1.            INNLEDNING

Niende mars i år, 2026, er det 250 år siden Adam Smiths An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (WN) ble publisert. Som det fremgår av tittelen, er boken en undersøkelse av naturen og årsakene til nasjonens velstand. Hva karakteriserer velstående nasjoner, og hva er årsaken til at noen nasjoner er velstående mens andre ikke er det?

I undersøkelsen sammenlikner han ideer som ligger bak økonomisk politikk og hvordan det igjen påvirker nasjonens velstand.  Smith sammenlikner spesielt merkantilismen, ideen om at eksport er bra for nasjonens velstand mens import er dårlig, med hans eget «system of natural liberty», Smiths liberalisme.  Smith konkluderer med at merkantilismen er «absurd» og manifesterer et brudd med menneskers grunnleggende ønske om retten til å bestemme over egne liv. Ifølge Smith vil økonomisk politikk basert på hans liberalisme fremme nasjonenes velstand.

Sentralt i Smiths liberalisme står individuell frihet. Smith hevder at materiell overflod og individuell frihet er menneskehetens to største velsignelse og de henger sammen, mer individuell frihet mer velstand, og mer velstand mer individuell frihet. Men han går lengre; individuell frihet har en etisk verdi i seg selv.

For å forstå Smith kritikk av merkantilisme og hans etiske argumenter er resten av Smiths publikasjoner viktige.  WN var den andre boken i en planlagt serie på tre. Den første boken, The Theory of Moral Sentiments (TMS), ble publisert i 1759. TMS er en teori om moral, altså hvordan mennesker faktisk oppfører, i motsetning til teori om etikk, som handler om hvordan mennesker bør oppføre seg.  I forordet til TMS annonserte Smith at boken var den første i en planlagt serie på tre. I den sjette utgaven av TMS, publisert rett før hans død i 1790, bekrefter han at den andre boken i serien er WN. Han skriver også at han lenge har arbeidet med den tredje boken, som skulle handle om «jurisprudence» (rettsvitenskap), og håpet å fullføre den til tross for sviktende helse. Boken ble imidlertid aldri ferdigstilt, og utkastet ble ødelagt etter Smiths ønske rett før hans død. Hundre år senere ble studentnotater fra hans forelesninger om rettsvitenskap ved Universitet i Glasgow funnet og utgitt som Lectures on Jurisprudence.

2.            MERKTANLISME VERSUS SMITHS   LIBERALISME

Den 2. april 2025 annonserte president Donald Trump en avgift på minst 10 prosent på alle varer importert til USA. De foreslåtte satsene ble senere redusert, noe som utløste en lederartikkel i Wall Street Journal med tittelen: «The Great Trump Tariff Rollback. The president started a trade war with Adam Smith. He lost» (WSJ Opinion, 12. mai 2025). Til tross for reduksjonen økte de effektive gjennomsnittstariffene fra 3 til 14 prosent – det høyeste nivået siden 1935, se Figur 1.

Når vi ser på figuren så tapte nok Adam Smith kampen i markedet for ideer. Merkantismen lever i USA, men ideen preger også norsk politikk. Victor Norman (2023, s. 75) påpeker at norske politikere ofte besøker oppdrettsanlegg, batterifabrikker og andre eksportfabrikker, men at de ikke står på brygga og vifter med flagg når skipene med bananer, kaffe og koreansk elektronikk legger til kai. I Hurdalsplattformen for den forrige regjeringen er det et eksplisitt mål om å øke eksporten utenfor olje – og gass-sektoren med 50 prosent innen 2030. Norsk økonomisk politikk subsidierer havvind med en merkantilistisk begrunnelse om å gi norske bedrifter mulighet til å ta markedsandeler på det globale markedet for bygging av havvind-installasjoner.

