Kommunekommisjonens første delutredning (NOU 2026: 1)¹,²

1. Innledning

Formålet med kommunekommisjonens arbeid er å foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner.

Kommunekommisjonen ble oppnevnt 9. mai 2025 og leverte første delutredning (NOU 2026: 1) den 9. januar 2026. I første delutredning har kommisjonen fokusert på statlig styring hvor utgangspunktet har vært at det er ønskelig å redusere omfanget av statlig styring slik at kommuner og fylkeskommuner får større handlefrihet. Det vil bidra til mer fleksibel bruk av personell, omstilling av tjenestilbudet og mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren.

I denne kommentaren begynner jeg med å presentere bakgrunnen for oppnevning av kommisjonen (del 2) og kommisjonens problemforståelse (del 3). Konkrete forslag fra kommisjonen diskuteres i del 4 med særlig vekt på lærernormen, kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven og innlemming av øremerkede tilskudd i kommunenes rammefinansiering. I del 5 diskuterer jeg kort aktuelle tema for delutredning 2.

2. Bakgrunn

Kommunesektoren står overfor store utfordringer fram mot 2040. Den første utfordringen er en stor endring i befolkningens alderssammensetning, se Figur 1. Ifølge SSBs befolkningsframskrivinger, vil antall innbyggere 80 år over øke med nesten 200 000 fra 2025 til 2040, noe som vil bidra til økt behov for helse- og omsorgstjenester i kommunene. Samtidig forventes det færre elever i grunnskole og videregående opplæring og flere barn i barnehagealder. Antall innbyggere i yrkesaktiv alder forventes å øke svakt fram til om lag 2035 for deretter å stabilisere seg. Den demografiske utviklingen fram mot 2040 tilsier at kommunene må omstille tjenestetilbudet fra grunnskole til helse og omsorg, mens fylkeskommunene må kutte i videregående opplæring.

Endringer i etterspørselen etter kommunale tjenester som følge av den demografiske utviklingen kunne isolert sett vært løst ved å øke kommunesektorens inntektsrammer. Et av problemene med denne løsningen er at statens handlingsrom er begrenset. Figur 2 viser den såkalte haikjeften. Den brune kurven viser utviklingen i offentlige inntekter fram mot 2060, mens den blå viser utviklingen i offentlige utgifter. Forutsetningene for inntektene er blant annet lavere petroleumsinntekter, fortsatt lav produktivitetsvekst og som diskutert tidligere, svak vekst i personer i yrkesaktiv alder. På utgiftssiden er det antatt en viss økning i standard på velferdstjenestene, men lavere enn det som har vært tilfelle historisk. I tillegg har krigen i Ukraina resultert i bred politisk enighet om at det bør satses mer på forsvar og sikkerhet. De nærmeste årene ligger kurven for inntektene over kurven for utgifter, men fra midten av 2030-tallet snus dette til et inndekningsbehov som i 2060 vil utgjøre om lag seks prosent av BNP for Fastlands-Norge. Kommunesektoren kan derfor ikke forvente at økte inntektsrammer skal løse utfordringene som følger av den demografiske utviklingen. I verste fall vil økte rammer kunne bidra til å øke utfordringene: Den demografiske utviklingen påvirker ikke bare etterspørselen etter tjenester, den påvirker også kommunenes mulighet for å tilby disse tjenestene. Med økende mangel på arbeidskraft, vil økte inntektsrammer isolert sett øke kostnadsnivået – både for kommunene og for andre som konkurrerer om den samme knappe innsatsfaktoren

Den siste utfordringen jeg derfor vil trekke fram er mangel på arbeidskraft, spesielt i distriktene. Figur 3 viser endringer i behovet for arbeidskraft i kommunale omsorgstjenester og endringer i arbeidsstyrken, begge i gjennomsnitt for perioden 2026-2040. I framskrivingen av arbeidsstyrken er det lagt til grunn konstant yrkesdeltakelse i aldersgrupper under 62 år og at pensjonsreformen bidrar til at yrkesdeltakelsen øker noe blant personer over 62 år. Det framgår at i de minst sentrale kommunene (sentralitetsnivå 4, 5 og 6) vil veksten i arbeidsstyrken være klart lavere enn den forventede økningen i behovet for arbeidskraft i omsorgssektoren. Det betyr at sysselsettingen må reduseres betydelig i andre private og offentlige næringer. For de mest sentrale kommunene (sentralitetsklasse 1 og 2) er situasjonen motsatt. Det vil der være rom for økt sysselsetting i andre næringer. Mot slutten av perioden vil det imidlertid bli utfordrende å dekke arbeidskraftsbehovet i kommunale omsorgstjeneste også i de mest sentrale kommunene fordi veksten i arbeidsstyrken forventes å bli lavere.

