Bok 1 av Martin Bech Holte, Landet som ble for rikt, var et gjennombrudd inn i offentlig debatt om landets økonomiske utfordringer. 60.000 solgte bøker sier sitt, og stor offentlig omtale. Men alt har sin begrensning. I skrivende stund er det pågående budsjettprosess på Stortinget, og det er lite spor av hans tanker. Det gjelder selv om bok 2 er kommet med konkrete forslag til budsjettoppfølging. Heller ikke den når fram til politikerne. Budsjettbehandlingen er som vanlig konkurranse om nye satsinger uten å bry seg mye med gammel ressursbruk.

Stortinget ser ut til å være på linje med mange av Holtes kritikere –  fagøkonomer, sjefsøkonomer, økonomijournalister og andre som svarer ‘alt er vel i fedrelandet’. Noen setter han i bås med populister og høyreorienterte som lever av misnøye. I den faglige debatten ble det ikke svart på utfordringene, men på tallbehandlingen som skulle underbygge argumentasjonen. Tallbruken er i overkant kreativ, også historiefortellingen (hva skjedde i 2013?), men den samlede samfunnsanalysen skulle vært tatt mer alvorlig. Det meste er kjente problemstillinger som har vært diskutert siden petroleumsmeldingen St.meld nr. 25 (1973-74).

Denne leser likte best de mikroøkonomisk orienterte analysene i bok 1, hvor McKinsey-økonomen får brukt sin skolering (insentivteori) og presentasjonsevne (teori/ hypoteser sannsynliggjort med observasjoner). Et eksempel er diskusjonen om NHO/ industriens hyllest av den svake kronekurs. Svak krone beskrives ofte i offentligheten som nødvendig for å berge norsk næringsliv. Holte snur argumentasjonen – her gir innbyggerne subsidier til eksportvekst. Innbyggernes levestandard ofres. Han bruker Sveits som eksempel, med sterk valutakurs som presser næringslivet til mer produktivitet, som folk vinner på. Istedenfor gir vi næringslivet en hvilestund og legger Norge ut på billigsalg, landet havner i en reiselivsfelle. Slike nye vinklinger på økonomiske erfaringer har skapt oppmerksomhet. 

1. MIDDELMÅDIGHETEN

Bok 2 søker å omsette fra diagnoser til politikkforslag. Del 1 handler om behovet for nye idéer. Den starter med oppramsing av de offisielle kilder til informasjon om tilstanden i norsk økonomi: Perspektivmeldingen, Nasjonalbudsjettet, Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, SSB, Riksrevisjonen og OECD. Holte advarer om vanskeligheten med å ha en ‘oppriktig samtale om hvor vi er på vei’ fordi nærmest alle har en binding til staten. Dette fiendebildet skjemmer boka. Og det er særlig underlig fordi mye av forståelsen som utvikles i stor grad bygger på de ovennevnte kilder og har støtte i de nevnte fagmiljøer. Han kunne presentert seg som å stå på skuldrene til disse institusjoner med alternative analyser av hva som skjer og tilbud om dristigere reformer. Han burde uansett vært tydeligere på hva i de tilgjengelige data og analyser som svikter.

Gjennomgangen av behovet for nye ideer behandler kjent stoff fra mange års debatt – pengerikeligheten som skaper store muligheter, men begrensede resultater, med skole som godt eksempel (PISA-resultater, gjennomføringsgrad, ung uførhet); favorisering av eiendomsskap istedenfor eierskap; økende subsidiering av næringsliv og organisasjonsliv; offentlig sektor som blåses opp. Han kunne bygge på omfattende internasjonal litteratur om ‘ressursrikdommens forbannelse’ og tiltagende bekymring her hjemme om ‘hva skal vi leve av etter oljen’.  Selveste riksrevisor Schjøtt-Pedersen (2024) har oppsummert de sentrale argumenter, med god overlapp med Holte.