En grunn til at merkantilistisk politikk får gjennomslag, er at ideen står sterkt blant velgere i USA og andre vestlige land. En mulig forklaring på hvorfor merkantilismen hadde stor oppslutning den gang – og fortsatt har det i dag – finner vi i Smiths History of Astronomy (HA).¹ Ifølge Smith har mennesker en naturlig tendens til å knytte det abstrakte til det konkrete. I dagligtale brukes «velstand» og «penger» som synonymer: En rik person har mange penger, en fattig person få. Denne assosiasjonen overføres til nasjonens økonomi: Eksport bringer penger inn og gjør landet rikere, mens import sender penger ut og gjør landet fattigere.

For å bryte denne assosiasjonen kan vi som økonomer kanskje bruke ordet «catallaxy» om nasjonens økonomi, slik grekerne gjorde. Det opprinnelige greske ordet for økonomi refererte til husholdningen, der det gir mening at inntektene må overstige utgiftene for at husholdet skal klare seg. Det samme gjelder for en bedrift, idrettslag eller kommunen.  Det gir også mening for en stat, statsfinansene bør være i orden.  For en nasjon er dette derimot absurd. En catallaxy beskriver hvordan mennesker samarbeider gjennom markeder. Markedsprosessen er frivillig bytte av varer og tjenester, lokalt eller over landegrenser. Så lenge byttet er frivillig, har begge parter fordel av det. Frihandel øker menneskers muligheter til å realisere sine ønsker og mål, og dermed øker velstanden i både import – og eksportland.

I WN drøfter Smith merkantilismen spesielt i bok IV, «Of Systems of Political Oeconomy». Her sammenligner han merkantilismen – som han omtaler som «system of mercantilism» – med sitt foretrukne liberale system, «system of natural liberty». Merkantilismen bygger på ideen om at en nasjons velstand er knyttet til beholdningen av edelmetaller som gull og sølv: Jo mer gull som strømmer inn i landet, desto rikere anses nasjonen å være. Økonomisk politikk basert på denne tankegangen gjør eksport til noe positivt, fordi det bringer gull inn i landet, mens import oppfattes som skadelig, siden gull forlater landet for å betale for varer. Merkantilistisk økonomisk politikk, slik Smith drøfter den, omfatter toll på import, subsidier til eksportnæringer og etablering av kolonier. Smith er nådeløs i sin kritikk av denne ideen: «It would be too ridiculous to go about seriously to prove that wealth does not consist in money, or in gold and silver; but in what money purchases and is valuable only for purchasing» (WN, IV.i.17, s. 438).²

Ifølge Smith ligger altså en nasjons velstand i hvert enkelt individs mulighet til å oppfylle sine materielle behov, ønsker om bekvemmelighet og fornøyelser (WN, I.v.1, s. 47). Han definerer nasjonens velstand ut fra hva mennesker faktisk ønsker seg – det den enkelte vurderer som nødvendig og ønskelig – i stedet for hva en merkantilistisk ekspert mener de trenger. Penger er ikke velstand; penger kan ikke spises, men de kan brukes til å kjøpe mat. I merkantilismen ofres konsumentens interesser til fordel for produsentene, siden produksjon – ikke konsum – settes som mål for økonomisk aktivitet.

I dag er det kanskje en oppfatning blant velgere at aggregerte mål som BNP måler en nasjons velstand. Samfunnsøkonomer vet selvsagt at dette ikke er tilfelle, selv om det finnes en positiv korrelasjon mellom BNP per capita og velstand. Det er likevel grunn til å minne om at Smith knytter nasjonens velstand til den enkeltes mulighet til å realisere sine behov og ønsker – ikke til aggregerte mål som nasjonens beholdning av gull eller BNP.

Som nevnt sammenligner Smith merkantilismen med sitt foretrukne system, «system of natural liberty»:

Every man, as long as he does not violate the laws of justice, is left perfectly free to pursue his own interest his own way, and to bring both his industry and capital into competition with those of any other man, or order of men, (WN, IV.ix.51, s. 687).

Jeg skal forklare sitatet i tre steg:

2.1.                                            Insentiv – egeninteresse

Ifølge Smith har hvert menneske fra naturens side et ønske om å forbedre sin egen situasjon: «natural effort of every individual to better his own situation» (WN, IV.v.b.43, s. 540). Mennesker vil – uten å bli fortalt at de må – lete etter muligheter for å forbedre sin egen situasjon.

