Kraft med mindre konflikt? Preferanser for sol- vs. vindkraft¹

1. Innledning

En betydelig økning i innenlandsk produksjon av fornybar energi er en forutsetning for at Norge skal kunne nå klimamålene og samtidig legge til rette for utviklingen av nye ikke-fossile næringer (NOU 2023:3). Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår at strømforbruket vil øke fra om lag 140 TWh i 2024 til over 200 TWh i 2050, drevet av grønn omstilling og ny industrisatsing (NVE, 2024a). Samtidig innebærer utbygging av fornybar energiinfrastruktur ofte store naturinngrep. Vind- og vannkraft med tilhørende kraftledninger og annen infrastruktur er årsaken til mellom 55 og 60 prosent av reduksjonen av inngrepsfri natur² de siste fem årene (Miljødirektoratet, 2024). Veksten i antall vindkraftverk har utløst reaksjoner både i vertskommuner og i befolkningen generelt på grunn av tap av natur og reinbeitearealer, og visuelle påvirkninger i landskapet (Dugstad mfl., 2024; Grønbekk mfl., 2024). Havvind har samtidig vært foretrukket blant mange nordmenn framfor landvind (Linnerud mfl., 2022; 2025), men dette tar lenger tid og er betydelig mer kostbart fra et bedriftsøkonomisk ståsted. Utbyggere vurderer derfor alternative løsninger for å øke kraftproduksjonen, der solkraft er et av de mest aktuelle tiltakene.

Solkraftverk krever om lag tre ganger så høy installert kapasitet som vindkraft for å oppnå tilsvarende årlig produksjon, men kan likevel utgjøre et viktig supplement til den norske energiforsyningen (NOU, 2023:3). Dette gjelder særlig i sommerhalvåret, når vindkraften ofte leverer mindre og solinnstrålingen er på sitt høyeste. Storskala bakkemonterte solkraftanlegg³ er foreløpig lite utbredt i Norge, men interessen blant utbyggere er økende. Per november 2025 var bare to anlegg i drift i Norge. Det største ligger i Stor-Elvdal kommune i Innlandet, dekker et areal på 0,175 km² og har en årlig produksjon på rundt 6 GWh (0,006 TWh) (NVE, 2025a). Per april 2025 var det imidlertid meldt inn mellom 40 og 50 prosjekter som forslag eller konsesjonssøknader til NVE (NVE, 2025a). Dersom alle disse blir realisert, vil de samlet kunne produsere om lag 2,6 TWh årlig, fordelt på et areal på rundt 33 km². Til sammenlikning står solkraft for omtrent 0,6 TWh av den samlede norske fornybarproduksjonen på omtrent 157 TWh, inkludert bidraget fra solcellepaneler på bygninger (NVE, 2025b). 

For å kompensere vertskommuner for forstyrrelser og bidra til lokal aksept for vindturbiner er det innført en produksjonsavgift på vindkraft. Denne har en sats på 2,36 øre per kWh og tilfaller vertskommunen av kraftverket (NVE, 2023). Dersom solkraftverkene som nå er under behandling hos NVE skal realiseres, er det viktig at også miljøkostnadene ved disse prosjektene inkluderes i beslutningsgrunnlaget. Kostnader som naturinngrep, reduserte rekreasjonsmuligheter og visuelle forstyrrelser må internaliseres av utbyggerne for å unngå overutbygging der samfunnsøkonomiske kostnader overstiger private gevinster.

Flere studier de siste årene har brukt spørreundersøkelser basert på oppgitte preferansemetoder («stated preferences»-metoder), i hovedsak valgeksperimenter, for å kartlegge befolkningens preferanser og miljøkostnader knyttet til landbasert vindkraft i Norge (Dugstad mfl., 2020; 2021; 2022; 2023a, 2023b; 2024, Lindhjem mfl., 2019; 2022). Noen få internasjonale studier utforsker preferanser for solkraft (se for eksempel Dang mfl., 2025; Ladenburg mfl., 2024; Gaur mfl., 2023), men i Norge er kunnskapsgrunnlaget begrenset ettersom teknologien først nylig har blitt aktuell for storskala utbygging. Det finnes videre få internasjonale studier som sammenlikner miljøkostnader mellom solkraft og vindkraft, selv om slike sammenlikninger er avgjørende for å kunne vurdere den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av alternative teknologier. 

For å bidra til å fylle disse kunnskapshullene har vi gjennomført to identiske valgeksperimenter; ett for bakkemontert solkraft og ett for landbasert vindkraft. I valgeksperimentene vurderer et representativt utvalg av respondenter fra Innlandet avveiinger mellom økonomisk kompensasjon og ulike typer lokale miljøvirkninger av teknologien de blir randomisert inn i. Denne tilnærmingen gjør det mulig å tallfeste og sammenlikne lokale miljøkostnader av sol- og vindkraft gjennom å estimere befolkningens kompensasjonskrav for å godta slike virkninger. Miljøkostnadene er det velferdstapet som oppstår for lokalbefolkningen som følge av miljøvirkninger fra vind- og solkraftanlegg, slik som naturinngrep, redusert rekreasjon og visuelle påvirkninger i landskapet. 

Estimatene fra valgeksperimentet tilsvarer miljøkostnader på om lag 3–12 øre per kWh for solkraft og 9–18 øre per kWh for vindkraft, for en utbygging som dekker strømforbruket til rundt 38 000 husholdninger i en gjennomsnittlig kommune i Innlandet. Inngrepsfri natur tillegges særlig høy verdi i begge utvalgene, mens nærhet til anlegg er den viktigste kostnadsdriveren for vindkraft. Resultatene viser at miljøkostnadene ved utbygging av både sol- og vindkraft er betydelige, og at disse bør internaliseres i utbyggernes beslutninger og i planlegging av ny kraftproduksjon. 

2. EKSTERNE EFFEKTER AV SOL- OG VINDKRAFTVERK

2.1. Eksterne effekter av solkraftverk og vindkraftverk

For både solkraft og vindkraft innebærer utbygging tap av arealer som ellers kunne blitt brukt til rekreasjon eller artshabitat, samt betydelige visuelle påvirkninger på landskapet. Planområdene for vind- og solkraftverk skiller seg imidlertid i størrelse og utforming. For eksempel tilsvarer en økning i kraftproduksjonen på 0,3 TWh et planområde på omtrent 8,2 km² for vindkraft og 4 km² for solkraft. Samtidig er det bare 2–3 prosent av planområdet for vindkraft som faktisk bygges ned, og store deler av resten av arealet kan fortsatt brukes til for eksempel friluftsliv. Solkraftanlegg er derimot mer kompakte siden mye av arealet er dekket av paneler, og områdene blir normalt inngjerdet og utilgjengelige for allmennheten. På grunn av lavere høyde er solkraftverk også mindre synlige på avstand enn vindturbiner, som i større grad dominerer landskapet i mange kilometers omkrets. Vindkraftverk medfører også støy, hinderlys og iskast for nærliggende områder. Figur 1 viser en oppsummering av typiske virkninger for en gitt kraftproduksjon (0,6 TWh) for vindkraft og solkraft slik de også ble fremstilt for respondentene i spørreundersøkelsen (se del 3 nedenfor).

