Bakgrunnen var at oljeprisen hadde økt kraftig på grunn av USAs og Israels angrep på Iran. Fra 1. april ble veibruksavgiften fjernet, noe som allerede har bidratt til lavere pumpepriser, spesielt for bensin. Debatten har i stor grad dreid seg om prosess og fordeling. Når det gjelder prosess, har særlig Arbeiderpartiet argumentert for at man bør vente til revidert nasjonalbudsjett i mai slik at utviklingen i drivstoffprisene kan ses i en større sammenheng. Med hensyn til fordeling er alternativer til avgiftskutt som skattelette, økte trygdeytelser og kontantutbetalinger blitt diskutert.

Dette er ikke det første eksemplet på at norske politikere griper inn når økonomien utsettes for negative sjokk. Det startet med koronapandemien vinteren 2020. Da ble det innført en rekke tiltak for å kompensere husholdningene mot konsekvenser av økt arbeidsledighet, blant annet forlenget dagpengeperiode og forhøyet dagpengesats. Det var bred enighet, blant både politikere og økonomer, om at koronaltiltakene rettet mot husholdningene var fornuftige og hensiktsmessige. Det ble også innført tiltak for å skjerme næringslivet for virkningene av koronapandemien, for eksempel kontantstøtte til bedrifter. Tidligere LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var enig i at kontantstøtten var nødvendig for å redde arbeidsplasser, men advarte samtidige om manglende kontroll med ordningen. I NRK 2. april 2020 omtaler han den som å «sette statskassa på fortauet med lokket åpent og håpe at ikke alle forsyner seg». 

Samtidig med pandemien startet Saudi-Arabia i begynnelsen av mars 2020 priskrig på olje. Regjeringen Solberg responderte på det påfølgende oljeprisfallet med å foreslå en raus skattepakke for petroleumsnæringen, og som ble enda rausere etter stortingets behandling. Økonomer har kritisert skattepakken for at prosjekter som er samfunnsøkonomisk ulønnsomme blir bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Neste sjokk var Russland krig mot Ukraina vinteren 2022 som førte til høye priser på energi, også i deler av Norge. Politikerne innførte først strømstøtte som innebærer at staten tar det meste av husholdningenes regning når strømprisen er over et visst nivå. Senere har husholdningene kunnet velge mellom Norgespris, en subsidiert fastprisavtale på strøm, og strømstøtte. Økonomer har kritisert både strømstøtte og Norgespris fordi de svekker insentivene til å begrense strømforbruket. Når staten subsidierer strømprisen, blir det mindre lønnsomt å investere i varmepumper og solcelleanlegg. Som i dagens situasjon med høye drivstoffpriser, ble fordeling et tema og kreative forslag ble foreslått. Ett av forslagene var å ta utgangspunkt i historisk strømforbruk for hver enkelt bolig. For så å ha en subsidiert strømpris for forbruk lavere enn historisk og markedspris for høyere forbruk. Et slikt opplegg kunne ivaretatt fordelingshensyn samtidig som prissignalene fikk virke på marginen.

Hva kan vi lære av disse eksemplene? En pessimistisk lærdom er at dagens politikere ofte er villige til å gripe inn i markedet når økonomien utsettes for sjokk. Kombinert med et stort oljefond, et fragmentert storting og sterke særinteresser er dette nærmest en oppskrift på lite effektiv ressursbruk. En mer optimistisk lærdom er at politikerne må ha evne og vilje til å tenke utenfor boksen. Det gjelder særlig for å ivareta fordelingshensyn med minst mulig vridninger. Da kan det være nødvendig å ha beredskap for hvordan virkemidlene skal utformes. En siste lærdom er at husholdninger og bedrifter må ha buffere slik at de kan håndtere negative sjokk i en verden preget av stor geopolitisk usikkerhet.

Lars-Erik Borge