Så vidt vites er det over 100 år siden sist det utkom en samlet norsk fremstilling om dette emnet. Siste gang var i 1916 da Wilhelm Keilhau utga en bok med tittelen «Grundrentelæren».  Nå er det jo ikke mangel på artikler om norske naturresurser og grunnrente, men disse tar ofte opp spesifikke emner og dreier seg om enkeltressurser. Med tanke på den store betydningen som norske naturressurser har i økonomien og den store interessen det er om dette temaet, kan man si det er på høy tid at det utgis en samlet fremstilling. 

Jeg syns Eide har lyktes meget godt med prosjektert sitt. Boken er gjennomarbeidet, velskrevet, og lettlest. I overensstemmelse med intensjonen med boken, er teksten fri for formler og tekniske samfunnsøkonomiske uttrykk. Man kan likevel godt merke at det ligger samfunnsøkonomiske prinsipper og analyser bak teksten. 

Boken er oppbygd med to hoveddeler. Første del tar opp emner slik som: grunnrenten i historien, størrelsen av grunnrenten, forvaltning av retten til å utnytte naturressurser og  grunnrentebeskatning.  Andre del dreier seg om de enkelte naturressursene. I tillegg er det også et kapittel om radio- og telefrekvenser. Disse emnene er behandlet i ti korte kapitler  som alle begynner med en nyttig historisk oversikt etterfulgt av andre relevante tema for ressursene det dreier seg om. De fleste av kapitlene gjengir  beregninger av grunnrentens størrelse. Disse er hovedsakelig basert på Greaker og Lindholt, 2022; og Dalen, Greaker og Hagem, 2023. 

Det vil føre for langt i en kort anmeldelse som dette å kommentere fremstillingen av hver av enkeltressursene. I stedet vil jeg i det følgende trekke frem noen emner som jeg selv syns er interessante og som jeg tror også kan være av interesse for andre lesere. Dette dreier seg bl.a. om hvordan grunnrentebegrepet kan forståes samfunnsøkonomisk sett.   

Jeg syns boken gir en balansert fremstilling av grunnrenteteoriens historie. Her fremheves  tidlige bidrag fra Adam Smith, David Ricardo, Thomas Malthus, Johann Heinrich von Thünen og senere  bidrag av John Stuart Mill, Karl Marx, Alfred Marshall og andre. Fremstillingen hos Eide er ment å være kortfattet, men likevel – som ofte ved slike gjennomganger – savner jeg en omtale av James Anderson, en  skotsk «gentleman farmer», som ga vesentlige bidrag til grunnrenteteorien som senere ble knyttet til navn som David Ricardo, Thomas Malthus og Edward West, bl.a. differensialrente (se f.eks. Anderson, 1777). Eide er nok kjent med James Andersons format, for i en annen sammenheng kaller han ham for «multiintellektuell». 

Eide benytter en gjengs definisjon av grunnrente. Han skriver: «Grunnrente er kort sagt et overskudd som oppstår i en næring etter at arbeidskraft og kapital har fått en normal avlønning og alle andre innsatsfaktorer er betalt» (Eide s. 14). Dette er en praktisk definisjon som knytter seg til faktisk overskudd i naturressursbedrifter. Men det fins også en mer samfunnsøkonomisk forståelse av hva grunnrente er og hvordan den skal måles. Verdien av naturressursene eller supergaven må forståes som overskuddene som dukker opp i naturressursnæringene når ressursene er anvendt samfunnsøkonomisk optimalt, og i en mer ekstrem forståelse – som overskuddene som dukker opp i en langsiktig likevekt hvor alle markedsfeil er fjernet. Eide har vel tanker som dette i bakhodet når han benytter utrykket «potensiell grunnrente» i forbindelse med diskusjonen om allmenningens tragedie.  

Et viktig tema som tas opp i første del av boken er begrunnelsene for å trekke grunnrenten inn til fellesskapet ved beskatning. I enkelte tilfeller kan dette være lett å forstå. Det dreier seg om tilfellene hvor naturressursene er eid av staten og hvor ressursene i første omgang stilles (nesten) gratis til rådighet for private aktører. I disse tilfellene kan man si at betaling for ressursen finner sted i etterkant i form av diverse avgifter og grunnrenteskatt. Det kan virke rett og rimelig. 

Men innkrevingen av grunnrente foregår også fra private aktører som selv eier naturressursene. Begrunnelsen for også å beskatte grunnrente i disse tilfellene går langt tilbake i tid, hvor holdningen har vært at overskudd knyttet til naturgoder bør tilhøre fellesskapet. Moralfilosofen Adam Smith var tilhenger av dette synspunktet. Det samme var James Stuart Mill, Henry George og mange andre (men ikke James Anderson). Synspunktet er bl.a. at overskuddene i form av grunnrente i stor grad er drevet av samfunnsutviklingen gjennom etterspørselsøkning, og ikke er et resultat av ressurseierens innsats. 

