Men er det nå så rett frem å beregne vekst og produktivitet i makro som man kan få inntrykk av i denne debatten? Her til lands brukes oftest tall for Fastlands-Norge slik at den renterike – og dermed spesielle – petroleumssektoren holdes utenom. Den er som kjent både stor og viktig i Norge, men det er også offentlig sektor. Der mangler det markedspriser som kan brukes til å uttrykke verdien av produksjonen. I stedet bruker man kostnaden. Det er ikke spesielt informativt når det gjelder produktivitet. Det ideelle, i en viss forstand, er altså å basere seg på tall for markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge. Men det er selvsagt i en annen forstand et snevert utsnitt av økonomien. For å få et helhetlig bilde bør man derfor supplere med analyser av betydningen av naturressurser og effektivitet i offentlig sektor på tvers av land og over tid.

Enda mer komplisert blir det dersom man vil se på et annet produktivitetsbegrep som har vært oppe i debatten: total faktorproduktivitet (TFP). Da forsøker man å skille ut den delen av BNP som ikke skyldes faktorinnsats. Studier av de store inntektsforskjellene i verden har lenge funnet at forskjeller i TFP er den viktigste grunnen til at rike land er så mye mer velstående enn fattige. Men disse gapene er altså utregnet residualt ved å ta forholdet mellom BNP per arbeider og det veide bidraget til innsatsfaktorene. Metodene som benyttes hviler på en rekke forutsetninger som selvsagt kan svikte. Det slår i så fall ut i beregnet TFP.

En annen utfordring består i å måle mengden innsatsfaktorer. Flere velpubliserte nyere studier finner at humankapitalen har en klart større betydning for inntektsforskjeller mellom land enn man tidligere har trodd. Det betyr at TFP spiller en tilsvarende mindre rolle. Realkapitalen er kanskje enda vanskeligere å måle. Som den amerikanske økonomen Lant Pritchett har påpekt, er ikke det man vanligvis bruker – akkumulerte investeringer korrigert for kapitalslit – et godt mål på det man i økonomisk teori betegner som kapital. Sovjetunionen etter kommunismens sammenbrudd er et eksempel på dette. Hadde kommunistene investert mye? Ja. Var objektene noe verdt i en markedsøkonomi? Langt mindre enn investeringsverdien i alle fall. TFP fanger opp denne typen målefeil også, og det gjør det vanskelig å si noe presist om hva som er den viktigste bidragsyteren til et høyt inntektsnivå.

Men komplikasjonene stopper ikke der. En av de mest aktive forskningsfeltene innenfor makro de siste tiårene tar utgangspunkt i at det synes å være store produktivitetsforskjeller ikke bare internasjonalt, men også innad i land, mellom sektorer og til og med mellom bedrifter i samme bransje. Det kan være en indikasjon på feilallokering av ressurser og vil slå ut i TFP. Den klassiske forståelsen av TFP som «teknologinivået» er derfor ikke lengre enerådende.

I sum er det ikke slik at konvensjonelle makromål på produktivitet gir en klar fasit på hvor nivået ligger. De forteller lite om hvorfor vi er der vi anslagsvis er. Selv de argeste kritikerne av Holtes gullalderfantasier bør derfor kunne innrømme at han har noen gode poenger med hensyn til oljepengebruk og offentlige bevilgninger.

Stadttunnellen er for eksempel ikke bare hull i fjellet, den reflekterer hull i hodet. Dette er ikke utelukkende et skrekkeksempel. I sin siste uttalelse påpeker Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser at «De aller fleste [av de største prosjektene i Nasjonal Transportplan] viser negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og det er ikke slik at de mest lønnsomme prosjektene prioriteres først» (2026, 13). Investeringsnivået har likevel økt kraftig over tid. Vi investerer altså stadig mer i prosjekter som reduserer samfunnsnytten og politikerne foretrekker tydeligvis ofte dårlige alternativer fremfor de beste. Mer generelt står nok Produktivitetskommisjonens ti år gamle oppsummering av oljealderen – «Ressursrikdommen har gitt Norge store inntekter, men den har samtidig hatt betydelig påvirkning på næringsstrukturen og kan ha svekket insentivene til utdanning, forskning, entreprenørskap og innovasjon» (NOU 2016:3, 19) – seg dessverre fortsatt godt.

Hvis samfunnet ikke tar hensyn til samfunnsøkonomiske analyser ender vi opp med å bruke, og i verste fall låse inn for lang tid, ressurser på områder hvor de kaster mindre av seg enn i andre mulige anvendelser. Nå står vi midt i en potensiell revolusjon indusert av kunstig intelligens. Det gir både muligheter og utfordringer. Kreativ destruksjon er neppe til å unngå. Enkelte yrker kan forsvinne, og hele bransjer vil kunne stå overfor forsterket internasjonal konkurranse fordi naturlige barrierer som språk og kjennskap til detaljerte nasjonale regler forvitrer. Samtidig gir det oss en gyllen anledning til å lette på vår tiltakende mangel på arbeidskraft ved å ta i bruk immateriell kapital. Så lenge forholdene ligger til rette for det vil det nok uansett være arbeid til alle.

Betingelsen i forrige setning oppfylles imidlertid ikke av seg selv. Det finnes alltid sterke forsvarere av status quo. Listen over mulige forbedringer i økonomisk politikk og organisering av offentlig sektor som på sikt vil kunne føre til at vi kan opprettholde eller øke levestandarden er allerede lang. Da er det viktig at vår nåværende ressursrikdom ikke forspilles på næringsstøtte, vidløftige investeringer eller ineffektive forvaltningsstrukturer. Det er høy produktivitet vi skal leve av også etter oljen.

Rune Jansen Hagen