I oppspillet skriver han om ’ambisjonsløs middelmådighet’, som er vanskelig å evaluere, og gir et voldsomt og langt angrep på ‘Blindernøkonomene’. Han trekker fram tre forskjeller mellom dem og seg: Defaitisme vs. selvbestemmelse, økonomisk styring vs. belønningssystemer, og BNP-vekst vs. velstandsvekst. Det er en helt urimelig beskrivelse av et homogent ensrettet miljø som ikke eksisterer. Blindern er bare en samling av noen av de beste økonomiske forskere i landet – med ulike faglige interesser, kompetanser og ståsteder. Det er heller ikke god beskrivelse av historien. Jeg vokste opp på Blindern på 70-tallet med fremragende bidrag som allerede da var relevant for debatten, som Tore Thonstad, Finn Førsund og Steinar Strøm med analyser av grunnrente og subsidiering.

2. STEMMER KARTET?

Oljepengenes betydning for produktivitetsveksten er det store spørsmål som behandles. Den offisielle fortellingen er at norsk produktivitetsutvikling stort sett har holdt følge med sammenlignbare land. Hvis vi holder oss til de offisielle tall, hva skal vi forvente? En positiv vinkling er å si at vi har klart å følge andre lands produktivitetsutvikling til tross for en økonomi lent mot utnyttelse av naturressurser påvirket av ressursrikdommens forbannelse. I privat næringsliv har teknologiutviklingen i leverandørindustri og lønnspress med kreativ destruksjon holdt produktivitetsutviklingen oppe. Negativt kan vi si at planene om å bruke oljeinntektene til styrking av langsiktige vekstbetingelser med investeringer i infrastruktur og kompetanse ikke vises i tallene.  

Men det er altså ikke enighet om de offisielle data om produktivitet. Underlig da at måleproblemene ikke er gjenstand for debatt, det gjelder både forfatter og kritikere.

Det enkleste og vanligste mål er arbeidsproduktiviteten, produksjon per årsverk. Holte foretrekker et bredere mål som fanger opp betydningen av kapitalinnsats, total faktorproduktivitet (TFP). Uansett må vi kjenne verdiskapingen og arbeidsinnsatsen (og kapitalinnsatsen) i de bedrifter og næringer vi summerer over for å få et overordnet bilde. Det har vi for markedsrettede fastlandsnæringer. Ikke-markedsrettede næringer har ikke et greit mål på verdiskapingen, det gjelder særlig offentlig sektor. Offentlig tjenesteproduksjon selges vanligvis ikke på et marked og det settes ikke pris på tjenestene. I nasjonalregnskapet måles verdiskapingen fra kostnadssiden, hvorav lønnskostnaden er dominerende. Ressursbaserte næringer holdes også utenfor, inkludert olje/ gass, fordi grunnrente utgjør mye av verdiskapingen. Det er videre problemer knyttet til tjenesteyting som hovedsaklig drives av selvstendig næringsdrivende og boligtjenester som ikke beregnes. 

Markedsrettede fastlandsnæringer representerer i underkant av 60 prosent av verdiskapingen i landet. Holmøy og Slettebø (2023) redegjør for begrepsbruken og de viktigste produktivitetstall fra SSB konsentrerer seg om disse næringer. De sammenligner markedsorienterte fastlandsnæringer mellom konjunkturtopper for å få fram et langsiktig bilde. Med dette mål falt produktivitetsveksten fra 3,1 prosent per år 1998-2006 til 0,9 prosent per år 2007-2019. Brathaug (2025) gir oppdatert oversikt og diskusjon og bruker litt andre begreper knyttet opp til OECD og internasjonal statistikk.

Holte forholder seg ikke til det offisielle bildet, men gir heller ikke dypere innsikt i måleproblemene. Det redegjøres knapt om hans egen analyse av total faktorproduktivitet i del 2 (s. 112), som tar med betydningen av økt kapitalbeholdning. Han er opptatt av at mye av den økte kapital har lav produktivitet (offentlige prosjekter, subsidierte prosjekter, boliger, hytter). Men det forklares ikke hvordan dette ivaretas. TFP er beregnet med ‘årlig lønnsandel fra nasjonalregnskapet og en antagelse om Cobb-Douglas produksjonsfunksjon’ (kilde til figur 10). Han beregner at TFP vokste med 2,1 prosent per år fra 1991 til 2013, men falt med 1,0 prosent i året fra 2013 til 2024, dvs. samlet ca. 11 prosent i denne perioden, som sies å utgjøre 440 mrd. kr. i 2024 av et fastlands-BNP på 4000 mrd. kr. Det er ikke mulig å reprodusere fallet i produktivitetsvekstvekst med rimelige tall for fastlands-BNP, faktorandeler og faktor-vekst. Han skylder oss en dokumentasjon av denne analysen og en forklaring på avviket fra offisielle tall.