3. Kommisjonens problemforståelse

Det er godt dokumentert (se for eksempel DFØ, 2024) at summen av den statlige styringen av kommunene er stor og økende. Detaljerte bestemmelser knyttet til for eksempel bemanning legger gjennomgående stramme føringer for ressursbruk. Isolert sett kan hver enkelt innskrenkning i den kommunale handlefriheten ha en god begrunnelse. Effekten har også vært håndterbar for kommunesektoren i perioden vi har bak oss med god tilgang på arbeidskraft og vekst i kommunesektorens inntekter. Nå er situasjonen en annen, og summen av den statlige styringen er blitt for krevende for kommunesektoren, og det vil forsterkes over tid. Det er derfor nødvendig med en betydelig reduksjon i den statlige styringen, slik at kommunesektoren får større handlingsrom til å gjennomføre nødvendige omstillinger.

En utfordring er at staten er sektorisert, der hver statsråd primært er ansvarlig for sitt eget lovverk. Tilsvarende sektorisering finnes på Stortinget gjennom fagkomiteene. Kommunestyret har på den andre siden ansvar for helheten i tjenestetilbudet, og må gjøre prioriteringer på tvers av sektorer. Det må det statlige styringssystemet legge til rette for. Den sektoriserte staten har i dag svake samordningsfunksjoner, og det er langt på vei kommunene som må samordne den statlige politikken og håndtere målkonflikter i den statlige styringen.

Kommisjonen mener at utredninger av tiltak som treffer kommunene i mange tilfeller er for lite opptatt av hvordan tiltakene skal gjennomføres i kommuner med svært ulike forutsetninger. Dette gjelder ikke minst med tanke på tilgangen på arbeidskraft, jf. del 2. Det er også for lite oppmerksomhet rundt konsekvenser på tvers av tjenesteområder. Drøftingen av hvorvidt en regulering er et forholdsmessig inngrep i den lokale handlefriheten, er i en del tilfeller mangelfull. At det politiske systemet ofte har løsningen klar på forhånd, slik at hensikten med en utredning i praksis blir å begrunne et valg som allerede er truffet, bidrar også til disse problemene. Effekten av tiltak evalueres også i for liten grad. Når konsekvenser vurderes, gjøres det ofte ut fra en snever målforståelse innenfor det prioriterte tjenesteområdet, og uten å se på hva et tiltak fortrenger av annen aktivitet.

Kommisjonen registrerer at ingen partier gikk til valg i 2025 på å bevare tjenestetilbudet på dagens nivå. I valgprogrammene er det begreper som styrke, forbedre, bygge ut som går igjen, som oftest uten at det sies noe om hva det skal gjøres mindre av. Om partiprogrammer i noen grad vektlegger betydningen av lokalt selvstyre på et mer overordnet nivå, ser vi mindre av dette i praktisk politikk.

Om kommunesektoren skal lykkes med de store omstillingene den står overfor, er selvfølgelig i stor grad opp til sektoren selv og i hvilken grad den enkelte kommune og fylkeskommune evner å legge om tjenestetilbudet i raskt nok tempo i tiden framover. Dette handler dels om å omprioritere ressurser mellom sektorer – først og fremst for å tilpasse tjenestetilbudet til endringer i demografi. Det handler også om å utnytte ressursene innenfor hver sektor mest mulig kostnadseffektivt. Analyser utført av Senter for økonomisk forskning ved NTNU Samfunnsforskning (Borge og Wold, 2025), og omtalt i Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomis (TBU) høstrapport for 2025 (NOU 2025: 10), indikerer at effektiviseringspotensialet er betydelig innen barnehage, grunnskole og omsorgstjenester.