Smith bruker uttrykket «own interest» i sitatet om liberalisme. I flere lærebøker omtales «own interest» som «self-interest».³  Du som leser synes kanskje det er pedanteri å skille mellom «self-interest» og «own interest», ettersom ordene tilsynelatende betyr det samme. Men på Smiths tid – og i dag – betyr «self-interest» og «own interest» ulike ting: «self-interest» innebærer å forfølge egeninteresse på andres bekostning, mens «own interest» er mer nøytralt og betyr å forfølge egne interesser uten å skade andre. Smith bruker «self-interest» bare én gang i WN mens han bruker det nøytrale «own interest» 35 ganger (Wilson, 2024, s. 46, s. 47).

For Smith er «self-interest», en moralsk fordømmelse av egeninteresse. I hans moralteori knytter han egeninteressen til å ta vare på seg selv – materiell velstand, eget rykte, fysisk og psykisk helse og egen lykke. Nina Serdarevic (2025, s. 2) påpeker at når økonomer bruker ordet «selviskhet» som drivkraften i markeder, blir egeninteresse gjort til noe umoralsk. Med denne språkbruken «mister vi det som Smith forklarte, at egeninteressen kan være en dyd og evnen til å ta ansvar for egne behov på måter som skaper gjensidig nytte»

Karl Marx hevdet at kapitalismen, som ofte knyttes til Smiths liberalisme, bygger på «bunnløs grådighet». Cohen (2009, s. 76–77) argumenterer for at kapitalismen er fundert på grådighet og frykt, og hevder at Smith med publikasjonen av WN fremmer en instrumentell rettferdiggjøring av grådighet som drivkraft i markedene. Dette er ikke bare en misrepresentasjon av Smiths faktiske syn, men når kritikere av kapitalismen bruker grådighet som drivkraft i markeder, bidrar det til å assosiere forsvarere av Smiths liberalisme eller kapitalismen med noe uetisk. Smith forklarer i sin moralteori hvordan hyppig bruk av uttrykk som «markeder bygger på grådighet» påvirker politiske holdninger.⁴

Smith erkjenner at mennesker har en selvisk natur, men det betyr ikke at handlingene deres er selviske. Ifølge Smith vil fremveksten av markedsprosessen i seg selv dempe menneskets naturlige selviske instinkter. Dette skjer gjennom to mekanismer:

For det første: Smiths moralteori forklarer at mennesker har en naturlig selviskhet, men den dempes av at mennesker er genuint interesserte i andre. Denne interessen er ikke instrumentell; vi bryr oss ikke om andre kun fordi det gagner oss, selv om det noen ganger gjør det. Smith mener at denne sosiale naturen er ekte og iboende, og at den demper vår selviske oppførsel. Smith illustrerer dette med barn: Foreldre elsker sine barn så høyt at de er ute av stand til å korrigere barnas naturlige selviskhet. Først når barna kommer ut på lekeplassen og møter andre like selviske barn, lærer de at for å bli likt må selviskheten dempes til et nivå som lekekameratene aksepterer. Smith forklarer at når samfunnet utvikler seg fra sosialt tette klansamfunn til åpne markedssamfunn der vi stort sett handler med fremmede, dempes selviskheten ytterligere.⁵

Den andre mekanismen kommer gjennom selve markedsprosessen. Ifølge Smith vil markedsprosessen i seg selv dempe menneskets naturlige selviske instinkter. Dette kommer frem i det velkjente sitatet om slakteren, bryggeren og bakeren:

It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest (WN.I.1.ii.2, s. 26–27).

Siden bytte i markedsprosessen er frivillig, tvinges aktørene til å ta hensyn til andres interesser. Skal bakeren nå sine mål – sin egeninteresse – må han forstå kundenes behov og ønsker. Dersom bakeren mislykkes med å sette seg inn i kundenes behov, får han ikke de pengene han ønsker for å forbedre situasjonen for seg selv og sin familie.