Solkraftanleggene som er meldt inn til NVE per april 2025 varierer i planområde fra 0,075 km² til 2,3 km², og i forventet årlig produksjon fra 0,006 til 0,3 TWh per anlegg (NVE, 2025a). Solceller kan installeres på gråarealer⁴, men slike løsninger er ofte ikke økonomisk lønnsomme i stor skala (Sunde mfl., 2024). De fleste av prosjektene som er meldt inn til NVE er planlagt på skogarealer og andre LNFR-områder⁵, og har ulike konsekvenser for natur, tømmerproduksjon og landskapsopplevelse, avhengig av lokalisering og avstand til infrastruktur og bebyggelse. Solkraftverkene består normalt av inngjerdede områder med solcellepaneler montert én til to meter over bakken (NVE, 2025a)⁶. NVEs veileder for konsesjonsutredning av solkraftverk trekker fram en rekke forhold som kan være aktuelle å utrede i konsesjonsprosessen, blant annet visuelle virkninger, tap av rekreasjonsarealer og effekten på biologisk mangfold (NVE, 2025c)⁷.

2.2. Tidligere studier om preferanser og miljøkostnader av fornybar kraftproduksjon 

Verdsettingsmetoder gjør det mulig å kvantifisere eksternaliteter og integrere dem i analyser av kraftutbygging (for eksempel Grimsrud mfl., 2024). Verdsetting av ikke-markedsgoder gjøres vanligvis gjennom to hovedtilnærminger: avslørte preferanser (RP) og oppgitte preferanser (SP). RP-metoder bygger på observerbar atferd i reelle markeder, der preferanser avledes indirekte fra faktiske valg. Et eksempel relatert til vindkraft i Norge er Andersen mfl. (2024). SP-metoder, derimot, baserer seg på hypotetiske scenarioer der berørte respondenter oppgir sine preferanser ved å svare på en spørreundersøkelse. SP-metoder er særlig egnet når det ikke finnes et marked å observere, eller når miljøgodet har ikke-bruksverdier for eksistens eller bevaring. Valgeksperiment og betinget verdsetting er de mest brukte SP-metodene og innebærer å undersøke respondentenes betalingsvillighet eller kompensasjonskrav for å unngå eller akseptere eksternaliteter. Slik forskning på vindkraftverk viser at verdien av miljøkostnadene av vindkraftutbygging er betydelige, at de øker ved nærhet til anleggene, og at faktorer utover avstand også påvirker opplevde kostnader (Dugstad mfl., 2020; 2021; 2024; Handberg mfl., 2020). 

Så vidt vi er kjent med finnes det ingen SP-undersøkelser av solkraft i Norge. Det finnes imidlertid noe internasjonal litteratur på området. Roddis mfl. (2018) undersøker lokalsamfunns holdninger til både vind- og solkraftverk i Storbritannia og finner at synlighet, installert kapasitet og arealtype har betydning for aksept. Tilsvarende viser Ladenburg mfl. (2024) at økt avstand til solkraftverk bidrar til høyere aksept, mens Gaur mfl. (2023) finner betalingsvillighet for å unngå synlighet av solkraftverk. Flere studier (Botelho mfl., 2017; Gaur mfl., 2023; Carlisle mfl., 2016) finner også betalingsvillighet for å unngå utbygging i områder med særlige naturverdier, som skog- og jordbruksområder samt viktige trekk- og hekkeområder for fugl og dyreliv. Andre studier har sammenlignet sol- og vindkraftverk direkte. Kim mfl. (2020) og Oehlmann mfl. (2021) benytter valgeksperimenter og finner at solkraftverk generelt foretrekkes fremfor vindkraftverk. Imidlertid ble kraftproduksjonen ikke holdt konstant mellom teknologiene, og siden solkraftverk i gjennomsnitt er mindre enn vindkraftverk, kan dette ha påvirket resultatene. Cousse (2021) viser at selv om meningsmålinger generelt indikerer sterkere støtte til solenergi, svekkes denne preferansen når installasjonene sammenlignes med vindkraftverk av tilsvarende størrelse. En norsk studie av Kallbekken mfl. (2025) finner at også norske respondenter generelt uttrykker en noe høyere støtte til bakkemonterte solkraftverk enn til vindkraftverk, både når det gjelder enkeltprosjekter og ønsket energimiks mellom de to energikildene.

3. SPØRREUNDERSØKELSEN OG DATA 

Undersøkelsen ble gjennomført i Innlandet fylke. På tidspunktet for datainnsamlingen var det meldt inn mellom 20 og 30 bakkemonterte solkraftprosjekter til NVE, mens fylket hadde tre eksisterende vindkraftverk og ingen nye vindkraftsøknader under behandling. Vi gjennomførte to parallelle valgeksperimenter med identisk oppsett, ett om vindkraft og ett om bakkemontert solkraft. Dette muliggjør direkte sammenlikninger av befolkningens preferanser for de to teknologiene. Respondentene ble tilfeldig tildelt enten vindkraftversjonen (VIND) eller solkraftversjonen (SOL)⁸. 

3.1. Utforming og oppsett av undersøkelsen 

Undersøkelsen bygger videre på tidligere brukte og testede design for lokal utbygging av vindkraft i Norge (særlig Dugstad mfl., 2023a; 2024). For å sette konteksten og engasjere respondentene startet undersøkelsen med spørsmål om politiske preferanser og generelle holdninger til fornybar energi. Det ble understreket at undersøkelsen var utviklet og gjennomført av forskere, og at resultatene ville deles med offentlige myndigheter for å bidra til kunnskapsgrunnlaget i planleggingen av fremtidige prosjekter. Dette er viktig for å sikre at respondentene ser at deres svar betyr noe («konsekvensialitet»). Beskrivelsen av kraftverkene og de hypotetiske valgsituasjonene respondentene ble stilt overfor i undersøkelsen var utformet på bakgrunn av faktiske meldinger og konsesjonssøknader for SOL, og for eksisterende vindkraftverk for VIND. Respondentene ble forklart at de skulle ta stilling til mulige planer for kraftutbygging av den aktuelle teknologien i sin egen kommune.

