiserte forsøk kan gi gode anslag på kausale effekter til lavere kostnad. Grundige deskriptive analyser kan også gi verdifull informasjon. Det er heller ikke alltid mulig eller ønskelig å gjennomføre randomiserte forsøk. I bedriftsbeskatningen er det for eksempel av konkurransehensyn ønskelig at skattesatsene er like for alle virksomheter i samme næring. Det beste må ikke bli det godes fiende.

Lars-Erik Borge