Deskriptive sammenhenger

Spørsmålet er om flere velger lærerutdanning og jobber som lærer i hjemregionen når det er lærerutdanning der. Hovedresultatet i denne artikkelen framkommer i første rad i Tabell 1. Tabellen skiller mellom regioner som har og som ikke har allmennlærerutdanning. Rad (1) viser relativt antall som jobber som lærer i sin egen hjemregionen tre år etter avsluttet utdanning. I begge typer regioner er det i gjennomsnitt 2,0 personer fra hvert årskull som jobber som lærer i hjemregionen, per 10 000 innbygger. Dette utgjør om lag 1,5 prosent av hvert årskull. I gjennomsnitt er det ingen forskjell mellom regioner som har og regioner som ikke har lærerutdanning. Det er samme andel av befolkninga som jobber som lærer i hjemregionen, uavhengig av om det er lærerutdanning der eller ikke.

Radene (2) og (3) dekomponerer antallet som jobber som lærer i hjemregionen til antall lærerkandidater og andelen av kandidatene som jobber som lærer i hjemregionen.

LH/F = LK/F * LH/LK,

der LH er antall lærere som er oppvokst i regionen og uteksaminert tre år tidligere, LK er antall lærerkandidater oppvokst i regionen og F er folketall. LK/F reflekterer interessen for lærerutdanning i regionen og er rapportert i rad 2, mens LH/LK reflekterer interessen for å bo og arbeide i hjemregionen og er rapporter i rad 3. NOU 2020: 12 og NOU 2020: 15 konkluderer med at regional høyere utdanning øker LK/F uten å påvirke LH/LK.

Denne dekomponeringen gir klare forskjeller mellom de to typer regioner. Tabellen viser at der det er en lærerutdanningsinstitusjon er det relativt færre som velger lærerutdanning, men det er flere av lærerkandidatene som jobber som lærer i hjemregionen. Den siste kolonnen i tabellen er differansen mellom de to typer regioner, der stjernene indikerer signifikansnivå på en test av nullhypotesen om at det ikke er forskjell mellom de to typer regioner. For disse to variablene er forskjellene signifikante. Men de virker i ulik retning. Når det er lærerutdanning i regionen er lærerutdanning mindre populært, men de som tar lærerutdanning blir i større grad lærer i hjemregionen. Disse to differansene har samme størrelsesorden i den forstand at antall lærere som er oppvokst i regionen er uavhengig av om det er en lærerutdanning i regionen eller ikke. Produktet av dem, som er i rad (1), er lik i de to typer regioner.

Radene (4) og (5) i Tabell 1 undersøker om det er ulikheter i sannsynligheten for å arbeide som lærer, uavhengig av bosted, og i sannsynligheten for å bo i hjemregionen, uavhengig av yrke. De viser at sannsynligheten for å jobbe som lærer er uavhengig av om det er lærerutdanning i regionen eller ikke. Men man blir i større grad boende i hjemregionen når det er lærerutdanning der. Det siste er altså årsaken til den signifikante differansen i rad (3).

Tabell 1 viser også at 60 prosent tar lærerutdanningen i hjemregionen når det er mulig. Når det er lærerutdanning i regionen velger flertallet å ta utdanningen der. Men det fører altså ikke til at det er bedre rekruttering av nyutdannete lærere i disse regionene enn i andre regioner.

Rad (7) presenterer andelen lærerårsverk av undervisningspersonale som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting. Dette er en samlet informasjon om rekrutteringssituasjonen i regionen. Framstillingen i media, for eksempel i forbindelse med lønnsoppgjørene, er at det er underskudd på kvalifiserte lærere. Dette påvirkes av en lang rekke forhold både på tilbuds- og etterspørselssida. Tilbudet påvirkes av individuelle beslutninger, som for eksempel om jobbytte og pensjoneringstidspunkt, i tillegg til beslutninger knyttet til høyere utdanning og tidlig yrkeskarriere. Etterspørselen påvirkes av politiske beslutninger, som for eksempel fastsetting av skolebudsjetter og nasjonal lærernorm. Hovedspørsmålet i denne artikkelen er valgene knyttet til hjemregion, men jeg ser også på bruk av ufaglærte lærere for å gi en bredere belysning av rekrutteringssituasjonen. Tabell 1 viser signifikant mindre bruk av ufaglærte i regioner med lærerutdanning enn i andre regioner.

