Nøland skriver bra og lettflytende, han gjør seg flid for at en leser uten bakgrunnskunnskap skal kunne følge framstillingen. Temaene han tar opp er interessante og opplagt viktige. Når dette er sagt, er det ting jeg er helt enig med her og andre ting hvor jeg setter spørsmålstegn ved premissene.

Boken er delt i tre deler. Først kommer en innføring i hva energi er. Nøland sier at han etter TV-opptredener har blitt møtt med at det går over hodet på folk hvis han snakker om terrawattimer. Så de første kapitlene er folkeopplysning. Hvis du ikke vet hva en terrawattime er eller ikke husker det der med stillingsenergi og bevegelsesenergi eller andre ting fra fysikkpensum, får du her en repetisjon. Dette er godt skrevet.

I den midterste delen beskriver Nøland de to aspektene av det mange vil være enige i at er en energikrise. For det første har vi energifattigdommen. Det vi i Vesten kaller den industrielle revolusjon, kunne like gjerne vært kalt energirevolusjonen. En kraftig økning i tilgangen på billig energi, også i form av elektrisitet, har skapt det moderne samfunnet vi bor i, med den levestandarden vi har. Det er vanskelig å tenke seg virkelig utvikling i den fattige delen av verden uten tilgang på mye mer energi enn i dag – til en pris som kan betales. Samtidig har vi klimakrisen. Fremdeles er rundt 85 prosent av energibruken i verden basert på fossile brensler. Selv i vannkraftlandet Norge er bare 50 prosent av energien utslippsfri, siden energibruk er mye mer enn strømforbruk. Så selv i de rike landene vil et grønt skifte utløse behov for mye mer utslippsfri elektrisitet.

Nølands posisjon ligner på Energikommisjonen som jo sa «Mer av alt, raskere» – den foreslo 40 TWh ny kraft før 2030, som i dag ikke virker særlig realistisk. Nøland nevner 100 TWh innen 2050 som en mulig målsetting. Han ser tydelig for seg at vi i Norge trenger elektrisitet, både til grønt skifte og til storstilt etablering av datasentre. Dette er det grunnleggende premisset for det som følger. Som et sammenligningsgrunnlag for de 100 TWh i behov for ny kraft, så varierer strømproduksjonen i Norge rundt 150 TWh i året, husholdningene forbruker 40 TWh, den kraftkrevende industrien tar unna rundt 45 TWh. Så 100 TWh er massivt.

For å framskaffe slike mengder elektrisitet fins det i Norge kanskje bare to alternativer, flytende havvind eller kjernekraft. Jeg synes det er lett å være enig med Nøland i at havvind antakeligvis blir svært dyrt. I den siste auksjonen i Storbritannia gikk tilslaget for flytende havvind til noen som ville ha en garantipris noe under 3 kr TWh. Og så presiserer Nøland at dette bare er begynnelsen kostnadsmessig, det må gjøres store tilpasninger i strømnettet og vi må ha balansekraft som står klar når det er vindstille. Selv om en regner inn ganske voksne kostnadskutt etter hvert som bransjen modnes, så ser det ikke veldig realistisk ut at havvind skal produseres til en pris norske forbrukere, verken husholdninger eller industri, er særlige lystne på å betale. Og da melder kjernekraft seg som en alternativ mulighet. 

Men så var det dette hovedpremisset: trenger vi enorme mengder elektrisitet framover? Nøland ser for seg en enorm vekst i datasentre og grønn industri. La oss anta at ny kraft med fulle kostnader koster 2 kr per kWh. Spørsmålet er hvem som er villige til å betale denne prisen. Dette gjelder ikke bare datasentre og annen ny kraftkrevende industri, men også den eksisterende kraftkrevende industrien. Den ble bygget opp en gang vi ikke hadde andre måter å bruke kraften på, basert på svært lave priser. Å bygge ut svært dyr kraft og selge den til industrien til en pris rundt 35 øre, høres ikke ut som et samfunnsøkonomisk sjakktrekk. Det fins ikke noe objektivt «kraftbehov» i samfunnet uten å spørre seg hva etterspørselen vil bli til ulike priser. I denne boken tas det for gitt at et nødvendig grønt skifte går side med side med massive investeringer i ny subsidiert kraftkrevende industri av typen datasentre. Det er ikke en nødvendig kobling.

