Artikkel

Aksjonærmodellen og fritaksmetoden: Et to-hodet troll?#Forfatterne vil gjerne takke Rolf Aaberge, Jarle Møen, Fred Schroyen, og Simon Flatebø Selle for kommentarer. Vi takker spesielt Simon Flatebø Selle for hjelp med data.

Fritaksmetoden innebærer at et norsk selskap i hovedsak er fritatt for selskapsskatt på aksjeinntekter fra EØS-området, mens aksjonærmodellen medfører at utbytte ut over et skjermingsfradrag skattlegges på personlig aksjonærs hånd ved eierskatten. Bjerksund og Schjelderup (2021) viser at aksjonærmodellen og fritaksmetoden gjør det lønnsomt å spare gjennom selskapet både når avkastningen er sikker og usikker. Denne artikkelen beregner verdien av skattekreditten som oppstår på grunn av aksjonærmodellen og fritaksmetoden og diskuterer veien videre for norsk kapitalbeskatning.

Petter Bjerksund

Senter for skatteforskning NHH

Guttorm Schjelderup

Senter for skatteforskning NHH

Innledning

Et viktig bærende prinsipp for skattesystemet i Norge er at skattereglene i minst mulig grad bør påvirke hvilke investeringer som gjennomføres og hvordan en virksomhet organiseres. Dette prinsippet, ofte kalt effektivitetsprinsippet, er ment å sikre at det investeres der hvor avkastning før skatt er høyest fordi det fremmer økonomisk vekst. Et annet prinsipp er knyttet til fordelingspolitikken hvor evneprinsippet er sentralt. Evneprinsippet sier at man skal betale skatt etter evne og at de som har høyest skatteevne skal betale høyere andel av bruttoinntekten i skatt. Formålet med evneprinsippet er å redusere inntektsforskjeller etter skatt.

I mange land har evneprinsippet og fordelingspolitikken blitt utfordret på flere plan av globaliseringen. For det første har globaliseringen ført til fri flyt av kapital og dermed konkurranse om å tiltrekke seg investeringer. For eksempel falt bedriftsskattesatsen i OECD-landene i perioden 1985–2020 fra 49 prosent til 22 prosent (uveid gjennomsnitt). I tillegg har fordelingspolitikken blitt svekket fordi mange land i konkurransen om investeringer har avviklet skatter som bidrar til omfordeling. Norge har deltatt i disse politikkendringene ved å avvikle arveavgiften, redusere formuesskatten, samt å senke skatten på bedrifter fra 50,8 prosent til 28 prosent i 1992 og videre til 22 prosent i 2019.

I tillegg til endringer i nominelle skattesatser har både EU og Norge avviklet skatt på utbytte mellom aksjeselskaper. I Norge ved at fritaksmetoden og aksjonærmodellen ble innført i 2006. Fritaksmetoden medfører at aksjeutbytte og aksjegevinster mellom selskap er fritatt for skatt, mens aksjonærmodellen medfører at personlige aksjonærer betaler utbytteskatt på utbytte som overstiger et skjermingsfradrag.

Globaliseringen ført til at innsatsvarer har falt i pris og at deler av produksjonen har blitt outsourcet til land med billigere arbeidskraft. Fra økonomisk teori vet vi at fri handel øker velferden for alle, dersom de som tjener på frihandel kompenserer taperne. Det har ikke skjedd verken i Norge eller i andre land. Snarere har vinnerne av globaliseringen tjent dobbelt ved at innsatsvarer og produksjon er blitt billigere samtidig som skattene på kapital har falt. Globaliseringen og endringene i skattesystemet, som følge av internasjonal konkurranse om kapital, har økt ulikheten i Norge. Det er ikke mulig å henføre den økte ulikheten til spesifikke endringer av skattesystemet. Snarere er det summen av endringer i skattleggingen av kapital som har bidratt til den økte ulikheten.

Davies mfl. (2017) – på oppdrag fra Credit Suisse – finner at de 1 prosent rikeste i Norge eide 31 prosent av formuen i Norge. Til sammenlikning fant de at de 1 prosent rikeste i Storbritannia eide 24 prosent av formuen. Samme tall ifølge studien for USA er ca. 38 prosent. Formuen er altså skjevere fordelt på topp i Norge enn i Storbritannia.#Davies mfl. (2017) kombinerer data fra Forbes liste over de mest velstående i Norge med data fra Nasjonalregnskapet. Tallene til Davies mfl. (2017) er ikke veldig forskjellig fra funnene i Aaberge og Stubhaug (2018) som er basert på norsk statistikk. De finner at de 1 prosent rikeste eide 25 prosent av formuen i Norge i 2015 altså litt større andel enn for den rikeste 1 prosenten i Storbritannia.