Disse sammenhengene i Tabell 1 tar ikke hensyn til at en lang rekke forhold kan være ulike mellom de to typene regioner. Radene (8) og (9) viser at regionene som har lærerutdanning i gjennomsnitt har betydelig større folketall og færre lærerårsverk per innbygger. Disse to variablene inkluderes i regresjonsanalysene nedenfor.

Et alternativ til å relatere antall kandidater til folketall er å relatere det til etterspørselen. Etterspørselen er veldefinert som antall undervisningsårsverk i skolen, gitt gjeldende tariffavtaler. Rad (9) i Tabell 1 viser at etterspørselen per innbygger er om lag 10 prosent større i regioner uten lærerutdanning. Denne differansen er imidlertid ikke stor nok til å endre de kvalitative funnene i Tabell 1. Relativt til etterspørsel er de kvalitative differansene mellom de to typer regioner den samme som relativt til folketall.

Bruk av BA-regioner i stedet for økonomiske regioner gir i hovedsak samme bilde som i Tabell 1, men differansene mellom de to typer regioner er større for alle variablene. Dette er sannsynligvis et resultat av større forskjell mellom sentrale og mindre sentrale BA-regioner i forhold til økonomiske regioner. Det er flere regioner med lavt folketall og byregionene er større.

Disse enkle sammenhengene kan selvsagt skyldes at andre forhold enn tilstedeværelse av en høyere utdanningsinstitusjon. Spesielt er regionene med utdanningsinstitusjon i gjennomsnitt betydelig større enn andre regioner og de ligger typisk i mer sentrale regioner. Nedenfor gjennomføres noen enkle regresjoner for å undersøke i hvilken grad slike faktorer kan forklare funnene over.

Regresjonsresultater

Tabell 2 estimerer modeller for variablene som er generert av registerdata.^{#Resultater for andelen som studerer i egen hjemregion er ikke presentert. Det følger definisjonsmessig at det er en statistisk sammenheng for denne variabelen fordi andelen er lik null i regioner uten lærerutdanning.} Regresjonene inkluderer de to kontrollvariablene gjengitt i tabellene over, samt SSBs sentraliseringsindeks.^{#For en nærmere beskrivelse av sentraliseringsindeksen for kommunene fra 1994, se https://www.ssb.no/ befolkning/artikler-og-publikasjoner/sentralitetsindeks-for-kommunene. Det er fire verdier på indeksen, der nivå 3 inkluderer nærhet til et landsdelssenter og nivå 0 innebærer mer enn 45 minutters reisetid til et tettsted på minst 5 000 innbyggere. Enkelte økonomiske regioner og BA-regioner inkluderer kommuner med ulik sentraliseringsindeks. I disse tilfellene benyttes den høyeste indeksen i regionen. Resultatene for de ulike verdiene på indeksen er tilgjengelig på forespørsel. Sammenhengene presentert i tabellene er kvalitativt uavhengig av om indikatorene for sentralitet utelates fra modellene.} I og med at dette er rene tverrsnittsregresjoner kan det stilles spørsmål ved hva koeffisientene som estimeres reflekterer. For eksempel er antall lærerårsverk avhengig av skolestørrelse. Mindre skoler betyr mindre klasser og derfor flere lærerårsverk. Skolene er minst i spredtbygde kommuner og det er derfor grunn til å tro at denne variabelen i hovedsak fanger opp bosettingsmønster, betinget på de andre variablene i modellen.

Det er ingen signifikante sammenhenger mellom tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen og antall nye lærere fra hjemregionen, antall kandidater fra regionen eller andelen av kandidatene som jobber som lærer i regionen. For de to siste variablene skiller dette seg fra de enkle sammenligningene i Tabell 1. Modellen i kolonne (2) i Tabell 2 impliserer at funnet om at færre velger lærerutdanning i regioner med lærerutdanning i Tabell 1 drives av at disse regionene typisk har høyt folketall og få lærerårsverk per innbygger. Kolonne (3) viser at andelen av kandidatene som jobber som lærer i hjemregionen drives av høyt folketall. Denne variabelen er grundigere analysert i Falch og Strøm (2021) ved bruk av individdata. De finner at individer som velger lærerjobb utenfor hjemregionen tenderer til å være menn, ha relativt gode karakterer fra studiene og ha foreldre med høy utdanning. For de regionale variablene er funnene deres kvalitativt lik resultatene her.

