Vil sanksjonene mot Russland være effektive?

Mens verden fremdeles strever med effektene av COVID-pandemien, opplever den et nytt sjokk: Russland går til et brutalt angrep på Ukraina. Særlig Vesten har reagert sterkt, men responsen beskrankes av flere forhold, som at angriperen er en atomvåpenmakt og forsvareren ikke er et NATO-land. To hovedstrategier har blitt benyttet. For det første har man støttet Ukraina både militært og humanitært. Direkte støtte i form av penger og materiell har helt klart både styrket Ukraina militært og dempet konsekvensene av krigen for sivilbefolkningen. Disse effektene er som man kunne forvente.

Den andre strategien er å sanksjonere Russland og russiske statsborgere. Såkalte smarte sanksjoner har vært rettet mot politiske og militære ledere samt oligarkene rundt Putin. Staten og innbyggerne generelt rammes blant annet av at sentralbankens aktiva i Vesten er frosset og av at mange russiske finansinstitusjoner er utestengt fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Dette er tiltak som har gjort internasjonal handel både vanskeligere og dyrere for Russland. Samtidig er det ikke snakk om en full embargo mot landet og det er heller ikke slik at hele verden har sluttet seg til de vestlige sanksjonene. Det reiser spørsmålet om hvorvidt sanksjonene vil være effektive.

Russland har levd med sanksjoner siden 2014 da de annekterte Krim og utløste den voldelige konflikten i Donbasregionen. En forventning om ytterligere sanksjoner ser ut til å være en viktig grunn til at landet har bygd opp store valutareserver i utlandet. Kreml regnet tydeligvis ikke med at disse midlene ville bli blokkert ved en eskalering av spenningen i Ukraina. Vesten har innført et overraskende tiltak, noe som har motvirket gevinsten av russernes tilpasning.

Den samstemte reaksjonen angrepet ble møtt med var antagelig også overraskende. Dette øker styrken i sanksjonene fordi det er mer troverdig at de blir gjennomført. Land som har nølt, som Storbritannia, har fått kraftig kritikk for dette. Det er naturlig å forvente at sanksjoner som innføres av flere land vil påføre et sanksjonert land større kostnader og at det samme gjelder for en koalisjon som er forente når det gjelder behovet for sanksjoner. I lys av det første momentet, er det en ulempe at andre land av ulike grunner ikke har sluttet seg til de vestlige sanksjonene. Det gir Russland mer spillerom ved at de for eksempel kan skifte handelen sin til andre land.

Russlands viktigste eksportvarer er olje og gass. Olje omsettes i et globalt marked og er langt på vei et homogent gode som er perfekt substituerbart. Det er derfor relativt kostnadsfritt for Vesten å slutte å kjøpe russisk olje, men på den andre siden er det ganske enkelt for russerne å skifte eksportdestinasjon. Likevel har det kommet meldinger om at de en stund ikke klarte å selge olje fra Ural selv til sterkt rabatterte priser. Å etablere nye handelsforbindelser er dessuten kostbart, så det er godt mulig at Europa kan påføre Russland tap gjennom en oljeboikott.

Gass fremheves som en vare som det vil være vanskeligere for Russland å selge til andre siden den stort sett eksporteres i rørledninger. Problemene går imidlertid begge veier siden mange EU-land er sterkt avhengige av russisk gass. Dette gjelder spesielt Tyskland, som hittil har vegret seg for å kutte importen. Beregninger gjort av økonomer antyder likevel at kostnadene for landet ikke vil være veldig store og at det bør være mulig for den tyske staten å skjerme grupper og sektorer som er særlig utsatt. Det finnes også «smarte» varianter som kan brukes, som en importskatt som vil redusere russernes profitt uten å stoppe flyten av gass helt. På lang sikt er EU tydelige på at de vil kraftig redusere sin avhengighet av russisk energi. Spesielt når det gjelder gass kan det påføre landet betydelige tap fordi det kreves store investeringer for å bygge opp alternative eksportkanaler.