Det er kanskje overraskende at de rikeste i Storbritannia eier en mindre andel av den totale formuen enn de rikeste i Norge. Man skulle trodd at Storbritannia med sin markedsliberalistiske politikk sammenlignet med norsk sosialdemokrati og markedsregulering skulle tilsi det motsatte. Imidlertid vet vi fra litteraturen om skattekonkurranse, at små land vil opptre mer aggressivt enn store land ved at de kutter mer i sine kapitalskatter for å tiltrekke seg kapital (Bucovetsky, 1991; Wilson, 1991). Resultatet kan forstås som at små land har mer å tape på å miste kapital enn store land. Det tilsier at det er kapitaleierne i små land, som Norge, som har fått de største skattelettelsene. En studie av Haufler mfl. (2008) bekrefter dette.

En annen mer indirekte innfallsvinkel knyttet til hvordan samfunn og skattesystem er knyttet sammen finner vi hos Moene (2015). Han finner at Norge skaper flere som er rike og superrike selv om man justerer for befolkning eller bruttonasjonalprodukt. Hvorfor det er slik er mer komplisert enn bare å se på skattesystemet, men kapitalbeskatningen er en faktor i dette bildet.

Aaberge mfl. (2020) ser på endringer i gjennomsnittsskatten definert som betalt skatt dividert på brutto inntekt. Når de beregner gjennomsnittsskatten tar de hensyn til at eiere av bedrifter betaler skatt gjennom selskapet ved å legge til eierens andel av betalt selskapsskatt sammen med andre skatter eieren har betalt (personskatt og eierskatt). På samme måte legger de til eierens andel av brutto driftsresultat i selskapet sammen med eierens bruttoinntekt fra arbeid og andre kapitalinntektskilder. Dermed får de frem et riktigere bilde av skattebelastningen. En gjennomgående konklusjon fra deres arbeide er at ulikheten har økt betydelig etter tusenårsskiftet og at det er de rikeste som har tjent på globaliseringen og endringene i skattesystemet.

Endringene i kapitalbeskatningen i Norge siden 1992 har ført til at skattesystemet er regressivt i toppen av inntektsfordelingen. Det vil si at de aller rikeste betaler en mindre andel i skatt av sin brutto inntekt enn gruppene som har mindre inntekt. De rikeste har med andre ord en lavere gjennomsnittsskatt. Fra studien til Aaberge mfl. (2020) vet vi at i perioden 2004–2008 betalte de 1 prosent rikeste i gjennomsnitt 22 prosent i skatt, mens 9 prosentene blant de 90 til 99 prosent rikeste, i gjennomsnitt betalte 33 prosent i gjennomsnittsskatt. Aller lavest gjennomsnittsskatt har de 0,1 prosent rikeste. De betalte mellom 9 prosent og 17 prosent i gjennomsnittsskatt.

Det er interessant å merke seg fra studien til Aaberge mfl. (2020) at selskapsinntekt utgjør mesteparten av inntektsgrunnlaget for de aller rikeste. Det betyr at fallet i kapitalskatter kombinert med muligheten til å utsette skatt gjennom sparing i selskaper har store konsekvenser. For de fleste årene i intervallet 2004–2018 utgjør selskapsinntekt over 90 prosent av bruttoinntekten til de 0,1 prosent rikeste, mens den bare utgjør mellom 63 prosent og 80 prosent for de 1 prosent rikeste. For andre grupper betyr selskapsinntekt nesten ingenting.

Evneprinsippet har vært et sentralt prinsipp i skattereformene i Norge og innebærer at man skal betale skatt etter evne, og at de som har høyest skatteevne skal betale høyere andel av bruttoinntekten i skatt. Endringene i kapitalbeskatningen de siste 20 årene viser at man i praksis har gått bort fra dette prinsippet. Derfor er det ikke overraskende at Aaberge mfl. (2020) viser at når man tar hensyn til tilbakeholdte eierinntekter i selskapene, har Gini-koeffisienten til fordelingen av inntekt økt fra 0,26 i 2001 til 0,35 i 2018, altså en økning på 35 prosent. Det innebærer en meget stor økning i den økonomiske ulikheten.#Gini-koeffisienten er 0 når alle har lik inntekt og verdien 1 når all inntekt er samlet hos en person.