Mennesker har altså fra naturens side et driv til å forbedre sin egen situasjon – de trenger verken politikere eller eksperter til å fortelle dem at de bør gjøre det eller hvordan. Fordi vi har lokal kunnskap om våre egne behov, ønsker og muligheter, har vi bedre forutsetninger for å forbedre vår situasjon enn en utenforstående. Smith understreker at det er fornuftig at mennesker tar vare på seg selv, fordi hvert individ vet bedre enn andre hvordan det kan hjelpe seg selv (TMS, VI.ii.I.1, s. 219). Selv om vi søker råd og hjelp fra fagfolk – snekkere som bygger hus, leger som helbreder – er vi nærmest til å vite hva våre ønsker og drømmer er, og hvilke evner og ressurser vi har. Derfor er vi best i stand til å realisere dem. Når vi kan ta vare på oss selv, står vi også sterkere til å hjelpe andre.

2.2.                                            Statiske og dynamiske argument

Merkantilistisk politikk, som importrestriksjoner, begrenser muligheten til å bytte varer og tjenester over landegrenser. Dette reduserer velstand direkte og indirekte ved å hemme produktiviteten. Smith har både et statisk og et dynamisk argument:

Det statiske argumentet: Mennesker handler med hverandre fordi begge parter tror de kommer bedre ut av handelen. Selv uten økt produksjon fremmer frivillig handel nasjonens velstand, fordi individene får mulighet til å dekke sine behov og ønsker. I tillegg, dersom partene har ulik produktivitet – absolutt eller komparativ – øker den samlede produksjonen.

Det dynamiske argumentet: Arbeidsdeling og spesialisering gjør hver enkelt mer produktiv over tid. Gjennom erfaring utvikler vi «skill, dexterity, and judgement» – ferdighet, dyktighet og dømmekraft (WN, I.i.1, s. 12). Smiths poeng er at når omfanget av arbeidsdeling øker, for eksempel gjennom internasjonal handel, blir hver enkelt stadig mer produktiv. Hver handel bidrar til å utvide arbeidsdelingen ytterligere. Jo mer vi handler, desto mer utvikles og forsterkes arbeidsdelingen og spesialiseringen. Dette skaper en selvforsterkende spiral: økt arbeidsdeling fører til mer handel, som igjen fremmer mer arbeidsdeling og velstand. Denne selvforsterkende spiralen mellom erfaringsbasert kunnskap og økt arbeidsdeling ble senere beskrevet som økende skala-avkastning i kunnskap og en drivkraft for økonomisk fremgang av Allyn Young (1928) og Paul Romer (1986).

2.3.                                            Den usynlige hånden

Metaforen om den usynlige hånden er kanskje den mest kjente fra Smith, men han bruker den bare en gang eksplisitt i WN når han drøfter importrestriksjoner på korn.⁶  Smith peker først på den synlige effekten: bøndene bruker mer tid og kapital på å dyrke korn, noe som gagner dem direkte. Men han viser også til en usynlig effekt: ressursene som brukes på korndyrking kunne alternativt vært brukt til mer produktive formål. Smith skriver om kornbonden i et liberalt system:

He generally, indeed, neither intends to promote the public interest, nor knows how much he is promoting it… he intends only his own security …and his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention. Nor is it always the worse for the society that it was no part of it. By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it (WN, IV.ii.9, s. 456).

Poenget er at individet, ved å følge sin egeninteresse, ofte fremmer samfunnets interesser mer effektivt enn om det hadde vært målet fra starten. Den usynlige hånden viser hvordan markedsprosessen skaper velstand – et resultat som ingen enkeltperson har planlagt.