Sannsynligheten for å bo i hjemregionen etter utdanningen er signifikant positivt relatert til lærerutdanningsinstitusjon. Lærerutdanning i regionen samvarierer altså med at flere med lærerutdanning bli boende i hjemregionen, men de arbeider som lærer i mindre grad enn andre. Det er utenfor rammen av denne artikkelen å undersøke hva de gjør i stedet.

Tabell 3 estimerer de samme modellene ved bruk av BA-regioner. Kommunene er koblet sammen til regioner på en annen måte, og det er 50 prosent flere observasjoner. Regresjonsresultatene er imidlertid veldig like. Sammenhengene med lærerutdanning i regionen er gjennomgående noe større, men kun for andelen som jobber som lærer endres signifikansen.

Det er folketall og bosettingsmønster som synes å være de viktigste driverne for ungdommens utdanningsvalg og yrkesmobilitet. Store regioner har relativt færre lærerkandidater (kolonne 2 i tabellene 2 og 3), men er attraktive som bo- og arbeidssted (kolonnene 3 og 5). I spredtbygde regioner, målt ved antall lærerårsverk per innbygger, er det relativt mange som velger lærerutdanning, noe som bidrar til bedre rekruttering i slike regioner enn i andre regioner.

Tabell 4 presenterer resultater for andelen lærerårsverk av undervisningspersonale som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting. Variabelen er altså lite knyttet til nye kandidater, men reflekterer mobilitet gjennom hele yrkeslivet. Det er flere signifikante sammenhenger i modellene. Det er positive koeffisienter for folketall og lærerårsverk per innbygger. Det betyr at samlet lærerrekrutteringen er svakere i store regioner og i spredtbygde regioner (målt med antall lærerårsverk per innbygger). Sammenhengen med folketall kan virke overraskende, men både Oslo, hele Akershus og Drammensregionen har større andel ufaglærte lærere enn landsgjennomsnittet i den empiriske perioden.

Mest interessant er den signifikant negative sammenhengen med tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen. Estimatet er i samme størrelsesorden som den enkle sammenligningen i Tabell 1, til tross for at det er flere signifikante variable i modellen. Andelen ufaglærte lærere er lavere i regioner med lærerutdanning. Analysene over viser at dette ikke skyldes bedre rekruttering av nyutdannete som er vokst opp i regionen. Den nærliggende tolkningen er at disse regionene er mer attraktive for personer vokst opp utenfor regionen. Det er karakteristika ved dem som er tiltrekkende for folk utenfra, kanskje fordi regional høyere utdanning gir en dra-effekt. Disse regionene kan være attraktive for andre enn nyutdannete på bekostning av regioner uten lærerutdanning. En alternativ hypotese er at en regional lærerutdanningsinstitusjon kan bidra til at lærerne i regionen i mindre grad forlater yrket. Det ligger utenfor denne artikkelens format å analysere dette nærmere.

Svak lokal rekruttering av nye lærere indikerer svak rekruttering generelt, og dermed overskuddsetterspørsel etter lærere. Figur 1 viser samvariasjonen mellom antallet som jobber som lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger («Hjem_lærer») og andel ufaglærte i regionen. Figuren skiller mellom regioner med og uten lærerutdanning, henholdsvis røde diamanter og svarte sirkler. For det første viser figuren at antallet som jobber som lærer i hjemregionen har om lag samme fordeling i begge typer regioner. For det andre viser figuren at kun et par regioner med lærerutdanning har høy andel ufaglærte lærere. Korrelasjonene mellom de to variablene i figurene er signifikant negativ på minst 5 prosent nivå. Det betyr, som forventet, at bruken av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene er større i regioner med svak regional rekruttering av nyutdannete lærere oppvokst i regionen enn i andre regioner