Denne artikkelen beregner verdien av skattekreditten som oppstår pga. aksjonærmodellen og fritaksmetoden, og diskuterer så hva veien videre er for norsk kapitalbeskatning. Bjerksund og Schjelderup (2021) har vist at kombinasjonen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden gjør det lønnsomt å spare gjennom selskaper. I dette arbeidet bruker vi samme metodikk som for Oljefondet og viser med en sannsynlighetsvifte hvor stor verdien er av å spare gjennom selskaper. Økt ulikhet og fordelen ved å spare gjennom selskaper reiser spørsmålet om veien videre for aksjonærmodellen og fritaksmetoden. Siste del av denne artikkelen diskuterer dette. Vi starter imidlertid med å summere opp hva tidligere skatteutvalg har konkludert om fritaksmetoden og aksjonærmodellen.

Tidligere skatteutvalg

I NOU 2003: 9 var utbytteskatt og forholdet mellom tilbakeholdt overskudd eller utbytteutdeling et tema. I boks 9.1 (s. 188) ble det redegjort for at utbytteskatt ikke påvirker aksjonærens valg mellom å holde overskudd tilbake i selskapet eller ta det ut som utbytte (se vedlegg 1). Eksemplet i NOU 2003: 9 er basert på en renteinvestering som ikke påvirkes av fritaksmetoden da renteinntekt skattlegges løpende på selskapets hånd. Dermed forutsetter eksemplet i realiteten vekk problemstillingen knyttet til fritaksmetoden og aksjonærmodellen som i kombinasjon gir et incentiv til å holde utbytte tilbake i selskapet og reinvestere dette gjennom selskapet.

Figur 1: Utbytte til personlige aksjonærer.

I NOU 2003: 9 diskuteres skjermingsfradraget og man påpeker på side 190 at: «En utbytteskatt uten skjerming gjør det isolert sett mer lønnsomt å finansiere investeringer med lån eller tilbakeholdt overskudd fremfor tilførsel av ny aksjekapital, og virker dermed ikke nøytralt ift. finansieringsformer, jf. Boks 9.1.» Figur 1 fra Aaberge mfl. (2020) viser at selv med skjermingsfradrag falt utbyttene etter skattereformen i 2006. Dette er i tråd med Bjerksund og Schjelderup (2021) sin analyse som viser at det etter skattereformen ble mer lønnsomt å holde tilbake utbytte og investere gjennom selskapet.

Skatteutvalget som leverte NOU 2014: 13 vurderte om fritaksmetoden gav uheldige tilpasningsmuligheter i forbindelse med grenseoverskridende aksjeinntekter. Utvalget mente at beskatning etter et konsekvent bostedsprinsipp (residensprinsipp) tilsa løpende beskatning av norske aksjonærer for inntekt som opptjenes i utenlandske selskap. Utvalget anså imidlertid det for lite realistisk å få til en konsekvent skattlegging etter bostedsprinsippet.#Se NOU 2014: 13, side 21. Utvalget mente derfor at utbytte og aksjegevinster først skulle beskattes ved utdeling eller salg på personlig aksjonærs hånd.

Utvalget mente imidlertid at man i større grad kunne sikre at norske investeringer i utlandet ble beskattet minst på samme nivå som investeringer i Norge, ved å gå over fra fritaksmetoden til å gi kredit for selskapsskatt betalt i utlandet. Mot dette fremholdt utvalget at det i så fall måtte gjøres begrensninger i metoden som kunne innebære svakere beskyttelse mot kjedebeskatning enn fritaksmetoden. Dessuten mente man at en kreditmetode ville være vesentlig mer administrativt krevende enn fritaksmetoden og at det ville være vanskelig å utforme en praktikabel kreditmetode for grenseoverskridende aksjeinntekter innenfor EØS. Utvalget anså derfor handlingsrommet svært begrenset når det gjaldt endringer i beskatningen av grenseoverskridende aksjeinntekter. Utvalget viste også til at fritaksmetoden er den vanligste metoden for å unngå kjedebeskatning av grenseoverskridende utbytter internasjonalt.

Sparing i selskaper og akkumulering av investorens skattekreditt

Bjerksund og Schjelderup (2021) viser at aksjonærmodellen og fritaksmetoden gjør det lønnsomt å spare gjennom selskapet både når avkastningen er sikker og usikker. Resultatene deres tilsier at man skulle finne en oppbygging av kapital i selskapssektoren. Alstadsæther mfl. (2016) viser at det nettopp har skjedd en betydelig kapitaloppbygning i selskapssfæren siden 2002. Figur 2 viser at tilbakeholdt overskudd i norske aksjeselskaper var ganske konstant før skattereformen fikk virkning i 2004. Fra 2004 økte de tilbakeholdte overskuddene om man ser bort fra finanskrisen i 2008.

Figur 2: Tilbakeholdt overskudd over tid i norske aksjeselskap (kilde SSB).