Egenskapene (attributtene) som inngikk i valgeksperimentet ble forklart hver for seg, med korte oppfølgingsspørsmål for å sikre at respondentene fikk med seg innholdet. Respondentene ble også vist et utvalg bilder av den teknologien som var relevant for deres utvalg. Valgeksperimentet og attributtene er beskrevet nærmere i neste delkapittel. Etter gjennomføringen av valgeksperimentet fikk respondentene en serie tilleggsspørsmål. Disse var inkludert for å avdekke om undersøkelsen opplevdes som for krevende og om enkelte egenskaper ble systematisk oversett i valgsituasjonene. 

I tillegg til valgeksperimentet besvarte respondentene spørsmål som gir deskriptiv informasjon om utvalget, samt et spørsmål om deres direkte preferanser mellom vind- og solkraft. I dette spørsmålet ble respondentene bedt om å velge en hypotetisk energimiks mellom de to teknologiene, basert på en produksjon tilsvarende strømforbruket til 38 000 husholdninger⁹. I forkant av spørsmålet fikk respondentene presentert informasjon om sentrale forskjeller i eksternaliteter mellom vind- og solkraft. Denne informasjonen omfattet både gjennomsnittlig planområde og faktisk arealbeslag for infrastruktur i anlegg av sammenlignbar størrelse, basert på foreslåtte solkraftverk og eksisterende vindkraftverk i Norge. Respondentene fikk også se Figur 1 samt et bilde av teknologien de ikke hadde fått presentert tidligere. 

3.2. Om valgeksperimentet 

Et valgeksperiment er en metode der respondenter velger mellom hypotetiske alternativer som består av ulike egenskaper (attributter), inkludert en kostnad, der hver egenskap har ulike nivåer. Valgene respondenter gjør mellom ulike alternativer avslører hvordan de avveier nivåene til egenskapene opp mot hverandre, og gjør det mulig å beregne hvor stor kompensasjon (WTA)¹⁰ som kreves for endringer i de ikke-monetære egenskapene. 

Dette gjør metoden godt egnet til å beregne ulike miljøkostnader relatert til kraftutbygging, fordi vi kan analysere hvordan folk avveier ulike aspekter av kraftutbyggingsalterantiver. I stedet for å spørre direkte om hvor mye kompensasjon folk krever for et bestemt kraftutbyggingsalternativ, kan vi utlede kompensasjonskravene indirekte ved å analysere hvordan respondentene veier ulike nivåer av egenskapene opp mot økonomisk kompensasjon.

Hvert valgkort i eksperimentet bestod av to alternativer: i) utbygging av ny kraftproduksjon i egen kommune med redusert strømkostnad, eller ii) status quo med ingen endring i strømkostnad. Status quo ble definert som en situasjon der det ikke bygges ut mer kraft i kommunen, utover prosjekter som eventuelt allerede er under bygging. Redusert strømkostnad ble brukt som betalingsmekanisme siden det er en mer direkte kobling til strømproduksjon enn det for eksempel skatteletter ville være. Denne mekanismen er også brukt i flere undersøkelser tidligere (f.eks. Dugstad mfl., 2023a; 2024). 

Valgeksperimentet inkluderte seks egenskaper for utbyggingsalternativet: økt strømproduksjon og tilhørende arealtap, antall anlegg utbyggingen fordeles på, type område beskyttet mot utbygging, avstand til respondentenes bosted, synlighet av et kraftverk fra respondentens bosted og reduksjon i årlig strømregning som kompensasjon.¹¹

Merk: * indikerer referansenivået til egenskapene i modellestimeringene. # Parentesene indikerer egenskapsnivå for VIND til venstre og SOL til høyre. 

^**Vi ønsket å sammenligne preferanser for avstand mellom sol og vind uavhengig av gjeldende regelverk. For sol er det så vidt oss bekjent ingen minste avstand fra bebyggelse. For vindkraft legger NVE til grunn en anbefalt minsteavstand på 800 meter fra bebyggelse på grunn av støy (NVE, 2025d). Dette er trolig ikke noe som er godt kjent blant innbyggerne, så mindre enn 1 km ble derfor ansett som et realistisk alternativ.

Nivåene og beskrivelsene av egenskapene ble utformet slik at resultatene fra SOL og VIND er direkte sammenlignbare, og slik at miljøkostnad per kWh kan beregnes på samme måte for de to teknologiene. For å muliggjøre dette satte vi strømproduksjonen til samme nivå i begge utvalgene. Tilhørende arealtap per produksjonsnivå og antall anlegg er tilpasset hver teknologi, mens de øvrige egenskapene har like nivåer på tvers av utvalgene. 

Strømproduksjonen ble uttrykt som antall husholdninger som kunne forsynes med elektrisitet; 19 000, 38 000 eller 57 000 husholdninger. Dette tilsvarer et arealbeslag på henholdsvis 4, 8 og 12 km² for solkraft, og 8,4, 16,8 og 25,2 km² for vindkraft. Disse størrelsene er beregnet på bakgrunn av gjennomsnittlige arealbehov i foreslåtte solkraftprosjekter registrert hos NVE og eksisterende vindkraftverk i Norge. For å gjøre størrelsene mer forståelige ble de også uttrykt som antall fotballbaner (ca. 570, 1 140 og 1 700 for solkraft, og 1 200, 2 400 og 3 600 for vindkraft). Produksjonsnivåene tilsvarer økninger på 0,3, 0,6 og 0,9 TWh per år, som er realistiske anslag både for sol- og vindkraftverk (NVE, 2025a).

For å undersøke effekten av konsentrasjon versus spredning av utbyggingen inkluderte vi en egenskap om antall kraftverk. Færre anlegg innebærer større utbygginger per lokalitet, mens flere mindre anlegg innebærer mer fragmentert arealbeslag. Nivåene ble satt til 5, 15 og 25 anlegg for solkraft, og 1, 3 eller 6 for vindkraft. Solkraftverkene som er meldt inn til NVE i dag er generelt mindre enn eksisterende vindkraftverk både i areal og produksjon, og for å representere en tilsvarende mengde energiproduksjon kreves dermed et høyere antall solkraftverk enn vindkraftverk. Disse nivåene gjenspeiler variasjonen i størrelsen på eksisterende vindkraftverk og meldte solkraftprosjekter til NVE, og er valgt for å unngå urealistiske størrelser av hvert enkelt anlegg. 