Jeg syns det er viktig at Eide peker på at det som i praksis måles som renprofitt kan inneholde andre overskudd enn grunnrente og at det ikke er åpenbart at slike overskudd skal være gjenstand for grunnrenteskatt. Dette dreier seg for eksempel om overskudd som følge av utøvelse av markedsmakt. Eide peker også på at nøytraliteten av grunnrenteskatt forutsetter at grunnrenten er beregnet på korrekt måte. 

Det gleder meg å se at Eide skiller mellom «grunnrente» og «ressursrente». Jeg har selv prøvd å holde fast i dette skillet i undervisning og på annen måte. Eide bruker betegnelsen «grunnrente» for næringer som vannkraft, havbruk, landbasert vindkraft og «ressursrente» for fiske, mineralutvinning og skog. 

I boken går han ikke spesielt inn på begrunnelsen for dette skillet. Min egen begrunnelse er at det ikke kun dreier seg om forskjellige betegnelser, men også om forskjellige begreper (Amundsen, 2024). Næringene som faller inn under begrepet grunnrente er karakterisert ved naturens tjenester som inngår som innsatsfaktorer i produksjonen av goder. Dette er økosystemtjenester og egenskaper som knytter seg til arealet der hvor produksjonen foregår, f.eks. topografi og nedbør ved vannkraftproduksjon, beliggenhet og vindforhold ved landbasert kraftproduksjon, vanntemperatur og vannutskifting ved havbruk. Næringene som faller inn under begrepet «ressursrente» dreier seg om høsting av naturens egenproduserte goder hvor forvaltning over tid spiller en stor rolle, og hvor ord som naturkapital og beholdning karakteriserer ressursene. Dette dreier seg om mineralutvinning, fiske (ikke havbruk) og naturskog (ikke plantasjeskog).  Men, for å være konsekvent i forhold til dette skillet bør også supergaven fra olje-og gassproduksjon betegnes med ressursrente (betegnelsen  grunnrente er for denne ressursen sterkt etablert i offentlige dokumenter og på annen måte). Egentlig går dette skillet  tilbake til Ricardos kritikk av at Adam Smith som hevdet at den økte salgsverdien av norsk tømmer som følge av økt etterspørsel var økt grunnrente (og ikke «ressursrente» som i vår terminologi) og forklart ved de samme prinsippene som ved jordbruksproduksjon. Senere er Ricardo blitt kritisert for å gjøre akkurat det samme. Den samfunnsøkonomiske distinksjonen mellom de to begrepene ble ytterligere klargjort ved bl.a. Lewis C. Grays arbeider om ressursrente ved gruvedrift (se Gray, 1914). 

I tillegg til de nevnte rentebegrepene  bruker Eide betegnelsen «reguleringsrente». Denne brukes først og fremst i forbindelse med diskusjonen om overskudd i havbruksnæringen. Tanken er at regulering i form av et begrenset antall konsesjoner til fordeling blant havbruksaktørene langs kysten leder til prisstigning i markedet og ekstra knapphet på marginen i forhold til hva som ellers ville ha vært tilfellet. (Her bør det innskytes at dette ikke nødvendigvis betyr at overskuddene i næringen øker. Det avhenger av priselastisitet i etterspørselen og av kvantumsreduksjonens størrelse.) 

Dette er ikke et uproblematisk begrep. Kvantumsreguleringen kan f.eks. være begrunnet i internalisering av negative eksterne effekter som havbruksaktørene ikke belastes for i form av miljøavgifter, men som i stedet kan dukke opp som overskudd i regnskapet. Reguleringen bringer produksjonen i retning av hva som er samfunnsøkonomisk optimalt slik at den samfunnsøkonomisk korrekte størrelsen av grunnrenten etableres. Læreboksmessig kan dette illustreres ved at den marshallianske marginalkostnadskurven blir tillagt marginale eksternalitetskostnader, slik at korrekte samfunnsøkonomisk marginalkostnader fremkommer og krysning med etterspørselskurven skjer ved et lavere kvantum.  I denne sammenhengen er den såkalte reguleringsrenten ikke en egentlig rente som viser den samfunnsøkonomiske verdien av ressursen. 

På tilsvarende måte kan man si at overskudd som dukker opp som følge av regulering for å oppnå optimal forvaltning av en fiskeressurs ved å hindre skadelig over-utnytting med lave samfunnsøkonomiske overskudd, ikke er en reguleringsrente, men simpelthen bare en ressursrente.  