For å analysere verdien av skattekreditten dvs. verdien av den utsatte skattebetalingen som følger av aksjonærmodellen og fritaksmetoden, skal vi ta som utgangspunkt i en investor som sparer i aksjer via et selskap og som utsetter uttak av skattepliktig utbytte fra selskapet. Vi ser med andre ord på en investor som ikke trenger å ta utbytte fra selskapet sitt og som tilpasser seg rasjonelt i tråd med resultatene i Bjerksund og Schjelderup (2021).

I analysen ønsker vi å trekke inn usikkerhet. Selskapet er investert i aksjer og verdien år 0 er normalisert til 1 krone. Selskapet er 100 prosent egenkapitalfinansiert, slik at verdien av aksjene som selskapet eier er lik selskapets egenkapital. Vi tar utgangspunkt i standard finansteori hvor den fremtidige verdien ​K​ av en krone investert i aksjer er såkalt lognormal fordelt. Matematisk beskriver vi fremtidig verdi av investeringen ved formelen

K=(1+r)TeσTz-12σ2T,      (1)

hvor ​r​ er (forventet) aksjeavkastning, ​T​ er horisonten for analysen, og ​σ​ er aksjevolatiliteten. Sistnevnte parameter er et mål på hvor usikker fremtidig aksjeavkastning er. Til sist må det nevnes at ​z​ er en standard normalfordelt usikker variabel.

Det kan vises at sett fra år 0, er forventet fremtidig verdi av aksjeinvesteringen

E(K)=(1+r)T.      (2)

I figur 3 illustrerer vi fremtidig verdi av aksjeinvesteringen ved hjelp av en såkalt usikkerhetsvifte. Dette er i tråd med hvordan den usikre fremtidige utviklingen til Oljefondet illustreres, samt hvordan Norges Bank presenterer usikkerheten knyttet til den fremtidige utviklingen av renten. Viften viser forventet fremtidig verdi av selskapet når tidshorisonten (T) er 15 år og forventet aksjeavkastning (r) er lik 6 prosent.

Vi ser av figur 3 at forventet fremtidig verdi av selskapet er 2,40 kroner. Videre ser vi at det er 90 prosent sjanse for at fremtidig verdi av selskapet blir mellom 0,71 og 5,48 kroner, 70 prosent sjanse for at den blir mellom 1,04 og 3,76 kroner, og 50 prosent sjanse for at den blir mellom 1,30 og 3,00 kroner. Medianen er 1,98 og det betyr at det er like stor sjanse for at fremtidig verdi av selskapet blir høyere som at den blir lavere enn 1,98 kroner.

Figur 3: Fremtidsverdien av selskapet – selskapsverdi år 0 er 1 krone.

Vi skal nå se nærmere på eierskattekreditten når investor enten sparer gjennom et nystartet selskap eller gjennom et etablert selskap. Spørsmålet er om skattekreditten blir større hvis man allerede har et etablert selskap. Fra et effektivitetssynspunkt burde skattekreditten være den samme om man sparer gjennom et eksisterende selskap eller om man oppretter et selskap for å spare gjennom det.

Ved å sette inn i ligning (2) finner vi at forventet fremtidig verdi av selskapets aksjeinvestering er E(K)=(1+0,06)15=2,40​ kroner. Siden selskapet er 100 prosent egenkapitalfinansiert svarer dette til forventet verdi av egenkapitalen.

La oss anta en risikofri rente på 2 prosent. Skjermingsrenten er lik risikofri rente etter selskapsskatt/skatt på alminnelig inntekt hvor skattesatsen er ​t=0,22​. I eksempelet vil skjermingsrenten utgjøre i=2%(1-0,22)=1,56​ prosent.

Nystartet selskap

Med antakelsen om nystartet selskap (innskutt kapital i år 0 er lik 1 krone) vil skjermingsgrunnlaget ved horisonten utgjøre 1(1+0,0156)15=1,26​ kroner. Forventet meravkastning for investoren ved horisonten vil da være differansen mellom den forventede verdien av egenkapitalen 2,40 kroner og skjermingsgrunnlaget 1,26 kroner. Med en eierskattesats ​a=0,3168​ utgjør den forventede skattekreditten om 15 år (2,40-1,26)0,3168=0,36​ kroner.

Etablert selskap

Anta dernest et etablert selskap hvor skjermingsgrunnlaget år 0 er γ=0,4​ kroner. Vi kan forstå skjermingsgrunnlaget som aksjens kostpris tillagt tidligere ubenyttet skjermingsfradrag. I år 0 utgjør investorens skattekreditt 0,19 kroner. Denne skattekreditten fremkommer som differansen mellom en krone og skjermingsgrunnlaget på 0,4 kroner, multiplisert med eierskattesatsen a=0,3168​.