Like oppsiktsvekkende som den temmelig unisone reaksjonen fra Vestens ledere er responsen fra sivilsamfunnet. Mange bedrifter som ikke trakk seg ut av Russland på eget initiativ da krigen startet har følt seg tvunget til å bøye av etter at privatpersoner og organisasjoner har bedrevet «naming and shaming.» Vi har antagelig aldri tidligere sett private boikottaksjoner i en slik fart og skala. Mer forutseende bedrifter «selvsanksjonerte.» Dette har også vært tilfelle i tidligere konflikter. Selv de delene av næringslivet som ikke trenger å frykte konsumentboikotter kan bekymre seg for den økte politiske risikoen. De kan rammes av fremtidige sanksjoner eller av mottiltak fra den sanksjonerte, som restriksjoner på kapitalflyt og nasjonalisering. Dermed hemmes også handelen med varer som ikke er en del av sanksjonsregimet og de utenlandske investeringene i det sanksjonerte landet går ned. Nyere studier tyder på at slike indirekte effekter også medfører at handelen til «tredjeland» skiftes vekk.

At store deler av Russlands industri – inkludert forsvarsindustrien - skal være avhengig av maskineri og komponenter fra Vesten er antagelig av særlig betydning. Det kan bli vanskelig å få til den importsubstitusjonen som russiske myndigheter har varslet. Det er dermed overveiende sannsynlig at sanksjonene medfører sviende kostnader for Russland, til tross for at EU ennå ikke har klart å erstatte energileveransene derfra. Den Europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling estimerer at Russlands BNP vil falle med 10% i år. I tillegg kommer de selvpåførte kostnadene ved å erstatte militært materiell som er brukt eller tapt i Ukraina. På lang sikt vil en gassembargo, smarte sanksjoner som undergraver landets industrielle kapasitet og hjerneflukt som en følge av at unge, høyt utdannede mennesker forlater landet kunne sette Russland kraftig tilbake.

Poenget med sanksjoner er imidlertid ikke å påføre skade. Det er at kostnadene skal medføre at den sanksjonerte part gir etter for politiske krav. Det synes per dato ikke som om Putin er villig til å avslutte krigføringen uten å ha fått innrømmelser som er uakseptable for Ukraina. I teorien kan det tenkes at sanksjonene og den dårlige krigslykken medfører enten en palassrevolusjon eller et folkeopprør som velter regimet. Ideen bak målrettede sanksjoner mot medlemmer av eliten, inkludert oligarker som har slått seg ned i Vesten, er at de kan underminere Putins regime. Russland er et kleptokrati og hvis kleptokraten ikke lengre kan garantere at støttespillerne hans blir rike, kan de se seg tjent med å fjerne ham.

Generelle sanksjoner som direkte eller indirekte treffer massene gjennom lavere kjøpekraft og redusert tilgang på varer og tjenester kan tenkes å få individer til å gå ut på gatene og signalisere at de ønsker regimeendring. Gjør mange nok det vil det ikke bare blir vanskelig å slå ned på protestene; eliten kan også få et incentiv til å kvitte seg med lederen for å forhindre at en fullstendig omveltning kommer. Lite tyder på at de spede antikrigsdemonstrasjonene vi har sett i Russland har et slikt potensial. Erfaringene fra Øst-Europa i 1989 og den arabiske våren er imidlertid at det er nesten umulig å predikere når slike folkeoppreisninger inntreffer. Det samme kan sies om palassrevolusjoner siden de nødvendigvis må komme overraskende for at ikke kuppmakerne skal miste hodet sitt i stedet for autokraten. Utenlandske sanksjoner kan dessuten ha en boomerangeffekt hvis befolkningen slutter sterkere opp om lederen sin. Foreløpig er det derfor umulig å si hvorvidt sanksjonene kommer til å få slutt på krigen eller til og med kan føre til at den blir Putins Waterloo.