For å analysere verdien av inngrepsfri natur inkluderte vi en egenskap med de tre nivåene: ingen naturområder beskyttet, kun villmarksområder (> 5 km fra eksisterende inngrep) beskyttet, eller alle inngrepsfrie områder (> 3 km fra inngrep) beskyttet. Disse områdene kartlegges og følges gjennom det nasjonale INON-systemet¹², som måler omfanget av natur i Norge som er uberørt av større tekniske inngrep. Tidligere studier har brukt andre mål på naturpåvirkning i valgeksperimenter, som for eksempel prioriterte landskapstyper (Dugstad mfl. 2020; Ek og Persson 2014).

Avstandsegenskapen ble definert som avstanden mellom respondentens bolig og nærmeste kraftverk. Nivåene varierte fra under 1 km til mer enn 6 km. Valget av avstandsnivåer er blant annet basert på Andersen mfl., (2024), som analyserer boligpriseffekter av vindkraftverk, samt litteraturen om såkalt «distance decay»-effekt i påvirkning fra spørreundersøkelser (for eksempel Grimsrud mfl., 2024 og Ruhnau mfl., 2022). I tillegg reflekterer nivåene at vindkraftverk ikke kan bygges nærmere enn 800 meter fra boliger. Respondentene fikk oppgitt at dersom de bodde i en by, hvor svært korte avstander til enkeltboliger ikke er realistisk, skulle avstanden tolkes som målt fra byens ytterkant.

På grunn av landskapsvariasjoner kan nærliggende anlegg være skjult, mens mer fjerntliggende anlegg kan være synlige. For å skille mellom visuelle forstyrrelser og fysisk avstand fra bosted ble synlighet inkludert som en egen egenskap. Egenskapen ble definert som binær, med nivåene synlig/ikke synlig. Respondentene fikk oppgitt at dersom de bodde i en by og hadde begrenset utsyn fra boligen sin, skulle synligheten vurderes ut fra respondentens nabolag (postnummer).  

Kostnaden ble formulert som en reduksjon i husholdningens årlige strømregning de neste ti årene.¹³ Nivåene varierte fra 2 000 til 9 000 kroner per år. Valget av en kompensasjonsmekanisme i stedet for en betalingsløsning reflekterer både erfaringene fra vindkraft, hvor lokal motstand har vært sterk, og en antakelse om at lokalsamfunn har en form for eiendomsrett til status quo, dvs. en natur uten vindkraft  (Dugstad mfl., 2023a; 2024). I 2024 var en gjennomsnittlig strømregning i Innlandet fylke på 9550 kroner per år¹⁴. 

Eksperimentet besto av 24 valgkort totalt, hvor hver respondent ble presentert for åtte tilfeldige kort.¹⁵ Et eksempel på et valgkort er gitt i Figur 2. Undersøkelsen ble pilottestet på 40 respondenter. Basert på svarene økte vi kompensasjonsbeløpene i strømregningen fra 1000–8000 til 2000–9000 kroner, fordi den høye andelen status quo-valg tydet på at de opprinnelige kompensasjonsnivåene var for lave. Utover dette var ingen andre substansielle endringer i undersøkelsen nødvendig. Resultatene fra valgeksperimentet i piloten ble brukt som forhåndsestimat for å forbedre designet av eksperimentet.

3.3. Datainnsamlingen

Datainnsamlingen ble utført av Norstat i april–mai 2025 blant et tilfeldig utvalg paneldeltakere. Totalt fullførte 788 personer VIND-undersøkelsen og 775 personer SOL-undersøkelsen, noe som ga svarprosent på rundt 23 prosent. Til tross for relativt lav svarprosent er antall observasjoner høyt i begge utvalg. Av respondentene som ble invitert og begynte på undersøkelsen, fullførte 86 prosent. Overordnet, er utvalget i VIND og SOL noe overrepresentert av eldre personer med høy utdanning sammenliknet med populasjonen i Innlandet. Sammenlikner man utvalget i VIND og SOL, er det ingen statistisk signifikante forskjeller i kjønn, utdanningsnivåer og aldersgrupper. Mediantiden for gjennomføring av undersøkelsen var på 15 minutter i snitt for de to undersøkelsene.

3.4. Data-analyse

Valgeksperimentet gjør det mulig å analysere hvordan respondentene avveier miljøpåvirkninger mot økonomisk kompensasjon. Disse dataene analyseres ved hjelp av mixed logit-modeller. Denne modellen åpner for heterogene preferanser ved å anta at preferanseparameterne følger en sannsynlighetsfordeling i befolkningen. Modellene estimeres gjennom en simulert log-likelihood-funksjon, der preferanseparameterne er spesifisert som normalfordelte, kostnadsparameteren som log-normalfordelt, og korrelasjon mellom nivåene innenfor samme egenskap er spesifisert.¹⁶ Vi estimerte separate modeller for hver av de to utvalgene (VIND og SOL). Estimeringen ble gjennomført med 2000 simuleringer (Modified Latin Hypercube Sampling). 

De estimerte modellene beregner hvor høy kompensasjon som i gjennomsnitt kreves per husholdning for ulike utbyggingsscenarier. Siden modellen er spesifisert i WTA-rom («WTA space»), kan koeffisientene tolkes direkte som monetære velferdsestimater. Egenskapene er dummy-kodet, slik at nivået med minst miljøpåvirkning fungerer som referansenivå innen hver egenskap.¹⁷ Samlet utgjør disse referansenivåene et referansescenario for utbygging, mens status quo-koeffisienten uttrykker kompensasjonen som kreves for å gå fra ingen utbygging til dette referansescenarioet. Koeffisientene for de øvrige nivåene kan deretter tolkes som kompensasjonskrav for å gå fra referansenivået til et nivå med større miljøpåvirkning innen den aktuelle egenskapen. Samlet kompensasjonskrav for et konkret utbyggingsscenario kan dermed beregnes ved å ta utgangspunkt i kompensasjonen for referansescenarioet og legge til kompensasjonen for de nivåene i scenariet som avviker fra referansenivåene.