Ved horisonten utgjør skjermingsgrunnlaget 0,4(1+0,0156)15=0,50​ kroner.

Forventet meravkastning for investoren ved horisonten er differansen mellom den forventede verdien av egenkapitalen 2,40 kroner og skjermingsgrunnlaget 0,50 kroner. Med eierskattesats ​a=0,3168​ utgjør den forventede skattekreditten (2,40-0,40)0,3168=0,60​ kroner. Med andre ord, i dette eksempelet tredobles investorens skattekreditt i løpet av 15 år fra 0,19 kroner i år null til 0,60 kroner ved horisontens slutt.

Oppsummering – forventet eierskattekreditt

Beregningene av forventet eierskattekreditt kan uttrykkes ved hjelp av formelen

a(E(K)-γ(1+i)T)=a((1+r)T-γ(1+i)T),      (3)

hvor r er forventet aksjeavkastning, ​γ​ er skjermingsgrunnlaget år 0, ​i er skjermingsrenten, ​T er horisonten og ​a er eierskattesatsen. Tabell 1 oppsummerer resultatet fra de to eksemplene.

Tabell 1: Forventet eierskattekreditt (egenkapital år 0 er 1 krone)

Nystartet selskap

Etablert selskap

• Skjermingsgrunnlag γ

1 krone

0,4 kroner

• Skjermingsrente i

1,56 prosent

1,56 prosent

Forventet eierskattekreditt

0,36 kroner

0,60 kroner

Forutsetninger: Forventet aksjeavkastning r=6 prosent, horisont T=15, eierskattesats a=0,3168.

Våre utregninger viser at den forventede verdien av eierskattekreditten er nesten dobbelt så stor i det etablerte selskapet som i det nystartede selskapet.

Usikkerheten i fremtidig eierskattekreditt

Figur 4 illustrerer usikkerheten i fremtidig eierskattekreditt per krone investert for et nystartet selskap og skjermingsrente 1,56 prosent.

Figur 4: Nystartet selskap: Fremtidig eierskattekreditt per krone investert.

Vi ser at forventet eierskattekreditt ved horisonten er 0,36 som vist i tabell 1. Videre ser vi av figur 4 at det er 90 prosent sjanse for at fremtidig eierskattekreditt blir mellom -0,17 og 1,34 kroner, 70 prosent sjanse for at den blir mellom -0,07 og 0,79 kroner, og 50 prosent sjanse for at den blir mellom 0,01 og 0,55 kroner. Medianen er 0,23 og det betyr at det er like stor sjanse for at fremtidig eierskattekreditt blir høyere som at den blir lavere enn 0,23 kroner.

Forventet skattekreditt – en opsjonsmodell

I analysen ovenfor har vi implisitt antatt at eierskatten er symmetrisk. Imidlertid er dagens system asymmetrisk fordi realisert meravkastning (gevinst som overstiger skjerming) beskattes, mens det er realisert tap i forhold til opprinnelig kostpris som gir fradrag. Med andre ord går eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag tapt ved realisasjon. I dette avsnittet ser vi derfor på en opsjonsmodell som fanger opp asymmetrien i eierskatten. Formålet er å finne ut hvor stor feilen blir når vi bruker ligning (3) som antar symmetri i skattesystemet til å beregne forventet eierskattekreditt.

For investoren påløper det gevinstskatt dersom den realiserte fremtidige verdien av (egen)kapitalen​K​ overstiger skjermingsgrunnlaget γ(1+i)T​​, mens investoren gis rett til fradrag (skatterefusjon) dersom​K​ blir lavere enn kostprisen γ​. Dermed kan vi skrive den fremtidige skattekreditten slik

a(K-γ(1+i)T)+-a(γ-K)+,      (4)

hvor (x)+max{x;0}​​ og​K​ er gitt ved ligning (1) ovenfor. Første ledd er påløpt skatt ved meravkastning, mens andre ledd er skatterefusjon ved tap.

Det kan vises at den forventede skatten på meravkastningen er gitt ved

c=E(a(K-γ(1+i)T)+)=a{(1+r)TN(d1)-γ(1+i)TN(d2)} ,      (5)

hvor

​​ d1=ln((1+r)Tγ(1+i)T)+12σ2TσT   ;   d2=d1-σT ,       (6)

og​N()​​ er den kumulative normalfordelingsfunksjonen. Vi kan fortolke​N(d2)​​ som sannsynligheten for meravkastning, dvs. at den fremtidige verdien av (egen)kapitalenK ​overstiger skjermingsgrunnlaget ​γ(1+i)T​​.

