Politisk økonomi er den opprinnelige betegnelsen på samfunnsøkonomi. Det var da en relativt tverrfaglig disiplin sett med moderne øyne, hvor temaer som økonomisk vekst og fordeling ble sett i forhold til institusjoner og økonomisk politikk. Etter en lang periode med spesialisering i samfunnsvitenskapene gjenoppsto politisk økonomi som betegnelsen på studier i skjæringsfeltet mellom økonomi og statsvitenskap. Det som noen ganger kalles Virginia-skolen argumenterte for at man måtte studere det de betegnet som «public choice», dvs. hvordan kollektive beslutninger fattes. Da måtte man ha en realistisk beskrivelse av motivasjonen til viktige aktører som velgere, byråkrater og politikere, inkludert egeninteressen de måtte ha når det gjelder å fremme eller hemme visse saker.

Dette fremstår nå som ukontroversielt. Viktigheten av å forstå hvordan økonomisk politikk blir til er også udiskutabel. Noen former for økonomisk politikk har alltid vært gjenstand for politisk konflikt. Klassiske eksempler er stat versus marked og avveiningen mellom effektivitet og ulike former for rettferdighet. I Norge har vi i moderne tid evnet å holde disse konfliktene innenfor visse rammer, men det er ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte fra andre tider og steder. Den kalde krigen kan jo i noen grad sies å ha vært en konflikt mellom ulike oppfatninger om statens rolle og den var ikke utelukkende kald hvis man ser globalt på det. De mange samfunnsøkonomiske tragediene i Latin Amerika – tenk Venezuela – bunner til dels i ekstrem ulikhet som har gjort det umulig å enes om en økonomisk politikk som kan komme de fleste i samfunnet til gode.

Slike politiserte økonomier har gjerne som fellestrekk at samfunnet er fragmentert langs en eller flere skillelinjer. I Afrika har dette ofte vært etniske grupper innenfor rammene av kunstige stater, hvor gruppene primært har kjempet om makten for å tilgodese seg selv. I Latin Amerika har det altså vært de bemidlede mot de ubemidlede. Går man tilbake i historien er heller ikke Vesten ukjent med slike konfliktlinjer. Nå til dags ser det imidlertid ut som uforsonlig uenighet om økonomisk politikk like gjerne skyldes impulser fra global økonomi og politikk.

USA illustrerer begge problemene. Trump har skapt enorm usikkerhet verden over ved å føre en arbitrær handelspolitikk. Overskriften er at USA angivelig har blitt utnyttet av de fleste land og dermed spares verken venner eller fiender for høye tollsatser. Den geopolitiske konkurransen med Kina er en viktig komponent, men samtidig fremstår det også som om Trump ser toll som et instrument som kan hjelpe ham å oppnå to mål samtidig: lukke det enorme underskuddet på driftsbalansen, som har gjort USA til et sterkt forgjeldet land, og redusere det like oppsiktsvekkende underskuddet på det føderale budsjettet, som har vært en viktig driver av de utenriksøkonomiske problemene. Mitt poeng her er ikke de samfunnsøkonomiske argumentene mot politikken, men at den må kunne sies å reflektere et polarisert samfunn som ikke er i stand til å løse sine felles problemer på en fornuftig måte.

Et av mange momenter som trekkes frem som forklaringer på polariseringen i USA er at taperne på globaliseringen, som inkluderer mange amerikanske industriarbeidere i det såkalte rustbeltet, til slutt har reagert på å bli etterlatt på perrongen mens andre har kunnet hoppe på toget. Samtidig er jo dette noe vi ser i mange land, ofte omtalt som en konflikt mellom «somewheres» og «anywheres», dvs. de som av ulike grunner er rotfaste og de som kan og vil flytte på seg. Forskjellen i mobilitet fører på samme tid til et større behov for omfordeling i møte med internasjonal konkurranse og mindre mulighetsrom fordi bedrifter og høyt utdannede individer kan unnslippe høyere skattebyrder hvis de ønsker det. Debatten om formuesskatten og skatte-flyktninger i Sveits passer inn i dette bildet. Det gjenstår å se om et eventuelt skatteforlik etter valget vil endre situasjonen her til lands.