4. Kommisjonens forslag til tiltak

Innenfor tidsrammene for levering av første delutredning har det ikke vært mulig å gå systematisk gjennom den statlige styringen og i hvor stor grad det kommunale handlingsrommet begrenses. Kommisjonen har konsentrert seg om såkalte «lavthengende frukter» som åpenbart begrenser kommunenes fleksibilitet og handlefrihet. Det omfatter blant annet lærernormen, kompetansekrav i helse – og omsorgstjenesteloven og innlemming av øremerkede tilskudd.

4.1.                                            Lærernormen

Lærernormen ble innført i 2018 og innebærer at det maksimalt kan være 15 elever per lærer på 1. til 4. trinn, samt 20 elever per lærer på 5. til 7. trinn og på 8. til 10. trinn på den enkelte skole. Dette er ikke et krav til den faktiske størrelsen på en undervisningsgruppe, men et krav til gjennomsnittlig lærertetthet per hovedtrinn på den enkelte skole. Normen gjelder på skolenivå og kommisjonen har vurdert om den bør løftes opp til kommunenivå eller om den bør avvikles.

Kommisjonen har støttet seg på tre evalueringer av lærernormen. Den første er utført av NIFU (Pedersen mfl., 2022) på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. I sluttrapporten konkluderes det med at lærernormen fungerer etter hensikten i den forstand at den har ført til at kommunene ansetter flere lærere uten at det har gått ut over ressursbruken til andre yrkesgrupper og uten at det har ført til at andelen lærere som oppfyller kompetansekravene for tilsetting har sunket. NIFU finner ingen endringer når det gjelder elevers trivsel og læring som sammenfaller med innføringen av normen. Dette er i samsvar med tidligere studier av effekten av økt lærertetthet på elevprestasjoner i Norge. DFØ (2024) påpeker at lik lærertetthet ikke nødvendigvis gir likeverdig opplæring og at lærertettheten må ses i sammenheng med elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. Spesielt kommuner med lave inntekter kan ha nok med å innfri minimumskravene til bemanning på alle skoler og kan mangle ressurser til å gi et tilstrekkelig godt tilbud utover normen på de skolene der behovene er størst. Videre har opplæringsutvalget (NOU 2019: 23) evaluert lærernormen. Utvalget ønsket å erstatte normen med andre tiltak som for eksempel at læreren skal være til stede i all undervisning, krav om forsterket innsats overfor enkeltelever og et generelt forsvarlighetskrav. Felles for disse tre evalueringene er at de har en «snever målforståelse innenfor det prioriterte området», jf. del 3.

Et knapt flertall (7 av 12) i kommisjonen mener at bemanningsnormer er problematiske i en sektor som skal være rammestyrt og at kommunene bør gis større frihet til å fordele ressurser mellom ulike sektorer. Flertallet foreslår derfor primært å avvikle lærernormen og at det bør være tilstrekkelig å stille krav om pedagogisk forsvarlig gruppestørrelse. Et større flertall (11 av 12) mener at lærernormen bør gjelde på kommunenivå. Kommunene kan da friere fordele ressurser mellom ulike skoler, men ikke mellom ulike sektorer. Det er altså bred enighet i kommisjonen om at lærernormen bør endres.

Selv om lærernormen avvikles, foreslår kommisjonen at kommunenes samlede inntektsramme ikke skal endres. Likevel kan kommunene prioritere grunnskole lavere som følge av at lærernormen avvikles. Samtidig frigjøres midler som kan benyttes til å prioritere andre tjenesteområder høyere. Flertallets vurdering er at kommunene kjenner lokale behov best og at tjenestetilbudet på tvers av sektorer kan bli bedre som følge av at lærernormen avvikles.

4.2.                                            Kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven har siden 2018 inneholdt krav om hvilke profesjoner kommunene som et minimum må ha knyttet til seg. Loven stiller krav til at kommunene skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog for å oppfylle kommunenes overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Begrepet «knyttet til seg» betyr at kommunene ikke nødvendigvis må ansette personell med den aktuelle kompetansen. Det kan for eksempel bety samarbeid med andre kommuner eller at kommunen støtter seg på private aktører for å oppfylle kompetansekravene.