I den offentlige debatt er oppmerksomheten satt på brutto nasjonalprodukt per sysselsatt (fastlands-Norge eller totalen). Som forklart ovenfor, vi vet lite om ‘sann’ produktivitetsutvikling i mer enn 40 prosent av samlet BNP inklusive offentlig sektor og ressursbaserte næringer. Og i internasjonal sammenligning er problemet at landene har forskjellig størrelse, sammensetning og drift av offentlig sektor og ressursbaserte næringer. ‘Økonomer tilbakeviser Holte krisepåstand’ heter det i DN 17/11 2025. Erikstad (2025) har snakket med prominenser i faget og de finner ‘ingen kollaps i produktiviteten i Norge’. Det henvises til TFP veksten fra 1990 til 2024 for fastlands-Norge beregnet av Ådne Cappelen – dette målet viser at produktiviteten i 2024 er ca. 3 prosent høyere enn i 2013. Cappelens tall virker rimelige, men de gir ikke trygt grunnlag for å uttale seg om produktiviteten. Både Cappelen og Holte er på tynn is. Jeg hadde ventet at Holte ville argumentere med at offentlig sektors del kan ha negativ produktivitetsvekst – økende arbeidskraftbruk i forvaltning og tjenester med svake resultater, og offentlige investeringsprosjekter med svak nytte. Men slik substansiell vurdering av produktiviteten, som er vanskelig å belegge, finner vi ikke her.

For ordens skyld: Det kan påstås at vi ikke har et produktivitetsproblem, bare et måleproblem. Diskusjonen i litteraturen handler gjerne om IT-revolusjonen som er synlig overalt unntatt i produktivitetsstatistikken. Uansett måleproblem, det er grunn til bekymring at velstandsveksten har stagnert i de fleste sammenlignbare land. 

3. ALTERNATIVT BUDSJETT

Det alternative statsbudsjett tydeliggjør Holtes utfordringer til politikken. ‘Programmet’ framstilles i 5 prosjekter: Mobilisering av arbeidskraft (særlig reduksjon av inntektsskatt), styrke båndet til privat kapital (veksling fra formueskatt til progressiv eiendomsskatt), la prismekanismen virke (reduksjon i subsidier til innbyggere og næringsliv), effektivt offentlig forbruk (lavere offentlige innkjøp, investeringer og overføringer til organisasjoner/ bistand), og forenkling og fornyelse (redusere og endre reguleringer). Det er sentrale politikkområder som dekkes, og partiene og offentligheten bør tåle å ta diskusjonen. Så må enhver regjering gjøre sin seriøse saksforberedelse til behandling i Stortinget.

Prosjekt 1 er motivert av offentlig finansiert utenforskap og sammenligner Norge og Sverige. Fornyelsen av arbeidslinjen følger erfaringer fra Sverige. Det viktigste virkemiddel er redusert skatt på lønnsinntekter med bunnfradrag på 250.000 kr., som også inkluderer fradrag for renteutgifter til boliglån. Det er en snedig løsning på oversubsidierte boliger. Videre opp til inntekt på 640.000 kr. (medianinntekt) består marginalskatten av 8 prosent inntektskatt og 7,7 prosent trygdeavgift. Over en 4-års periode skal reformen gi årlig reduksjon av skatten med 200 mrd. kr. Det sies at en vanlig familie med to foreldre i arbeid vil få 165.000 kr. i økt disponibel inntekt. Overskriften her er familier med bedre privat økonomi og mindre offentlig finansierte stønader og styrt forbruk.