For å oversette disse WTA-estimatene til et mål på lokale miljøkostnader per produsert kWh per år, simulerte vi seks ulike utbyggingsalternativer (se Tabell A.1 i Vedlegg for en detaljert beskrivelse av hvert utbyggingsalternativ). For hvert alternativ beregner vi først gjennomsnittlig WTA per husholdning per år ved å legge til summen av WTA for de aktuelle egenskapene fra verdien av referansescenariet. Deretter aggregeres denne verdien ved å multiplisere gjennomsnittlig WTA per husholdning med gjennomsnittlig antall husholdninger per kommune i Innlandet (4 100 husholdninger). Til slutt deles samlet WTA for hvert alternativ på antall kWh per år definert i STRØM-egenskapen, for å beregne miljøkostnaden per produsert kilowattime. Produksjonsnivået holdes konstant for å gjøre utbyggingsalternativene sammenlignbare. Produksjonsnivået er satt til nivået som tilsvarer strømforbruket til 38 000 husholdninger, fordi dette representerer et mellomnivå i eksperimentet.

Alternativene omfatter både utbygging nær der respondentene bor med beskyttelse av inngrepsfri natur, utbygging langt unna der de bor uten beskyttelse av inngrepsfri natur, og mellomløsninger som kombinerer moderat avstand, begrenset beskyttelse og varierende antall anlegg. Hvert scenario er estimert både med og uten synlighet av anleggene fra bosted/nærområdet. Utbyggingsalternativene er valgt for å belyse ulike dimensjoner ved konflikten mellom kraftutbygging og lokale miljøhensyn. 

Siden attributtene DISTANSE og SYNLIG ble formulert noe ulikt for respondenter i by og øvrige respondenter, kan vurderingen av disse egenskapene variere mellom gruppene. For respondenter i byområder ble avstand og synlighet knyttet til henholdsvis byens ytterkant og nabolag, snarere enn direkte til egen bolig. For å undersøke om dette påvirker estimatene, estimerte vi en tilleggsmodell med interaksjonsledd mellom sentralitet og egenskapene DISTANSE og SYNLIG. Sentralitet ble målt ved hjelp av SSBs sentralitetsindeks på kommunenivå. Indeksen ble standardisert, og vi lagde dummyvariabler for høy sentralitet (mer enn ett standardavvik over gjennomsnittet) og lav sentralitet (mer enn ett standardavvik under gjennomsnittet).

4. RESULTATER OG DISKUSJON

4.1. Respondenter har mer positive holdninger til solkraft enn vindkraft  

Figur 3 viser hvordan respondentene stiller seg til kraftverk i egen kommune generelt, før de fikk presentert egenskapene og valgeksperimentet. Spørsmålet respondentene svarte på var henholdsvis «Hvordan stiller du deg generelt til eventuell utbygging av ny bakkemontert solkraft i din kommune?» for SOL og «Hvordan stiller du deg generelt til eventuell utbygging av ny vindkraft i din kommune?» for VIND. Svaralternativene var en syv-punkts Likert-skala fra svært negativ til svært positiv. Figuren viser andel respondenter som valgte de ulike alternativene. 

Respondentene er generelt mer positive til utbygging i egen kommune i SOL, sammenliknet med VIND. For SOL viser resultatene en spredning i holdninger, med den største andelen av respondentene (30 prosent) plassert på den nøytrale midten. Samtidig er det en overvekt av respondenter som er positive (ca. 43 prosent) sammenlignet med de som er negative (ca. 27 prosent). For VIND er holdningene generelt mer negative. 22 prosent av respondentene har en nøytral holdning til vindkraftverk, mens 51 prosent er negative og 27 prosent er positive. 32 prosent av respondentene i VIND er svært negative til utbygging. 

På spørsmålet om foretrukket energimiks mellom solkraft og vindkraft for en energiproduksjon tilsvarende strømforbruket til 38 000 husholdninger viser svarene en tydelig mer positiv holdning til solkraft enn til vindkraft, se Figur 4. Rundt en tredjedel av respondentene foretrekker en løsning med 100 prosent solkraft og ingen vindkraft. Støtten avtar gradvis etter hvert som andelen vindkraft i energimiksen øker. Mellom 16 og 20 prosent foretrekker en miks med henholdsvis 80 prosent sol og 20 prosent vind eller en jevnere fordeling med 60 prosent sol og 40 prosent vind. Rundt 10 prosent av respondentene ønsker en miks med 80 prosent vindkraft, og kun en liten andel (4 prosent) foretrekker en løsning med 100 prosent vindkraft. Svarene er i stor grad konsistente på tvers av SOL- og VIND-utvalgene.  

Disse resultatene viser at solkraft foretrekkes fremfor vindkraft når respondentene vurderer en gitt økning i energiproduksjon. Dette er i tråd med tidligere forskning, som peker på at solkraft oppfattes som mindre konfliktfylt enn vindkraft (Roddis mfl., 2018; Cousse, 2021; Kallbekken mfl., 2025). En sannsynlig forklaring er de godt dokumenterte areal- og miljøinngrepene fra vindkraftverk, inkludert støy og visuelle virkninger, som har vært gjenstand for omfattende kritikk i Norge (NOU 2023:3). Samtidig er folk mer kjent med vind- enn solkraft.

4.2. Resultater fra valgeksperimentet

Et sentralt funn i valgeksperimentet er den høye andelen valg av status quo, altså alternativet uten utbygging. Andelen er betydelig høyere i VIND enn i SOL. I VIND ble status quo valgt i 72 prosent av valgsituasjonene, og 52 prosent av deltakerne valgte status quo i samtlige åtte valgkort. I SOL ble status quo valgt i 61 prosent av valgsituasjonene, og 35 prosent av deltakerne valgte status quo i samtlige valgkort. Resultatene indikerer vesentlig lavere vilje til å gjøre avveiinger mellom utbygging og økonomisk kompensasjon for vindkraft enn for solkraft. Den høye andelen status quo-valg er ikke nødvendigvis uventet eller irrasjonelt. Som vist i Dugstad mfl. (2024) har nordmenn et sterkt psykologisk eierskap til naturområder, også uten formelle eiendomsrettigheter. Dette gjør at natur oppleves som svært verdifull og vanskelig å erstatte med økonomisk kompensasjon, noe som naturlig øker tilbøyelighet til å velge status quo.