Jeg vil gjerne understreke at spørsmålet om massiv utbygging av kjernekraft basert på en tanke om et stort framtidig underskudd på kraft er noe annet enn spørsmålet om det skal være tillatt å bygge ut kjernekraft privat uten subsidier, off-grid, for å levere til et spesifikt industriprosjekt og uten å samvirke vesentlig med det øvrige strømmarkedet. Jeg ville ikke investert i noe slikt, men dette er noe annet enn det Nøland altså snakker om, en til dels massiv utbygging av kjernekraft, antagelig med sterk offentlig involvering.

Nøland går jo veldig bredt ut i denne boken. Det viktigste i boken er den energipolitiske diskusjonen mot slutten. Denne blir til dels knapp, siden det er brukt så mye plass på folkeopplysning. Det vi drar med oss videre fra bokens første deler er strengt tatt at regulerbar og ikke-regulerbar kraft ikke er perfekte substitutter. Valg mellom ulike typer elektrisitetsproduksjon etter lønnsomhet er et økonomisk spørsmål. Det fins formuleringer i denne delen av boken som, la meg si det slik, jeg ville formulert annerledes. 

Mens jeg skrev denne anmeldelsen kom det en kronikk i Dagens Næringsliv (Linnerud og Rosendahl, DN, 29.1.26) som peker på at lønnsomhetsanalysene her er ganske ukonvensjonelle sett med økonomers øyne. Nøland argumenterer for at kjernekraftverk, hvis man investerer i oppgraderinger, kan ha mye lengre levetid enn vindturbiner, og det er jo sant. Økonomer ville si at man da måtte regne ut en diskontert nåverdi av fordeler og ulemper ved hele prosjektet over levetiden eller finne den strømprisen som får nåverdien til å gå i null. Nøland ser ikke ut til å tro på dette, jeg er usikker på hva han mener om diskontering — og det kommer utsagn som at kjernekraft er billig når den først er nedbetalt. Linnerud og Rosendahl kaller framgangsmåten for Nølands «trylleformular». Det er i alle fall mye uklarhet her om hvordan man på en riktig måte skal behandle prosjekter med store investeringskostnader og etterfølgende lave driftskostnader.

Det er flere merkverdigheter. I et marked hvor produktene er perfekte substitutter og tilbudskurven er stigende vil det alltid være sånn at det er kostnaden ved å frambringe den siste enheten som bestemmer prisen for hele markedet. Nøland får seg til å si at dette er helt spesielt for elektrisitetsmarkedet. Han kommer med en analog til ulike plasser i en konsertsal, som ikke er et eksempel på perfekte substitutter i sluttbruken. Mener han at de som får levert havvindstrøm skulle betale en annen pris enn de som får levert vannkraftstrøm? 

Jeg vil gjerne understreke at det at deler av den økonomiske analysen halter ikke nødvendigvis betyr at konklusjonen er feil. Det er et opplagt riktig poeng at ved utbygging av væravhengig vindkraft så kommer det store systemkostnader i tillegg. Kjernekraft kan ha lang levetid og det må inn i investeringsanalysene. Jeg synes det er ufint at lobbyorganisasjoner går så hardt etter Nøland, men det henger vel sammen med at noen føler seg truet. Men boken ville stått sterkere om en kritisk konsulent med økonomikompetanse hadde vært inne i prosessen her.  

En liten merknad til slutt. På omslaget oppgis Nølands kone som medforfatter, riktig nok med liten skrift. I denne anmeldelsen har jeg referert til Nøland i entall og det håper jeg ikke blir tatt ille opp. Fortellerstemmen i boken refererer til seg selv som «jeg», så det understreker jo at boken har en hovedforfatter.