Investoren vil motta skatterefusjon dersom den fremtidige verdien av (egen)kapitalen​K ​er lavere enn opprinnelig kostpris (skjermingsgrunnlag)​γ. Det kan vises at den forventede skatterefusjonen er gitt ved

p=E(a(γ-K)+)=a{γN(-δ2)-(1+r)TN(-δ1)} ,      (7)

hvor

​​ δ1=ln((1+r)Tγ)+12σ2TσT   ;   δ2=δ1-σT .      (8)

Vi kan fortolke  N(-δ2)​​ som sannsynligheten for tap, dvs. at den fremtidige verdien av (egen)kapitalen​K ​blir lavere enn opprinnelig kostpris (skjermingsgrunnlag)​γ​.

Den forventede skattekreditten for investoren svarer til den forventede gevinstskatten ​c​ gitt ved ligning (5) fratrukket den forventede skatterefusjonen ​p​ i ligning (7). Vi bruker nå opsjonsmodellen til å regne ut investorens forventede skattekreditt for parameterverdiene vi benyttet i avsnittet ovenfor. Resultatene er vist i tabell 2.

Tabell 2: Forventet skattekreditt beregnet ved opsjonsmodellen

Nystartet selskap

Etablert selskap

• Skjermingsgrunnlag γ

1 krone

0,4 kroner

• Skjermingsrente i

1,56 prosent

1,56 prosent

c, ligning (5)

0,39 kroner

0,60 kroner

p, ligning (7)

0,01 kroner

0,00 kroner

c−p

0,38 kroner

0,60 kroner

Forutsetninger: Forventet aksjeavkastning r=6 prosent, horisont T=15, eierskattesats a=0,3168.

Vi merker oss fra tabell 2 at det er forventet verdi av investorens gevinstskatt ​c​ som dominerer, mens forventet verdi av investorens skatterefusjon er neglisjerbar. Videre er det verdt å merke seg at resultatene fra den enkle tilnærmingen fra ligning (3) i avsnittet ovenfor er svært god. Dette har sammenheng med at det er sannsynlig at investoren er i skatteposisjon ved horisonten og at oppsiden er betydelig, noe som er godt illustrert i figur 3 og 4.

Vi kan altså konkludere med at investorer med etablerte selskaper har tjent mest på innføringen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden. Tabell 2 viser at skattekreditten er ca 58 prosent større for et etablert selskap. Dette betyr ikke bare at noen har tjent mer på innføringen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden, men at skattesystemet favoriserer de som allerede er etablert med egne selskaper. Dette er et åpenbart brudd på effektivitetsprinsippet.

Veien videre

Bakgrunnen for innføringen av aksjonærmodellen som grunnlag for beskatning av utbytte og aksjegevinst for personlige aksjonærer var et ønske om å integrere kapital- og personbeskatningen slik at man unngikk de uheldige virkningene av delingsmodellen. Den mest fremtredende svakheten ved delingsmodellen var skillet mellom aktiv og passiv inntekt. Aktive eiere, dvs. eiere som arbeidet i egen bedrift og eide mer enn 2/3 av aksjene, ble tilordnet deler av sin inntekt som personinntekt. Det gav sterke incitamenter til å omdanne aktiv inntekt til kapitalinntekt ved å selge seg ned i bedriften man arbeidet i. Slik inntektsskifting ble etter hvert meget omfattende i Norge og førte til at man innførte fritaksmetoden og aksjonærmodellen.

Dersom man skal endre på aksjonærmodellen og fritaksmetoden må man først klargjøre hva hensikten med endringen er, samt ha et alternativ som gir bedre måloppnåelse. Ved en eventuell innføring av en ny modell er det viktig at det ikke skapes nye tilpasningsmuligheter. Prinsippene, som er beskrevet i tidligere offentlige utredninger, bør fortsatt gjelde. Skattesystemet skal i minst mulig grad påvirke hvilke investeringer som gjennomføres, hvilke spareformer som velges, og hvordan en virksomhet organiseres.

Et første skritt vil være å klargjøre mulighetsområdet for reform. Dersom man fjerner den norske fritaksmetoden, vil det gi incitamenter for investorer til å opprette holdingselskap i EU-land istedenfor i Norge. Et spørsmål i forlengelsen er derfor om det er mulig å skattlegge utbytte (kildeskatt) til holdingselskaper lokalisert i EU. Kan man ikke det, er det liten grunn til å tro at investorene ikke vil opprette slike selskaper. Da faller mye av hensikten med å fjerne fritaksmetoden bort, fordi investorer ved å legge holdingselskapet til utlandet i realiteten gjeninnfører fritaksmetoden for slike selskaper.