Respondentene som valgte status quo i alle valgkortene ble spurt om hvorfor, og kunne velge mellom 11 forhåndsdefinerte forklaringer (inkludert «vet ikke») eller formulere sin egen (se Tabell A.2 i Vedlegg for de ulike forklaringene og deres andeler). Hovedforklaringene bak alltid å velge ingen utbygging var de samme på tvers av SOL og VIND: «Å forsyne Europa med fornybar energi fra Norge skal ikke gå på bekostning av norsk natur» og «Utbygging hadde for store effekter på natur og miljø, fordelene tatt i betraktning». Selv om de samme begrunnelsene ble valgt flest ganger i begge utvalg, var den sistnevnte forklaringen hyppigst i SOL-utvalget (27%), mens den førstnevnte var mest utbredt i VIND-utvalget (23%). Dette tyder på at vurderinger av miljøinngrep relativt til fordelene sto særlig sentralt for SOL, mens motstanden mot utbygging for VIND i større grad kan være knyttet til prinsipiell motvilje. 

Resultatene fra mixed logit modellene er gitt i regresjonstabell (A.3) i Vedlegg. Figur 5 viser de samme WTA-estimatene skalert tilbake (multiplisert med 100) for å illustrere kompensasjonskravene for hver nivåendring i kroner.

Referansenivåene utgjør et scenario med en utbygging som gir nok produksjon til 19 000 husholdninger, fordelt på få anlegg, som ikke berører uberørt natur innen 3 km fra eksisterende infrastruktur, ligger mer enn 6 km fra respondentens bolig og ikke er synlige fra boligen. Status quo koeffisienten er kompensasjonen respondentene må ha for å gå fra ingen utbygging til dette referansescenariet. Denne kompensasjonen er betydelig lavere for SOL enn for VIND: 3 822 kroner per år per husstand for SOL mot 13 726 for VIND. Dette betyr at kompensasjonskravet er 3,5 ganger høyere for å akseptere vindkraftutbyggingen med minst negativ påvirkning enn for tilsvarende solkraftutbygging, målt i energiproduksjon (TWh).

For SOL er det en negativ preferanse for å øke omfanget av utbyggingen fra et nivå som tilsvarer strømforbruket til 38 000 husholdninger til 57 000 husholdninger (variablene STRØM_38 og STRØM_57). Litt overraskende er det derimot en positiv preferanse for tilsvarende produksjonsøkninger for VIND. VIND har en betalingsvillighet på 286 kroner og 960 kroner per husholdning per år for å øke omfanget til disse nivåene, mens SOL krever en kompensasjon på henholdsvis 949 kroner og 1 370 kroner. Disse resultatene tyder på at SOL-utvalget legger mer vekt på tapet av areal enn økt strømproduksjon, og motsatt for VIND-utvalget. En plausibel forklaring bak dette er at en produksjonsøkning medfører et langt større fysisk arealbeslag for solkraft enn for vindkraft. For vindkraft utgjør kun en liten del av det store planområdet faktisk infrastruktur, mens for solkraft beslaglegges i praksis hele planområdet. Respondentene i SOL kan derfor ha tillagt arealinngrepet større vekt enn gevinsten av økt strømproduksjon, mens respondentene i VIND i større grad vurderte produksjonsgevinsten som viktigere enn arealbeslaget.

Begge utvalg har en negativ preferanse for å dele den samme totale  utbyggingen opp i mange mindre anlegg sammenlignet med et færre antall anlegg (variabel ANLEGG_MOD). Å dele opp utbyggingen fra få til et moderat antall anlegg øker kompensasjonskravet med omtrent 750 kroner for både SOL og VIND. Forskjellen i kompensasjon finner vi først ved å dele opp i mange anlegg (ANLEGG_MANGE), der WTA forblir tilnærmet uforandret for VIND; men øker til 1 744 kroner for SOL. Oppsummert er det en mindre miljøkostnad ved å utvide et eksisterende anlegg enn ved å bygge et nytt anlegg på et annet sted, gitt at endring i produksjon og andre faktorer holdes konstante.  

Det framkommer en tydelig positiv preferanse for å beskytte inngrepsfrie områder, særlig villmarksområder (mer enn 5 km fra inngrep), mot utbygging. I VIND må respondentene kompenseres med 5 284 kroner for et scenario uten beskyttelse av inngrepsfrie områder innenfor 3 km fra eksisterende infrastruktur (BESKYTTELSE_INGEN), og 1 288 kroner dersom avstanden økes til 5 km (BESKYTTELSE_5km). I SOL er kompensasjonskravene noe høyere for begge nivåene, med henholdsvis 7 429 kroner og 1 755 kroner. Til sammenlikning er kompensasjonskravet for at utbyggingen skal være synlig fra bosted 2 800 kroner i VIND og 4 699 kroner i SOL (SYNLIG). Dette indikerer at verdien av inngrepsfri natur vurderes som høyere enn visuelle forstyrrelser ved eget bosted. 

Som forventet krever respondentene i begge utvalg kompensasjon når utbyggingen flyttes nærmere egen bolig (variabel DIST_). Forskjellen mellom VIND og SOL er imidlertid betydelig, og kompensasjonskravet i VIND er gjennomgående høyere enn kompensasjonskravet i SOL. Overgangen fra å ha utbyggingen mer enn 6 km unna til mindre enn 1 km fra boligen innebærer et kompensasjonskrav på om lag 10 000 kroner i VIND, mens tilsvarende kompensasjonskrav i SOL er 4 359 kroner. Resultatene viser også en «distance decay»-effekt for begge utvalgene: jo nærmere kraftutbyggingen er, desto høyere er kompensasjonskravet.

De estimerte modellene med interaksjonseffekter mellom sentralitet, avstand og synlighet (Tabell A.4 og A.5 i Vedlegg) viser for VIND at respondenter med høyere sentralitet enn gjennomsnittet har et høyere kompensasjonskrav for kortere avstand, mens kompensasjonskravet for synlighet er lavere, sammenlignet med respondenter med gjennomsnittlig sentralitet. For respondenter med lavere sentralitet enn gjennomsnittet er kompensasjonskravet høyere for enkelte nivåer av kortere avstand, mens kompensasjonskravet for synlighet er marginalt statistisk signifikant lavere.

For SOL er mønsteret delvis motsatt. Respondenter med høyere sentralitet enn gjennomsnittet har et lavere kompensasjonskrav for kortere avstander, men kompensasjonskravet for synlighet er også her marginalt statistisk signifikant lavere. Respondenter med lavere sentralitet enn gjennomsnittet krever derimot høyere kompensasjon for synlighet, som er motsatt av hva vi fant for VIND, mens kompensasjonskravet er lavere for det nærmeste avstandsnivået.