Hva er virkningen av dette forslaget? Siktemålet er å oppnå økt arbeidsdeltagelse som erfart i Sverige med tilsvarende fornyet belønningsmekanisme. Et optimistisk anslag tilsier 20 prosent reduksjon av utenforskapet i løpet av 4 år.  Et forsiktig anslag sies å være samme prosentpoeng endring som i Sverige, dvs. reduksjon i utenforskap (andel av arbeidsfør befolkning) fra 27 prosent til 23 prosent. Skatteutvalget, NOU 2022:20, foreslo en tilsvarende reform med arbeidsfradrag i inntektsskatten, men var mer nøkterne både i dosering og vurdering av virkninger. Studier av arbeidstilbudet på norske data finner at inntektseffekten av skatte-endringer kan være stor, noe som vil begrense virkningene.

Prosjekt 2 skal gjenopprette tilliten og forutsigbarheten i skatt på kapital og formue. Det sentrale forslaget er å erstatte formueskatt med progressiv eiendomsskatt og skal være provenynøytralt. Offentlig diskusjon om formueskatten har vært omfattende, det nye her er løsningen. Progressiv eiendomsskatt adresserer både fordelingsproblemet og vridninger på kapitalmarkedet. Fordelingsproblemet på toppen, øverste prosent i fordelingen av finanskapital, slipper unna med overgang til eiendomsskatt og tilsier fortsatt noe formueskatt. Flytting av eiendomsskatt fra kommuner til stat fratar kommunene en mekanisme som skal gi disiplin og ansvarlighet lokalt. Det diskuteres flere elementer som skal stimulere markedet for privat norsk risikokapital. Også dette prosjektet kan relateres til stoff fra Skatteutvalget.

Prosjekt 3 behandler reduksjon i subsidier til husholdninger og næringsliv. Også her er budsjettpostene velkjente fra offentlig debatt, og siktemålet er å la prismekanismen i større grad allokere ressurser. Det er interessant at programmet her overlapper godt med forslagene fra Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser (2025). Utvalget vil fjerne CO₂-kompensasjon i industrien, stoppe havvind, avvikle batterisatsinger mv. – helt i tråd med Holtes intensjoner. I boka er flere elementer tatt med, som strømsubsidier, elbilsubsidier, og landbrukssubsidier. Men det er også utelatte muligheter, som sykelønnsordningen. På dette området samler forfatteren opp 100 mrd. i årlig besparelse etter 4 år. Både prosjekt 3 og 4 kan karakteriseres som populært blant økonomer og upopulært blant politikere. Prosjekt 4 er en lite spesifikk liste av kutt i offentlige innkjøp og offentlige investeringsprosjekter, samlet årlig beløp 125 mrd. kr. etter 4 år. Kutt i bistand inngår her, mer kontroversielt. Prosjekt 5 er et ønske om forenkling og fornyelse, med håp om bidrag fra kunstig intelligens.

Økonomers holdning til forslagene i alternativt budsjett vil avhenge av politisk ståsted. Statsbudsjettet er et politisk dokument. Det vil ha sterk sammenheng med holdning til offentlig sektor. Noen mener at offentlig sektor ikke er særlig stor i Norge og at den fungerer godt. Slike økonomer vil legge vekt på at andel sysselsatte i det offentlige har vært ganske stabil over tid. Andre kan beskrive offentlig sektor som stor ved å se på hvor mye arbeidskraft det offentlige legger beslag på – langt mer enn offentlig sysselsatte når vi tar med arbeidsinnsats i offentlige investeringer og innkjøp, konsulentbudsjett, innleie av arbeidskraft, offentlig finansiering av sysselsatte i frivillige organisasjoner og mer. Det foreligger ikke oversikt over denne arbeidskraftbruken, men tall for offentlig konsum gir riktigere bilde av utviklingen i offentlig tilknyttet og finansiert virksomhet. I figur 3.24 i Nasjonalbudsjettet 2025 vises at offentlig konsum som andel av fastlands-BNP har økt fra ca. 25 prosent i 2007 til ca. 30 prosent i anslaget for 2025 – en vekst klart høyere enn Sverige og Danmark. Man ser det man vil se.