Holdingselskaper i utlandet vil kunne gjøre det enda mer attraktivt enn under gjeldende norske regler å holde midlene i selskapssfæren, fordi mange land har gunstigere skatteregler for privat konsum gjennom selskapet. Noen land fordelsbeskatter ikke (eller i liten grad) privat konsum av for eksempel bolig, bil, båt etc. Et holdingselskap i utlandet vil kunne investere i slike goder som helt eller hovedsakelig benyttes av aksjonæren privat. Slik tilpasning vil neppe rammes av NOKUS-reglene i praksis. Norge vil uansett i prinsippet ha hjemmel til å utbyttebeskatte den norske aksjonæren for fordelen. Incentiver til denne typen «skjult privat forbruk» i utlandet vil kunne øke om man innfører skatt på utbytte mellom selskapsaksjonærer i Norge.

Selv om man fjernet fritaksmetoden, kunne det tenkes at selskapsoverskudd likevel ikke ble delt ut som utbytte og at midlene ble beholdt i selskaper lenger ned i selskapskjeden.

Det kan tenkes at aksjonærstrukturen spiller en rolle for incitamentene til å dele ut utbytte fra selskaper som ikke er i konsern. I slike selskaper er det mange ulike aksjonærer som typisk vil ønske utbytte fordi den enkelte aksjonæren ikke har stor nok innflytelse over det selskapet hans holdingselskap er investert i. I slike tilfeller (som illustrert i figur 5) vil en skatt på utbytte mellom selskaper trolig gi et betydelig større skatteproveny enn dagens system. Det løser likevel ikke problemet med selskaper som er i konsernforhold.

Figur 5. Ulike eierstrukturer, utbytteskatt mellom selskaper og eierskatt.

Hvis man innfører utbytteskatt mellom selskapsaksjonærer, må man tenke på hvordan man skal skattlegge personlig aksjonær for å unngå dobbeltbeskatning. En illustrasjon av problemstillingen er som følger. Holdingselskapet (H) har en eierandel i et selskap (D). Hvis selskap D betaler ut utbytte (​U​) til holdingselskapet og mottatt utbytte skattlegges på holdingselskapets hånd med satsen ​t​, er utbytteskatten lik tU. Anta nå at holdingselskapet videresender mottatt utbytte fra selskap D etter skatt til personlig aksjonær, dvs. at (1-t)U deles ut til personlig aksjonær. Hvordan skal utbyttet skattlegges på personlig aksjonærs hånd? Hvis formålet er å unngå dobbeltbeskatning bør utbyttet som er videresendt (etter skatt) fritas for skatt på personlig aksjonærs hånd. Et slikt system er i prinsippet likt måten man skattla utbytte på før skattereformen i 2006 jf. RISK-metoden.#RISK (Regulering av inngangsverdi med skattlagt kapital) var en metode i det norske skattesystemet for å unngå at næringsinntekter ble dobbeltbeskattet.

I noen tilfeller vil holdingselskapet betale ut mer eller mindre i utbytte til personlig aksjonær enn (1-t)U. Hvis holdingselskapet deler ut ​P​, hvor ​P>(1-t)U​, vil deler av utbyttet lik P-(1-t)U kunne være utbytte som stammer fra egen aktivitet i holdingsselskapet og som ikke har vært gjenstand for utbytteskatt mellom selskaper. I slike tilfeller bør den overskytende ubeskattede delen av utbyttet som deles ut fra holdingselskapet skattlegges på personlig aksjonærs hånd.

Eksemplet over synes å vise at man behøver et system som holder rede på hvor mye utdelt utbytte til personlig aksjonær som holdingselskapet allerede har betalt utbytteskatt på. De administrative vanskelighetene som kan oppstå bør utredes før man anbefaler en modell med utbytteskatt mellom selskaper.

Den mest konsistente løsningen på problemstillingen knyttet til tilbakeholdt utbytte er et fullstendig imputasjonssystem. I et slikt system fordeles overskuddet i selskapene løpende til de enkelte personlige aksjonærene og skattlegges på deres hender. Selskapsskatten er da bare en foreløpig kildeskatt, som det gis kreditt for ved beregning av aksjonærenes skatt. Selskapet bør da være forpliktet til å dele ut et utbytte som er tilstrekkelig for aksjonærene til å betale sin skatt på beholdt inntjening uten å komme i likviditetsproblemer. Et slikt system vil trolig av mange oppleves som for radikalt.