Forslaget om å lovfeste kompetansekravene var på høring i 2016. Innføring av kravene fikk støtte, fra flere kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og fagforeninger innen helseområdet, som for eksempel legeforeningen, jordmorforeningen, sykepleierforbundet og ergoterapeutforbundet. Andre høringsinstanser som KS (Kommunesektorens organisasjon), LO, Spekter og Delta gikk imot forslaget. Flere av disse viste til at en lovfesting vil innskrenke kommunenes handlingsrom og fleksibilitet i vurderingen av hvilken kompetanse som er nødvendig for å dekke brukernes behov. Det ble også pekt på at det er behov for en rekke ulike typer helse- og sosialfaglig personell i helse- og omsorgstjenesten, og at lovfestingen av enkelte grupper gir et uheldig signal om prioritering av visse profesjoner framfor andre. Flere høringsinstanser la vekt på at lovfestingen kunne gjøre det vanskelig å oppfylle målet om en mer fler- og tverrfaglig helsetjeneste som kan ivareta komplekse helsetilstander og oppfølgingsbehov. Dette viser at det var uenighet om lovfesting av kompetansekravene også da de ble innført.

Kommisjonen legger til grunn at det er behov for et bredt spekter av kompetanse innen helse- og omsorgssektoren, også ut over de seks profesjonene som det er stilt krav om i loven. Per i dag er det 33 grupper av helsepersonell som er autorisert etter helsepersonelloven. I tillegg er det flere personellgrupper uten autorisasjon innenfor helse- og omsorgstjenesten som for eksempel barnevernspedagoger og sosionomer. Alle disse personellgruppene kan på ulike måter være viktige for den enkelte pasient eller bruker som mottar helse- og omsorgstjenester.

Et klart flertall (10 av 12) i kommisjonen foreslår å ta kompetansekravene ut av helse- og omsorgstjenesteloven. Flertallet begrunner dette med at rammestyringsprinsippet tilsier at kommunene bør gis større frihet til selv å avgjøre hvilken kompetanse som trengs for å ivareta ansvaret for å tilby forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Kommunene må uansett oppfylle kravet om forsvarlige tjenester og vurdere hvilken kompetanse de behøver ut fra lokale behov og forutsetninger.

Det kan ikke utelukkes at dette i noen tilfeller kan ha negative konsekvenser for tjenestetilbudet til enkelte grupper av innbyggere. Samtidig vil ressursene som frigjøres ved en slik omprioritering kunne benyttes på andre områder, der behovene lokalt vurderes som større. Det samlede tjenestetilbudet kan dermed bli bedre, når ulike tjenester ses i sammenheng.

4.3.                                           Innlemming av øremerkede tilskudd

Øremerkede tilskudd kan være et effektivt virkemiddel for å øke tjenestetilbudet innenfor et bestemt område. Over tid vil ofte effekten avta på grunn av lekkasjeeffekter, som dokumentert av blant annet Telemarksforsking (Håkonsen og Løyland, 2011). Lekkasjeeffekter betyr at tilskuddet benyttes på andre formål enn tiltenkt. Dette betyr ikke nødvendigvis at kommunene gjør noe «ulovlig», men at statens øremerking er svak. I tillegg til at effekten avtar over tid, kan øremerkede tilskudd også ha andre ulemper. De motvirker hverandre, forsterker inntektsforskjellene mellom kommuner og gir et uoversiktlig finansieringssystem.

Kommisjonen har tatt utgangspunkt i veilederen for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2024). Av veilederen framgår det at øremerking skal forbeholdes følgende tilfeller:

Der det er et sterkt nasjonalt ønske om å bygge ut en tjeneste som har lav dekningsgrad på landsbasis. Øremerking bør i slike tilfeller kun benyttes på noen få sektorer over en avgrenset tidsperiode.

For tjenester som bare er aktuelle i avgrensede geografiske områder eller i et avgrenset tidsrom, som kun skal gis til noen kommuner eller fylkeskommuner, eller som kun gjelder visse grupper av innbyggere, kan øremerking vurderes.

Finansiering av tidsavgrensede forsøk og prosjekter i enkelte kommuner.

