Bakgrunnen for den tverrpolitiske enigheten om å øke inntektsrammene er at kommuner og fylkeskommuner anført av KS har lyktes med sin historiefortelling om krise i kommuneøkonomien. Men stemmer det at kommuneøkonomien er i krise? Utviklingen de siste årene kan tyde på det. Netto driftsresultat i 2023 var 1,3 prosent av brutto driftsinntekter, noe som var lavere enn Teknisk beregningsutvalg for kommuneøkonomien (TBU) anbefalte nivå på 2 prosent. Netto driftsresultat ble ytterlige redusert i 2024. Da fikk kommunesektoren en skattesvikt som bidro til et netto driftsresultat så vidt over null, og nærmere 60 prosent av kommunene hadde negativt netto driftsresultat. Tallene for 2025 er ikke klare enda. TBU forventer imidlertid en klar økning fra 2024, men at resultatet fortsatt vil ligge under det anbefalte nivået på 2 prosent (NOU 2025: 10, s. 10). 

Kommunesektoren har valgt å fokusere på denne nære historien og synes å ha glemt de gode årene 2015-2022. I disse åtte årene hadde kommunesektoren i gjennomsnitt et netto driftsresultat på nærmere 3,5 prosent, klart over TBU-normen. Hovedårsaken var merskattevekst, dvs. at skatteinntektene ble høyere enn opprinnelig anslått av Finansdepartementet. Samtidig økte disposisjonsfondene kraftig, fra 7 prosent av brutto driftsinntekter ved inngangen til 2015 til 15 prosent ved utgangen av 2022. Kommunesektoren har måttet tære på fondene de siste årene, men fondene er fortsatt på et høyere nivå enn ved inngangen til 2015.

Selv om disposisjonsfondene økte i de gode årene, kan merskatteveksten ha bidratt til å skjule underliggende ubalanser, både for lokale og nasjonale politikere. Lokale politikere kan ha vent seg til at skatteinntektene blir høyere enn anslått. Dette har trolig bidratt til å opprettholde mange små skoler som burde vært lagt ned, og forsinket en nødvendig omstilling fra skole til eldreomsorg. Merskatteveksten kan også ha bidratt til at effektiviteten i barnehage, grunnskole og pleie og omsorg er blitt redusert siden 2014.  Effektivitetsreduksjonen er dokumentert i et vedlegg til den tidligere nevnte NOU-en fra TBU av Mads Fjeld Wold og meg selv. Videre kan merskatteveksten ha gjort at nasjonale politikere pålegger kommunene flere krav og reguleringer. Eksempler på dette er bemanningsnormer i barnehage og grunnskole.

Det økonomiske handlingsrommet for staten vil være begrenset i tiden framover blant annet på grunn av utsikter til fortsatt lav produktivitetsvekst i norsk økonomi, lavere kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og lav eller ingen vekst i personer i yrkesaktiv alder. Dette vil også ramme kommunesektoren fordi den får størstedelen av sine inntekter fra staten og fordi det er knapphet på arbeidskraft i de fleste sektorer. Videre vil samfunnet oppleve store demografiske endringer. Det vil bli flere eldre 80 år og over, noe som vil øke utgiftene i eldreomsorgen. Samtidig forventes det færre elever i skolealder, i hvert fall det nærmeste tiåret. Om elevtallet øker eller reduseres etter det avhenger av utviklingen i fødselstallene. Stramme økonomiske rammer og store demografiske endringer påvirker kommuner forskjellig. Distriktskommuner vil for eksempel oppleve de demografiske utfordringene tidligere enn kommuner i sentrale strøk. Dette tilsier at kommuner og fylkeskommuner må ha frihet til å tilpasse tjenestetilbudet til lokalsamfunnets behov og utfordringer. En forutsetning for at økt lokal handlefrihet skal være effektivitetsfremmende er at inntektsrammene oppfattes som faste. Det er derfor at uheldig at kommunesektoren oppnår økte inntektsrammer i 2026 ved å formidle en krisehistorie det ikke er dekning for.

Lars-Erik Borge