Dersom man kommer til at det ikke finnes klart bedre alternativer til fritaksmetoden og aksjonærmodellen, kunne en mer pragmatisk tilnærming være å skjerpe kravene til dokumentasjon og kontroll av driftskostnadene for å redusere problemet med privat konsum gjennom selskapet. Man kunne kombinere dette med en innstramming av vilkåret for opphør av norsk skatteplikt for nordmenn som bosetter seg i utlandet. Man kunne for eksempel kreve 10 års opphold i utlandet i stedet for dagens 5 år for å slippe å bli skattlagt for kapitalgevinster i Norge.

Avrunding

Skattefordelen, som ligger i aksjonærmodellen og fritaksmetoden, kan gis videre i generasjoner uten at man på noe tidspunkt omfordeler fordelene skattesystemet har skapt. Det skaper dynastieffekter. Videre kan opparbeidede gevinster realiseres ved at investoren flytter til land med mer fordelaktige regler for skattlegging av kapitalgevinster. I slike tilfeller kan det tenkes at man kan slippe eierskatt på utbytte og kapitalgevinster.

En bieffekt av incitamentene til å holde kapitalen i selskapet er at det gir incitamenter til skjult privat konsum gjennom selskapet. Eksemplene fra skatteetaten er mange – fra private ridehester og cabincruisere, til hytter som ikke egentlig er reelle firmahytter.#Se Alstadsæter mfl. (2016). Skjult privat konsum i selskaper er i prinsippet skattepliktig som utbytte for norske personlige aksjonærer, men i praksis kan det være meget krevende å oppdage slike skjulte verdioverføringer. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det ønskelig å redusere mulighetene for skjult privat konsum i bedriften fordi det reduserer vekstevnen og gir eierne subsidierte konsumfordeler.

Uansett hvilke konklusjoner man trekker for veien videre er det fortsatt et problem at skattesystemet de siste 15 år har bidratt til at det er fordelaktig å spare gjennom selskaper noe som har medført stor oppbygging av kapital i selskapene. Slik vi har vist i analysen vil fritaksmetoden kombinert med aksjonærmetoden føre til at denne trenden vil fortsette.

De fordelingspolitiske implikasjonene av vår analyse er interessante. Det er i hovedsak de 10 prosent rikeste som eier aksjer, og den rikeste 1 prosenten som har den største aksjeandelen. Det er disse som i hovedsak har anledning til å spare gjennom egne selskaper. Vår analyse viser at skattekreditten er størst i etablerte selskaper og dermed at det er de rikeste som tjener mest på aksjonærmodellen og fritaksmetoden. Denne spenningen i systemet tilsier at formuesskatten som er det eneste instrumentet vi har for å implementere evneprinsippet når det gjelder de aller rikeste, har en sentral rolle i å utjevne den økte ulikheten i samfunnet som vi har beskrevet over.

Referanser

  1. Aaberge, R., L. Eika, A. Langørgen og M. Mogstad (2019). Local governments, in-kind transfers, and economic inequality. Journal of Public Economics 180, 1–22.

  2. Aaberge, R., J. H. Modalsli og O. L. Vestad (2020). Eierinntekter, skatt og inntektsulikhet i Norge. Statistisk sentralbyrå Analyse 2020/13.

  3. Aaberge, R. og M. E. Stubhaug (2018). Formuesulikheten øker. Statistisk sentralbyrå Analyse 2018/18.

  4. Alstadsæter, A., M. Jacob, W. Kopczuk og K. Telle (2016). Accounting for Business Income in Measuring Top Income Shares: Integrated Accrual Approach Using Individual and Firm Data from Norway. NBER working paper 22888. DOI 10.3386/w22888.

  5. Bjerksund, P. og G. Schjelderup (2021). Er den norske aksjonærbeskatningen nøytral? Samfunnsøkonomen 35 (4), 43–52.

  6. Bucovetsky, S. (1991). Asymmetric tax competition. Journal of Urban Economics 30 (2), 167–181.

  7. Davies, J., R. Lluberas og A. Shorrocks (2017). Global Wealth Report. Credit Suisse Research Institute 9/2017.

  8. First Securities (2003). Vurdering av Skatteutvalgets (NOU 2003: 9) forslag til aksjonærmodell. Notat.

  9. Haufler, A., A. Klemm og G. Schjelderup (2008). Redistributive taxation, multinational enterprises, and economic integration. European Journal of Political Economy 24 (1), 249–255.

  10. Moene, K. (2015). The social upper class under social democracy. Nordic Economic Policy Review 2, 247–263.

  11. NOU 2003: 9. Skatteutvalget – Forslag til endringer i skattesystemet.

  12. NOU 2014: 13. Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi.

  13. Wilson, J. D. (1991). Tax competition with interregional differences in factor endowments. Regional Science and Urban Economics 21 (3), 423–451.

Vedlegg 1: Boks 9.1 S. 188 NOU 2003: 9