Overordnet tyder resultatene fra valgeksperimentet på at de fleste attributtnivåene har forventet effekt på folks kompensasjonskrav. Dette tyder på rasjonell atferd i spørreundersøkelsen. For flere egenskaper (synlighet, beskyttelse av inngrepsfrie naturområder, antall anlegg og produksjonsstørrelse) er kompensasjonskravene høyere i SOL enn i VIND. Dette skyldes imidlertid ikke at solkraft oppleves som mer belastende enn vindkraft, men at svært mange av respondentene i VIND valgte status quo. Motstanden mot vindkraft fanges dermed opp av den høye kompensasjonen for referansescenariet, noe som reduserer de marginale effektene av enkeltegenskaper. I SOL, der respondentene i større grad gjør avveiinger mellom egenskapsnivåer, blir de marginale miljøkostnadene tydeligere og dermed høyere, samtidig som kompensasjonskravet for referansescenariet blir mindre. Unntaket er for nærhet mellom utbygging og respondentenes bosted som, ikke uventet, viser at lokalisering tett på bolig vurderes som mer belastende for vindkraft enn for solkraft. 

4.3. Implikasjoner for samfunnsøkonomiske analyser

Figur 6 viser beregnede lokale miljøkostnader per produsert kWh per år for de seks simulerte utbyggingsalternativene. Tabell A.6 i Vedlegg viser eksempel-beregning for Alternativ 6 i Figur 6 (med synlighet). Resultatene viser et klart og konsistent mønster. Vindkraft har gjennomgående høyere kostnader enn solkraft i alle scenariene. Størrelsesmessig ligger miljøkostnadene for de ulike alternativene på mellom 3–12 øre per kWh for solkraft og 9–18 øre per kWh for vindkraft. Synlighet av anlegg fra bosted gir høyere miljøkostnad per kWh, uavhengig av teknologi. Det er også noen tydelige forskjeller mellom SOL og VIND i hvordan egenskapene påvirker kostnadene. Kortest mulig avstand til respondentenes bosted fra utbygging og maksimal beskyttelse av inngrepsfri natur gir høyere miljøkostnad per kWh for VIND (Alternativene 1 og 2) enn der produksjonen legges langt unna deres bosted og uten noe beskyttelse av inngrepsfri natur (Alternativene 3 og 5). For SOL finner vi det motsatte mønsteret; her er miljøkostnaden høyere når man bygger langt unna respondentens bosted og ikke beskytter inngrepsfri natur. Dette illustrerer at nærhet til bosted og naturinngrep påvirker miljøkostnadene av sol- og vindkraft på ulike måter.

Det mest gunstige scenariet for både SOL og VIND, i form av lavest mulig miljøkostnad per kWh, er Alternativ 6 uten synlighet. Dette scenariet kombinerer størst mulig avstand til bosted, maksimal bevaring av inngrepsfri natur og få anlegg. Samtidig er dette scenariet lite realistisk i praktisk planlegging, fordi økt avstand fra der folk bor ofte forutsetter utbygging i nettopp slike naturområder. Det kan med andre ord være en uunngåelig avveining mellom hensynet til å redusere belastninger for lokalsamfunn og hensynet til å unngå inngrep i inngrepsfri natur. For SOL, heller denne avveiningen mot å beskytte inngrepsfri natur og ha utbyggingen tettere på folk, mens det motsatte gjelder for VIND. 

Det er viktig å understreke at disse beregningene representerer en stilisert «gjennomsnittlig vertskommune», der alle husholdninger blir likt påvirket i form av distanse og synlighet. I virkeligheten vil påvirkning variere på tvers av husholdninger. Videre, siden valgeksperimentet er formulert som utbygging i egen kommune uten spesifisert sted, vil den aggregerte miljøkostnaden avhenge av hvor mange husholdninger som faktisk berøres. En større kommune med flere husholdninger ville gitt en høyere total WTA og dermed høyere miljøkostnad per kWh, mens en mindre kommune ville gitt et lavere anslag. Resultatene kan derfor ikke direkte overføres til spesifikke kommuner uten justering for faktisk befolkningsstørrelse og ulik grad av eksponering i form av synlighet og nærhet blant husholdninger. 

Videre forutsetter beregningene at kompensasjonskravet gjelder kun for husholdningene i vertskommunen, og at husholdninger i nabokommuner eller andre deler av Norge generelt ikke tillegges noen kostnad. Dette er trolig ikke en rimelig antakelse, ettersom også personer utenfor vertskommunen til kraftverket kan tillegge utbyggingsområdet verdi (noe av dette kan være ikke-bruksverdier). Dette innebærer at de totale miljøkostnadene av utbyggingen trolig er undervurdert i denne beregningen. I tillegg holdes produksjonen fast. Hvis produksjonen øker til det høyeste nivået, mens øvrige karakteristikker ved scenariene holdes konstante, reduseres kostnaden per kWh. Dette skyldes at det aggregerte kompensasjonskravet fordeles over flere produserte kilowattimer, og at den marginale økningen i WTA ved å gå fra det midterste til det høyeste produksjonsnivået er liten sammenlignet med økningen i produsert energi.

5. Konklusjon

Kompensasjonskravene (WTA-estimatene) fra valgeksperimentet viser at respondentene tillegger betydelig verdi til miljøgodene som påvirkes av utbygging av både vindkraft- og solkraftanlegg. Miljøkostnadene per kWh for en utbygging som dekker strømforbruket til 38 000 husholdninger i en gjennomsnittlig kommune i Innlandet varierer fra 3–12 øre per kWh for solkraft og 9–18 øre for vindkraft, avhengig av naturbeskyttelse, konsentrasjon av anlegg, nærhet til bosted og synlighet. Omregning til miljøkostnad per kWh kan brukes til å inkludere slike kostnader i energimodeller og i analyser av optimal lokalisering og utbygging av kraftverk, som gjort i Grimsrud mfl. (2024).

En relevant sammenligning er Dugstad mfl. (2023a), som estimerer miljøkostnader for et konkret foreslått vindkraftverk i Aurskog-Høland. Justert til samme produksjonsmengde (kWh) og antall husholdninger gir denne studien en anslått miljøkostnad på omtrent 25 øre per kWh inflasjonsjustert. Dette  ligger høyere enn våre scenarioestimater for både sol- og vindkraft. En mulig forklaring er at våre analyser bygger på hypotetiske utbyggingsscenarier, der lokalitet ikke er spesifisert. 