Egentlig er Eide selv i tvil om fruktbarheten av begrepet «reguleringsrente». Også her har han og jeg sammenfallende synspunkter. I forbindelse med regulering for å hindre allmenningens tragedie skriver han bl.a. «Men bruken av denne betegnelsen (dvs. reguleringsrenten, ESA) kan tilsløre at det fundamentalt sett dreier om en grunnrente, en særlig avkastning på utnyttelsen av en knapp ressurs» (Eide s. 49). Han skriver også «reguleringer er derfor nødvendige for å beskytte grunnrenten» (Eide s. 49). I teorihistorien eksisterer det ellers andre rentebegreper i samme kategori, f.eks. «monopolrente» og «absoluttrente» som er begreper knyttet til Karl Marx, men her dreier seg om kvantumsbegrensninger utover hva som er samfunnsøkonomisk optimalt.  

Jeg kunne ha løftet frem mange tema fra kapitlene om naturressursnæringene, men som nevnt er det ikke plass til dette i en kort anmeldelse som denne. Her vil jeg begrense meg til å trekke frem kapitlet om tomtegrunn. Det er ikke så ofte dette emnet behandles. Eide argumenterer for at det bør kunne være grunnrenteskatt på tomtegrunn alene hvor verdien av påstående bygninger holdes utenfor. Argumentet er at prisstigninger på tomtegrunn er drevet av samfunnsutviklingen, mens dette ikke er tilfellet for bygningene som står på tomten. Et slikt system likner meget på det systemet som fins i Danmark. Tradisjonelt betales det i Danmark såkalt «grundskyld» for tomten alene, mens det betales eiendomsskatt for eiendommen som helhet. Systemet er nå under revisjon. Det har ført til at verdivurderingen av tomten alene i noen tilfeller kan overstige verdivurderingen av hele eiendommen. Årsaken er at tomten vurderes ut fra potensiell verdi i beste anvendelse, mens verdien av eksisterende eiendom så og si begrenses av at utnyttelsen av tomten ikke er den beste. Det har vært mange sverdslag om dette i Danmark.

Jeg har egentlig ikke funnet noe i hovedteksten som jeg er vesentlig uenig i eller som jeg mener er feil (bortsett fra en delvis manglende oppdatering av skattesatsen for vannkraft). Det er først bak i appendiks 3, hvor Eide i forbindelse med havbruk definerer følgende sammenheng: Ricardo-rente pluss reguleringsrente er lik ressursrente, at det skurrer litt for meg. Her brukes betegnelsen «ressursrente» om havbruk, mens han tidligere konsekvent har benyttet betegnelsen «grunnrente». Tidligere har betegnelsen «ressursrente» kun vært benyttet for mineralutvinning, fiske og skog. 

Jeg mener også at illustrasjonen som skal beskrive denne sammenhengen (fig. A3.1.) er dårlig tilpasset tilfellet som betraktes. Man kan se tilsvarende  illustrasjoner av grunnrente/differensialrente mange steder i litteraturen, så det kan være grunn til å bruke noen linjer på å begrunne hva jeg mener er feil. Også Eide er oppmerksom på at det er noe som ikke er helt rettvisende i figuren i det han skriver at han ikke har tatt hensyn til marginaltilpasningene til produsentene.  

Figuren viser en kurve som rangerer produsentene etter stigende gjennomsnittskostnader (en slags kontinuerlig Salter-kurve). Denne kurven krysser en fallende etterspørselskurve og det dannes en markedspris. Avstanden mellom pris og gjennomsnittskostnader gir da grunnrenten for de enkelte produsentene. Så legges en mengdebegrensning til venstre for markedskrysset og en høyere pris etableres og med den, høyere marginale overskudd for de produsentene som ikke er regulert bort. 

Problemet med figuren er at det ikke tas hensyn til at gjennomsnittskostnadskurven endrer seg. Kurven angir markedets gjennomsnittskostnader, og den er ikke en markedstilbudskurve (med mindre gjennomsnittskostnadene for produsentene er konstante som følge av produktfunksjoner uten substitusjonsmuligheter og en begrenset produksjonsfaktor). Med stigende marginal- og gjennomsnittskostnader, betyr dette at beliggenhet og form av kurven vil endre seg når prisen endres fordi marginalkostnaden settes lik en høyere pris. Når det kun er de minst lønnsomme produsentene som reguleres bort (som i figuren), vil prisøkningen som følger, få de mer lønnsomme produsentene til å ekspandere produksjonen ved å øke de innsatsfaktorene som ikke er begrenset. Dette fører til en økning i gjennomsnittskostnadene. I et Salter diagram vil «trappetrinnene» for de gjenværende produsentene da bli høyere og bredere. Dette innebærer at gjennomsnittskostnadskurven i figur A3.1. strekkes ut og rykker nord-østover. I det mer virkelighetsnære tilfellet mht. norsk havbruk hvor alle produsenter i markedet får begrenset sin produksjon, vil gjennomsnittskostnadene falle, og Salter-diagrammet vil endre form og beliggenhet også i dette tilfellet. 

Som avslutning vil jeg si at jeg har hatt stor glede av å lese denne boken og at jeg vil anbefale den både til lesere av Samfunnsøkonomen og til andre med interesse for grunnrentespørsmål. Boken skulle også egne seg godt for undervisningsformål.