Sentralt i Smiths teorier står menneskets begrensede evne til å forutsi virkningen av den usynlige hånden. Derfor advarer han mot å styre økonomien, siden vi ikke kan forutse hvordan direkte inngrep – den synlige hånden – påvirker den usynlige. I det som er kjent som «The Man of the System»-passasjen i hans moralteori beskriver Smith hvordan sentralplanleggere tror de kan forme samfunnet som om mennesker var brikker på et sjakkbrett.⁷ Men hvert individ har egne mål, ambisjoner og planer som avviker fra en sentralplanleggers antakelser. Disse individuelle handlingene skaper, via den usynlige hånden, konsekvenser som ingen kan planlegge. Det er umulig å forutsi resultatet av denne prosessen, fordi ordenen utvikles mens den oppstår.

3. ETIKK OG SMITHS LIBERALISME

Smiths liberalisme handler om den økonomisk sfære, men for Smith omfatter den også det sosiale sfære. Smiths liberalisme er etisk i den forstand at han argumenterer for at hans «natural liberty» bør være grunnlaget for økonomisk politikk. Han begrunner også empirisk at samfunn blir mer velstående når individer får større frihet gjennom markedsprosessen. Fremveksten av markeder bryter ned personlig avhengighet i feudale og klanbaserte samfunn og knytter velstand og frihet tett sammen: mer frihet gir mer velstand, og mer velstand gir mer frihet (WN, III.iv.4, s. 412). Utvidet frihet til å inngå avtaler utvider markeder, fremmer arbeidsdeling og øker materiell velstand. Smith skal ha sagt i en forelesning at «opulence and freedom, the two greatest blessings men can possess» – overflod og frihet er menneskehetens to største velsignelser (LJ.iii.111, s. 185).

Individuell frihet er en etisk verdi hos Smith. Det kommer tydelig frem i hans kritikk av britisk merkantilistisk kolonipolitikk i Nord-Amerika. Smith erkjente at de materielle tapene ved en slik politikk var små, men kalte den «a manifest violation of the most sacred rights of mankind» (WN, IV.vii.b.44, s. 582). Smiths moralteori forklarer hvorfor slik økonomisk politikk innebærer et brudd på retten til selvbestemmelse. Mennesker ønsker retten til å bestemme over eget liv. Når merkantilistisk politikk bryter dette, krenkes den mest grunnleggende menneskelige rettigheten. På samme måte argumenterte Smith for at slaveri var uetisk fordi det fratok mennesker retten til å bestemme over egne liv – i tillegg til hans økonomiske argument om at slaveri ikke er lønnsomt for samfunnet som helhet.

Smith avslutter sin moralteori med en drøfting av læren eller vitenskap om etikk. Hans foretrukne etikkvitenskap, «the science which is properly called Ethics», gir kun generelle beskrivelser av laster og dyder så langt språket tillater (TMS, VII.iv.3, s. 328). Selv om systemet ikke er presist, er det i høyeste grad nyttig. Smiths foretrukne etiske system faller sammen med hans liberalisme. Smith sammenlikner sitt foretrukne system med andre etiske vitenskaper, spesielt kasuistiske metode, som skriftefedrene i den katolske kirke brukte.⁸  Smith diskuterer for eksempel det etiske prinsippet om å holde løfter. Men hva skjer hvis et løfte er gitt under trussel – for eksempel med en kniv på strupen? I kasuistiske lærebøker blir situasjonen diskutert i det vide og brede, med lange avveiinger og nyanser. I Smiths liberalisme – eller alminnelig sunt folkevett, kunne vi kanskje si – er det derimot ingen tvil: man har ingen plikt til å holde et løfte som er gitt under tvang (TMS, VII.iv.10–11, s. 330–331). Smiths konklusjon er hard; på samme måte som han karakteriserer merkantilismen som «absurd», beskriver han kasuistiske lærebøker som «useless» (TMS VII.iv.33, s. 339).