Kommisjonen har i første delutredning vurdert øremerkede tilskuddsordninger knyttet til drift av ordinært kommunalt tjenestetilbud. Dette inkluderer eksempelvis tilskudd knyttet til utvikling av tjenestetilbud, veiledning og kompetanseheving og mindre innkjøp og investeringer. De fleste tilskuddene er innenfor helse- og omsorg, barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Flere øremerkede tilskudd, både til drift og investering, vil bli vurdert i andre delutredning. Dette gjelder blant annet toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Et knapt flertall i kommisjonen (7 av 12) foreslår å innlemme i alt 22 øremerkede tilskudd som utgjør 4,3 milliarder kroner i regjeringens budsjettforslag for 2026, i kommunesektorens rammetilskudd. Ytterlige fire medlemmer støtter i hovedsak flertallet, med unntak av ett eller to tilskudd. Det er altså bred enighet i kommisjonen (11 av 12) om at rammefinansiering bør være hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren og at øremerkede tilskudd bør begrenes. Rammefinansiering er i tråd med det finansielle ansvarsprinsipp og legger til rette for kostnadseffektivitet innen den enkelte sektor og prioriteringseffektivitet på tvers av sektorer. Det må påpekes at stortinget delvis har kommet kommisjonen i forkjøpet ved å vedta innlemming av et mindre antall øremerkede tilskudd.

De samlede inntektene til kommunesektoren påvirkes ikke av at øremerkede tilskudd innlemmes i rammefinansieringen, men det vil påvirke inntektsfordelingen mellom kommuner. Noen kommuner får økte inntekter når øremerkede tilskudd innlemmes og fordeles etter kriteriene i rammefinansieringen (inntektssystemet), mens andre kommuner får lavere inntekter. Det kan ikke utelukkes at tjenestetilbudet samlet sett blir dårligere i kommuner som får lavere inntekter. Totaleffekten av flertallets foreslåtte innlemminger er at de reduserer inntektsforskjellene mellom kommuner, noe som vil bidra til et mer likeverdig tjenestetilbud. Effektene er ikke store, men hvis innlemming hadde økt inntektsforskjellene ville det isolert sett vært er argument mot innlemming.

De foreslåtte innlemmingene vil trolig føre til at enkelte formål som i dag finansieres med øremerkede tilskudd vil bli lavere prioritert. Samtidig frigjøres ressurser som kan benyttes til å prioritere andre tjenesteområder opp. Kommisjonens flertall legger til grunn at kommunesektoren kjenner egne behov og utfordringer best, og har bedre forutsetninger for å prioritere riktig bruk av midlene enn det staten har.

4.4.                                            Andre forslag

I 2022 ble det innført et eget grunnskoletilskudd innenfor inntektssystemet der kommunene får tilskudd etter antall grunnskoler i kommunen. Ved innføringen utgjorde tilskuddet 500 000 per kommunale grunnskole. Siden 2022 har satsen blitt prisjustert årlig, og i 2026 er satsen 583 234 kroner. Til forskjell fra de øvrige kriteriene i inntektssystemet, kan antall grunnskoler påvirkes direkte av kommunen, og kommunene taper inntekter ved å redusere antall skoler. Kommisjonen er klar over at det kan være kostbart med en desentralisert skolestruktur, men det er allerede kriterier i inntektssystemet (reiseavstander) som tar hensyn til dette. Det foreslås derfor at grunnskoletilskuddet avvikles.

Investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem er et søknadsbasert tilskudd, som ble opprettet i 2008. Formålet med tilskuddet er å stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet av heldøgns plasser i sykehjem og omsorgsboliger. Agenda Kaupang (2022) påpeker i sin områdegjennomgang av boligløsninger og helse- og omsorgstjenester for eldre at heldøgns omsorgsplasser er mer kostnadskrevende enn tiltak som legger til rette for at brukerne kan bo hjemme. Det betyr at staten, gjennom investeringstilskuddet, subsidierer den boformen som er dyrest for det offentlige. I tillegg stilles det en rekke krav om utforming av heldøgns omsorgsboliger og sykehjem. Det gjelder blant annet krav knyttet til antall personer i bofellesskap, krav om samme målgruppe for ordningen over tid, og krav om å begrense antall boenheter som samlokaliseres. Kommisjonen foreslår i delutredning 1 at innholdet i og prosessen knyttet til søknad og rapportering bør gjennomgås for å sikre at søknaden bare etterspør informasjon som er helt nødvendig for å tildele tilskuddet og vurdere om tilskuddet er brukt i tråd med formålet. Kommisjonen vil vurdere innlemming av tilskuddet i delutredning 2.