Strømpolitikken er et annet eksempel som kan illustrere en økt grad av polarisering i Norge. Fordelene med utenlandskablene er mange, men tidvis forekommer det prissjokk som omfordeler fra husholdningene til kraftprodusentene. Siden de fleste av de sistnevnte er offentlig eid er løsningen relativt enkel i teorien: man kunne utbetalt mye av overskuddene som kontantoverføringer til husholdningene i en eller annen form. Slik kunne man beholdt incentivene til å bruke mer strøm når den er billig og mindre når den er dyr uten at det gikk utover kjøpekraften til husholdningene. Men de fleste partier har gått inn for en eller annen variant av strømstøtte som sterkt svekker prissignalet og dette fremstår som populært hos mange velgere. En plausibel fortolkning er at velgerne ikke stoler på at offentlige selskaper vil tilbakebetale mye av strømregningen og derfor foretrekker å sikre seg ved å betale en eller annen form for subsidiert pris i stedet. Men dette er i så fall en institusjonell svikt. Det norske samfunnet evner ikke å lage den beste mulige politikken og ender derfor med en ineffektiv variant.

Et siste eksempel som kan trekkes frem er den opphetede debatten om Oljefondets investeringer i Israel. Internasjonal politikk slår inn i Norge og får mange til å kreve nedsalg utover det eksisterende rammeverket. Norge har i det store og det hele hatt et godt opplegg for fondet, som for det meste er et indeksfond supplert med et etikkråd som styrer etter politisk valgte retningslinjer for hva vi uansett ikke ønsker å investere i. Nå kritiseres opplegget for sendrektighet, men kan argumentere for at i denne sammenhengen er treghet en dyd snarere enn en synd. For å unngå å påvirke aksjekursene har fondet hatt en policy om å selge seg ned over tid når Etikkrådet har anbefalt dette. Minst like viktig er det at dette reisverket forsvarer oss mot anklager om at fondet brukes for politiske formål, slik mange andre land med statlige investeringsfond gjør. Nå murres det allerede i USA fordi Oljefondet selger seg ut av Caterpillar basert på det faktum at israelerne benytter maskinene deres til å rive palestinske hus. Ikke bare viser dette at en slik politikkendring kan slå tilbake på oss selv. Hvis man skal følge denne politikken konsekvent, er det mye man ikke kan investere i. En rekke produkter som i sin natur er sivile kan brukes militært hvis kjøperen ønsker det. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne bilder av maskingevær montert på pickuper som en eller annen milits i Afrika benytter. Skal vi da slutte å kjøpe aksjer i produsentene av disse pickupene? 

En slik politikk ville i alle fall gjort både oss og våre etterkommere mindre rike, med liten eller ingen effekt på kapitaltilførselen for selskaper med tilgang til de globale kapitalmarkedene. Hadde ikke Gaza-konflikten virket så polariserende kunne man kanskje funnet et kompromiss som hadde gitt Etikkrådet nye retningslinjer som kunne vært benyttet i fremtiden. Når den politiske temperaturen blir for høy står imidlertid kompromiss sjelden høyt i kurs. Da ender man ofte med suboptimal politikk som svinger med ytterpunktenes politiske gjennomslag. Historien viser at suksessfulle samfunn er de som klarer å holde seg på den smale stien mellom populisme basert på øyeblikkets presserende problemer og sklerotiske institusjoner formet av fortidens utfordringer. I Norge har vi stort sett klart dette – eksempler av relativt nyere dato er inflasjonsstyring, handlingsregel og Oljefondet – men når omverdenen stadig sender polariserende impulser bør vi ikke være for sikre på at vi nødvendigvis vil gjøre det i fremtiden.