Moderne økonomisk teori inneholder også etikk. Økonomifaget skiller ofte mellom positive og normative (eller etiske, slik jeg bruker her) utsagn. Positive utsagn beskriver og forklarer hvordan mennesker faktisk handler, og hvordan økonomiske sammenhenger fungerer. Normative utsagn bygger på verdivurderinger – de sier noe om hva som er godt eller dårlig, bedre eller verre, og hva man bør eller ikke bør gjøre. Grensen mellom positive og normative utsagn er likevel ikke skarp; det som noen økonomer oppfatter som et positivt utsagn, vil andre tolke som normativt.  Et eksempel er ideen om markedssvikt. Etter min vurdering er teorien om markedssvikt normativ, mens andre økonomer oppfatter den som positiv.

Markedssvikt-etikken bygger på et ideal om perfekte frikonkurransemarkeder. Når forutsetningene i dette idealet ikke er oppfylt – for eksempel når markedspriser ikke fanger opp effekter på tredjeparter – svikter markedene. Det anbefalte tiltaket er da å korrigere slike skjevheter, for eksempel med subsidier for positive eksterne virkninger og skatter for negative. Men selve utsagnet om at markeder svikter er normativt: Det innebærer en etisk vurdering av menneskelig oppførsel i markedsprosessen holdt opp mot et teoretisk ideal. I praksis betyr det at når oppførselen til mennesker avviker fra teoriens forutsetninger, vurderes avviket i oppførsel som noe som bør korrigeres.

Hvordan ville denne markedssvikt-etikken stå seg opp mot det etiske systemet Adam Smith foretrakk? Jeg tror at Smith ville ha vært kritisk til markedssvikt-etikken, på samme måte som han var kritisk til kasuistiske etiske systemer. Begge deler tar utgangspunkt i idealiserte situasjoner og avleder etiske vurderinger og anbefalinger ut fra hvor langt faktisk oppførsel avviker fra idealet. Smiths moralteori forklarer hvordan faktiske mennesker håndtere markedssvikter utenfor prissystemet. For Smith finnes det uendelige eksterne virkninger i alle deler av livet – i markeder, forskning, skolen og nabolag. Selv om han aldri brukte begrepet «eksternaliteter», forklarer hans moralteori hvordan mennesker utvikler normer og samvittighet for å håndtere markedssvikter som eksterne virkninger.  Han var skeptisk til ekspertsystemer som hevder å formulere etiske regler uavhengig av hvordan mennesker faktisk lever og handler. Sett i det lyset er det sannsynlig at Smiths dom ville vært like hard mot moderne markedssvikt-etikk som mot den kasuistiske tradisjonen: Begge forsøker å regulere etiske spørsmål ut fra abstrakte modeller som mangler forankring i hvordan mennesker faktisk utvikler moral.

La meg illustrere sammenhengen mellom hans foretrukne etiske læresystem, Smiths liberalisme, og positive eksterne virkninger. Joel Mokyr, som mottok Nobels minneprisen i økonomi i 2025, argumenterer i A Culture of Growth: The Origins of the Modern Economy for at kulturelle endringer var avgjørende for den industrielle revolusjonen og fremveksten av den moderne økonomien. En sentral kulturell endring mellom 1500 – og 1700‑tallet var overgangen fra autoritetstro til troen på eksperimentell vitenskap. Den empiriske vitenskapelige metoden ble anerkjent som kunnskapsgrunnlag, i stedet for ukritisk etterlevelse av tradisjonelle autoriteter som Aristoteles. Europas politiske fragmentering – fraværet av sterk sentralstyring – skapte et friere marked for ideer, der forskere og intellektuelle kunne utvikle og spre sine tanker med mindre risiko for sensur. Ett nettverk av lærde, «Republic of Letters» som delte og diskuterte kunnskap vokste frem på tvers av landegrenser. Dette nettverket oppsto organisk; eller som Smith formulerer det «the obvious and simple system of natural liberty establishes itself of its own accord» (WN, IV.ix.51, s. 687). Mokyr forklarer hvordan dette nettverket håndterte positive eksterne virkninger knyttet til grunnforskning.