Det gis i dag tilskudd til tiltak og planlegging for natur i kommunene, tilskudd til klimatiltak og tilskudd til klimatilpasning. Tilskuddene er i dag tre separate ordninger. I et vedlegg til kommisjonens utredning drøfter Borge og Vabo (2026) eksterne virkninger som begrunnelse for statlig styring. Området klima og natur er et eksempel på et område der tiltak vil kunne ha betydelige eksterne virkninger. Kommunene står ofte i krevende vurderinger der hensyn til blant annet samfunnsutvikling og næringsutvikling må veies opp mot hensyn til klima og natur. Det vil eksempelvis kunne være et avvik i tidsperspektiv, der den økonomiske gevinsten ved utbygging vil komme umiddelbart mens kostnaden for klima og natur først kommer på lang sikt. Resultatet av disse mekanismene kan være at kommunene prioriterer klima og natur lavere enn det som er fornuftig i et samfunnsøkonomisk perspektiv. På dette området kan altså eksterne virkninger være en begrunnelse for et visst omfang av statlig styring. Samtidig er området underlagt mindre grad av regulering og styring gjennom juridiske virkemidler sammenlignet med velferdstjenestene. Kommisjonen foreslår at dagens tre tilskuddsordninger slås sammen til ett tilskudd. Det å kunne se ordningene i sammenheng vil i større grad legge til rette for at de beste og mest effektive tiltakene blir prioritert. Det vil også lette søknads- og rapporteringsbyrden både for staten og kommunesektoren.

I motsetning til for rammetilskudd gjennom inntektssystemet, må kommunene rapportere på bruken av øremerkede tilskudd som utgjør mer enn 100 000 kroner. Rapportering er ressurskrevende for kommunene, og kommisjonen foreslår å heve grensen til 500 000 kroner. Her må det påpekes at regjeringen har kommet kommisjonen i forkjøpet ved å heve grensen til 1 million kroner.

5. Aktuelle temaer for andredelutredning

Avslutningsvis vil jeg diskutere jeg aktuelle temaer for andre delutredning fra Kommunekommisjonen. Det bør presiseres at temaene på listen ikke er uttømmende, kun eksempler.

Kommisjonen vil i det videre arbeidet vurdere flere endringer i den juridiske styringen av kommunesektoren, herunder bemanningsnormene i barnehagesektoren. I tillegg vil kommisjonen se på bruk av pedagogiske virkemidler, og hvordan disse samspiller med den juridiske styringen. For de økonomiske virkemidlene er det blant annet aktuelt å vurdere ytterligere tilskudd for innlemming, herunder ulike investeringstilskudd.

Med økende knapphet på ressurser og arbeidskraft kan det bli aktuelt både å gi tjenester på en annen måte og å redusere nivået, og det kan være tjenester kommunene ikke lengre skal gi. En nærliggende problemstilling er hvordan kommunesektoren kan få mer ut av den arbeidskraften den allerede disponerer, for eksempel ved mer fleksibel bruk av personell, innovasjon og digitalisering.

Effektiviteten i kommunesektoren påvirkes av en rekke forhold. Ett slikt forhold er kommunestruktur og bruk av interkommunale samarbeid. Dagens politiske flertall på Stortinget legger til grunn at kommunesammenslutninger skal være frivillige. Staten har likevel en rolle i å sette rammer og legge til rette for strukturendringer og samarbeid.

Kommisjonen vil også vurdere tiltak på systemnivå. Det handler blant annet om bedre evalueringer som både tar hensyn til den prioritere sektoren og andre sektorer, tidsbegrensede lovbestemmelser og øremerkede tilskudd (solnedgangsbestemmelser) og tiltak for økt forutsigbarhet i den statlige styringen. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er: Hvordan sikre en rimelig balanse mellom lokalt selvstyre og statlig styring som kan stå seg over tid?

6. Fotnoter

1. Kommentaren bygger på NOU 2026: 1 En bærekraftig kommunesektor. Takk til kommisjonens leder Eivind Dale, kommisjonsmedlem Signy Irene Vabo, sekretariatsleder Baard Krag, sekretær Morten Petter Johansen og redaktør Kine Josefine Aurland-Bredesen for nyttige kommentarer til et tidligere utkast. Forfatteren er medlem av Kommunekommisjonen. ↩︎
2. lars.erik.borge@ntnu.no ↩︎