4. MANGLER I PROGRAMMET

Det er to overraskende mangler i ‘Alternativt statsbudsjett’ gitt det brede angrep forfatteren har på norsk samfunnsstruktur. For det første er det en begrenset skisse til ny vekst i Norge. Forslagene om skatt, subsidier og utgiftskutt gir åpenbart plass til mer markedsøkonomi og er ment å stimulere vekst i privat næringsliv. Men det mangler analyse av hvordan man skal øke produktivitetsveksten. Det er lettere å øke produktiviteten enn å øke produktivitetsveksten. Det framgår også av den ‘mystiske produktivitetskomponenten’ som Holte beskriver i del 2, som ikke er godt koblet til programmet.

En mer standard tilnærming til produktivitetsvekst kunne konsentrert seg om en rekke rapporter som viser at norsk høyere utdanning og forskning internasjonalt står relativt svakt. Observert i kortform som ‘ingen norske universiteter blant de 50 beste i Europa’ og ‘liten andel forskning på internasjonalt toppnivå’. Videre observasjoner handler om stor beregnet ‘innovasjonsaktivitet’ med liten orientering mot internasjonal konkurranse og liten adopsjon av teknologiske innovasjoner internasjonalt. Mange middels store konkurranseutsatte bedrifter har samarbeidsavtaler med internasjonale forsknings- og universitetsmiljøer. Det er jo positivt, men kan også være et tegn på at det nasjonale ikke er på høyden. Det har vært liten interesse for å gripe fatt i dette på regjeringsnivå. Tvert imot. Dagens regjering satser på å få etablert 20 universiteter istedenfor å toppe 2-3. Og Forskningsådet er fortsatt hovedsaklig en kasse for evaluering av de brede samfunnsmål, selv om det skal gis honnør for at internasjonaliseringen har økt. 

Det er ikke overraskende at en høyere utdanning orientert mot samfunnsfag og humaniora, med svak kapasitet for STEM-fag, og med arbeidsmarked for høyere utdannede dominert av offentlig sektor ikke gir særlig produktivitetsvekst og økonomisk vekst. Politikerne har forsterket dette karaktertrekk ved landet, kvalitet og internasjonal orientering er underordnet distriktspolitikk og offentlige behov. Underlig at Holte stort sett lar dette passere.

For det andre gjør han reduksjonen av offentlig sektor enkel ved å konsentrere kuttene om subsidier, offentlige investeringer og bistand. Han behandler ikke seriøst hva ressursbruken i offentlig forvaltning gir av resultater. I offentlig debatt er det løpende strid om taklingen av sykehusstruktur, høgskolestruktur, politidistrikter og domstoler mv. Og enda mer diskusjonen om byråkrativekst og forvaltningsstruktur knyttet til statlige direktorater, kommuner og fylkeskommuner. Det overadministrerte folk. Først og fremst viktig her fordi vår best utdannede arbeidskraft kjøres inn i dette systemet. Holte viser liten interesse denne veien.

5. ORGANISERING AV POLITIKKEN

Mange av Holtes forslag til reformer i skattesystem og pengebruk har bred støtte blant økonomer hvis vi ser på siste hyllemeter av NOU-er. Men de når ikke fram til politikernes bord når pengebruken skal evalueres og prioriteres. Statsbudsjetteringen avspeiler en inkrementell planlegging – vi lar det meste av gammel pengebruk være i fred, inklusive det meste av offentlig forvaltning og institusjoner, og konsentrerer oss om friske penger. 

Holte satser på at ny politikk skal vokse fram gjennom overbevisning og folkelig debatt. Faglitteraturen om reformer viser at krevende politiske snuoperasjoner må tvinges fram i kriser. Vi kan forberede oss ved å organisere samspillet mellom forvaltning og politikk bort fra kortsiktighet og sektorstyre og over til tverrgående innsats som svar på store samfunnsutfordringer. Diskusjonen av Holtes reformforslag må suppleres med en revurdering av hvordan demokratiet skal kunne håndtere store samfunnsendringer som vi står foran.