Et eksempel på hvordan det etiske rammeverket i Smiths liberalisme kan være relevant i dag er forvaltning av Oljefondet. Stortinget vedtok i høst en gjennomgang av det etiske rammeverket for Oljefondet, og arbeidet til etikkrådet ble satt på pause. Da etikkrådet ble opprettet, var et grunnleggende prinsipp at uttrekk av selskaper skulle gjenspeile en etisk konsensus i den norske befolkningen. Bakgrunnen for Stortingets vedtak var den politiske debatten som fulgte etter at Oljefondet, på anbefaling fra etikkrådet, trakk seg ut av selskaper knyttet til krigen i Gaza. Intensiteten i debatten viste imidlertid at det ikke eksisterte noen slik etisk konsensus i befolkningen.

Smiths 250 år gamle teorier kan belyse gjennomgangen av Oljefondets etiske rammeverk på to punkter. For det første i fondsforvaltningen utvikles moralske verdier. Dette skjer både i det daglige arbeidet og gjennom rekruttering av forvaltere som tar med seg erfaringer og normer fra andre miljøer. For det andre, etikkrådets avgjørelse – den synlige hånd – kommer som et tillegg og noen ganger på tvers av ansvarlig forvaltningskultur som naturlig – via den usynlige hånd – vokser frem i forvaltningsmiljøet. Smith er generelt skeptisk til at etikkeksperter skal avgjøre rett og galt. Ikke fordi dette nødvendigvis gir dårligere avkastning, men fordi eksperter ikke kan fastslå hva som faktisk er den gjengse moralske oppfatningen i befolkningen. Et eksempel er etikkrådets anbefaling om å utelukke Caterpillar fra Oljefondet. Det kan oppleves som et brudd med hva moralsk rett siden norsk bygg – og anleggsbransje faktisk bruker maskinene deres, og alle vi andre som nyter godt av det som lages uten at det oppfattes som urett.  Når ekspertutvalgets etikkråd avviker med det som er underliggende moral, kan det svekke tilliten og legitimiteten til Oljefondet.

Fotnoter

1. History of Astronomy ble utgitt i 1795, fem år etter Smiths død, som en del av en essaysamling.  Dette var imidlertid noe av det første han skrev, selv om forskere er usikre på når – annet enn at den ble til før TMS. Økonomen J. A. Schumpeter (1882–1950) hevdet: «Nobody … can have an adequate idea of Smith’s intellectual stature who does not know these essays», og beskrev HA som «perlen» i essaysamlingen (Campbell & Skinner, Intro, WN, s. 1). Selv om HA omhandler astronomiens historie, er hovedfokuset vitenskapens natur: hva vitenskap og kunnskap er. ↩︎
2. Alle referanser til Smiths bøker er til Glasgow-utgaven av Smiths arbeider publisert av Liberty Fund.  Referanser til Smiths publiserte arbeider følger den opprinnelige oppdelingen sammen med avsnittsnummereringen som er lagt til i Glasgow-utgaven. For eksempel: WN (IV.i.17, s. 438) betyr Book IV, Chapter i, avsnitt 17 og side 438 i Glasgow-utgaven. ↩︎
3. For eksempel skriver Greg Mankiw i Principles of Economics: «Smith is saying that participants in the economy are motivated by self-interest» (Mankiw, 2008, s. 11). Det samme gjør CORE (s. 13). I The Worldly Philosophers, som har solgt millioner siden første utgave i 1953, feilsiterer Robert L. Heilbroner Smith ved å bruke «self-interest» i stedet for «own interest» i det kjente sitatet om slakteren, bryggeren og bakeren. ↩︎
4. Se Tjøtta (2024, s. 97–101) og Tjøtta (2023) hvordan Smith forklarer hvordan språkvaner påvirker politikk. ↩︎
5. Se Tjøtta (2024, kap. 1–9) for en mer utdypende forklaring. ↩︎
6. For en oversikt over Smiths eksplisitte og implisitte bruk av metaforen, se min bok Tjøtta (2024, s. 149–153). ↩︎
7. Se min bok Tjøtta (2024, s. 108-112). ↩︎
8. Metoden brukes også i dag i lærebøker i etikk for beslutningstakere se for eksempel Carson og Skauge (2023).
     ↩︎