Nærmere om regionstørrelse og lokalisering

Lærerutdanning er lokalisert på veldig forskjellige steder, fra alle de største byene til regioner som Volda og Nesna som ikke er sentrale tettsteder i sitt fylke. Et spørsmål er om funnene over er representative for høyere utdanning lokalisert på små og mindre sentrale steder. Jeg har undersøkt dette ved å estimere modellene på mindre utvalg. Jeg har gjennomført regresjonene over for økonomiske regioner der Oslo og Akershus, samt Kristiansand-, Stavanger-, Bergen- og Trondheimsregionene er utelatt. Det reduserer antall regioner med lærerutdanning fra 21 til 16, men resultatene er uforandret. De ikke-signifikante sammenhengene i Tabell 2 er fremdeles langt fra signifikant.^{#Det eneste unntaket er at samvariasjonen med folketall blir systematisk mindre.} Jeg har også gjennomført regresjonene for BA-regioner der jeg har utelatt alle regioner med over 100 000 innbygger. Det reduserer antall regioner fra 133 til 124, og antall regioner med lærerutdanning fra 22 til 14, men resultatene er også nå kvalitativt uforandret.^{#Det eneste unntaket er for modellen for «Andel av lærerkandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen» i kolonne 3, der effekten av regional lærerutdanning øker fra 4 til 6 prosentpoeng og blir signifikant på 10 prosent nivå.} Resultatene er altså ikke drevet av de mest sentrale områdene av landet.

Tabell 5 presenterer en mer detaljert oversikt for Nordland. Nordland har lærerutdanning i Bodø og på Nesna. Tabellen viser hvilken lærerutdanningsinstitusjon som er mest populær i de ulike økonomiske regionene i fylket, samt antall lærerkandidater per 10 000 innbygger som er lærer i hjemregionen 3 år etter endt utdanning.

For det første viser tabellen stor grad av regional rekruttering. Flertallet i de to regionene med lærerutdanning velger den lokale lærerutdanningen. For regioner i ytterkant av fylket er det mer spredt valg av lærerutdanningsinstitusjon. Sør på Helgeland er lærerutdanningen på Levanger mest populær, mens i Ofoten er lærerutdanningen i Tromsø mest populær.

For det andre viser tabellen at samtlige regioner i Nordland rekrutterer flere nyutdannete lærere som er oppvokst i regionen enn landsgjennomsnittet på 2,0. Det er relativt små forskjeller mellom regionene. Det mest interessante med tabellen er at det ikke er noe spor av systematisk mønster mellom regional rekruttering av nyutdannete lærere og avstand til lærerutdanningsinstitusjon.

Barnehagelærere

Jeg presenterer her tilsvarende analyser for førskolelærerutdanning som for allmennlærerutdanning.^{#Resultatene for BA-regioner er kvalitativt lik resultatene for økonomiske regioner i Tabell 6 og 7.} Tabell 6 viser samme mønster som for allmennlærerkandidater. I denne enkle sammenlikningen er det ikke signifikant bedre rekruttering til hjemregionen i regioner med førskolelærerutdanning, på samme måte som for allmennlærerutdanning. Den eneste klare forskjellen i forhold til allmennlærere er for tilbøyeligheten til å velge utdanningen. For allmennlærerutdanning er det signifikant færre kandidater i regioner med lærerutdanning mens det ikke er signifikante forskjeller for førskolelærerutdanning (rad 2).

Regresjonsresultatene i Tabell 7 gir et litt annet bilde. Det er en positiv samvariasjon mellom regional førskolelærerutdanning og antall som jobber som lærer i hjemregionen (kolonne 1). Antall personer fra hvert årskull som jobber som lærer i hjemregionen øker fra 1,62 per 10 000 innbygger, som er gjennomsnittet i regioner uten lærerutdanning, til 1,97 når det er en regional lærerutdanning. Dette resultatet følger av at det er 0,48 flere personer per 10 000 innbygger som velger lærerutdanning i disse regionene (kolonne 2). Førskolelærerutdanning er mer populært i regioner som har denne utdanningen, og det gir bedre regional rekruttering. Disse sammenhengene er signifikante på 5 prosent nivå og skiller seg fra resultatene for allmennlærerutdanning. For de resterende avhengige variablene (kolonnene 3–5) er samvariasjonen med tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen eksakt lik som for allmennlærerutdanning i Tabell 2.

Årsaken til at samvariasjonen med tilstedeværelse av førskolelærerutdanning og regional rekruttering er signifikant i regresjonen, men ikke i de enkle sammenligningene i Tabell 6, er en sterk betydning av folketall. I folkerike regioner er det relativt få som velger førskolelærerutdanning og dermed relativt få som jobber som lærer i hjemregionen.