For solkraft fant vi at miljøkostnaden er størst dersom utbyggingen skjer i inngrepsfrie naturområder (3 km fra eksisterende infrastruktur).  Dette estimatet er høyere enn både WTA for visuell eksponering og for avstand til kraftverket. For vindkraft fant vi derimot at nærhet til anlegget gir de høyeste miljøkostnadene. Resultatene viser at inngrepsfri natur tillegges høy verdi på tvers av utvalgene, samtidig som avveiningen mellom visuelle forstyrrelser og nærhet til anleggene varierer mellom de to teknologiene. Resultatene viser også høyere kostnader ved å fordele utbyggingen på flere mindre anlegg enn ved å samle den i færre, større anlegg for begge teknologiene. Begge disse resultatene peker mot en preferanse for å opprettholde sammenheng i naturområder. Samtidig kan de tolkes som delvis motstridende, ettersom større anlegg kan være vanskeligere å plassere nær infrastruktur og et større planområde innebærer gjerne at arealet brer seg utover i områder som i større grad er inngrepsfrie. Likevel er kostnaden for utbygging i inngrepsfri natur betydelig høyere enn kostnaden knyttet til flere anlegg, noe som støtter en tolkning om at respondentene generelt foretrekker å unngå fragmentering av naturområder.

Miljøkostnader av utbygging kan altså reduseres ved å unngå utbygging i inngrepsfrie områder, et alternativ som samsvarer med solkraftprosjektene meldt inn til NVE (NVE, 2025a). Prosjekter bør videre vurderes konsolidert i færre, større anlegg for å minimere det totale antallet berørte områder, og unngå fragmentering av naturområder. I tillegg er miljøkostnadene lavere når kraftverk bygges lenger unna boliger og ikke er synlige, noe som antyder at områder med høy tetthet av eksisterende infrastruktur, men lav tetthet av boliger, bør prioriteres for utbygging.

De samlede miljøkostnadene estimert i dette eksperimentet er betydelige, og bør internaliseres i utbyggingskostnaden, også for solkraft. Samtidig viser erfaringer at selv omfattende kompensasjon gjennom produksjonsavgifter ikke fullt ut kan oppveie miljøpåvirkningen i vertskommuner, noe som indikerer høye reelle miljøkostnader og stor motstand mot kraftutbygging. Et tydelig eksempel er at kommunene Modalen og Sirdal, med henholdsvis om lag 380 og 1 800 innbyggere, avviste vindkraftutbygginger som ville generert rundt 100 millioner kroner i årlige kommunale skatteinntekter basert på en produksjonsavgift på 2,3 øre per kWh. Dette tilsvarer omtrent 250 000 kroner og 50 000 kroner per innbygger per år til kommunen. Disse beløpene er høyere enn noen av nivåene som inngikk i valgeksperimentet, og forskjellen forsterkes av at kompensasjonsnivåene i eksperimentet var oppgitt per husholdning. Prosjektene ble likevel avvist på grunn av negative konsekvenser for friluftsliv og dyreliv (Løland mfl., 2025; Jøssang, 2025). Slike eksempler viser at monetær kompensasjon i noen tilfeller ikke kan veie opp for tap av miljøgoder for lokale innbyggere, med det forbeholdet  at det her er kommunen, og ikke innbyggerne direkte, som ville mottatt avgiftsinntektene.  

Denne typen preferanse kan også bidra til å forklare at flere respondenter valgte status quo i alle valgsituasjonene. Andelen som alltid valgte status quo var høyere for vindkraft enn for solkraft, noe som tyder på særlig sterk motstand mot vindkraftutbygging. Den høye andelen status quo-valg kan skyldes at kompensasjonsnivåene ble oppfattet som for lave, men også at motstanden mot utbygging var så sterk at høyere kompensasjon i begrenset grad ville endret valgene. Samtidig måtte kompensasjonsnivåene holdes innenfor et intervall som framsto som realistisk. Vi kan ikke avgjøre dette entydig med vårt datagrunnlag, og problemstillingen bør derfor undersøkes nærmere i videre forskning.

Vindkraft har gjennomgående høyere miljøkostnader per kWh enn solkraft. Dette resultatet er imidlertid basert på separate modeller for de to utvalgene, og videre analyse kan inkludere testing om forskjellene i preferansene mellom teknologiene er statistisk signifikante. Det kan også være relevant å undersøke interaksjoner mellom egenskapene. Effekten av synlighet kan for eksempel være større når avstanden er kort, og kostnaden av flere arealinngrep kan være sterkere når utbyggingen skjer i inngrepsfri natur. 

All fornybar kraftproduksjon krever areal, og en samfunnsøkonomisk effektiv energipolitikk forutsetter at miljøkostnader internaliseres både i konsesjonsbehandlinger og i politiske avveiinger. Miljøkostnadene omfatter lokale virkninger for befolkningen i vertskommunene, slik denne undersøkelsen har estimert, men også bredere effekter knyttet til nasjonal befolknings verdsetting av natur og bevarte naturområder  (dvs. folk kan også ha preferanser for å unngå utbygging i områder utenfor sin egen kommune). En produksjonsavgift som tilfaller vertskommunen kan bidra til å internalisere de lokale kostnadene som er identifisert i studien, men et mer presist virkemiddel kunne vært en naturavgift, som kan omfatte både lokale miljøvirkninger for befolkningen i vertskommunene og bredere nasjonale miljøkostnader. Det er viktig at en slik ordning ikke fungerer som et insentiv for å lokke kommuner til å akseptere utbygging, men snarere synliggjør hele kostnadsbildet og bidra til å begrense utbygging til prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme. 

Vedlegg

Tabell A.1: Oversikt over ulike utbyggingsalternativer.

Tabell A.2: Begrunnelser for alltid å velge «Ingen utbygging» og tilhørende andel.

Tabell A.3: Mixed logit resultater (koeffisient og standardfeil) for vind- og solutvalgene.

Merk: *p<0.1, **p<0.05, ***p<0.01. Mixed logit modellene er presentert i Tabell A.1. Koeffisientene tolkes som kompensasjon (WTA) i hundre kroner relativt til referansenivået. Negative koeffisienter indikerer at respondenter har negative preferanser sammenlignet med referansekategorien, mens positive koeffisienter indikerer det motsatte. Modellene er estimert med korrelasjon mellom egenskapsnivåene til hver enkelt egenskap. SA = Standardavvik

Tabell A.4: Mixed logit resultater (koeffisient og standardfeil) for VIND med interaksjons-effekter.

Merk: *p<0.1, **p<0.05, ***p<0.01. Mixed logit modellene er presentert i Tabell A.1. Koeffisientene tolkes som kompensasjon (WTA) i hundre kroner relativt til referansenivået. Modellene er estimert med korrelasjon mellom egenskapsnivåene til hver enkelt egenskap. SA = Standardavvik. Lav sent. = lav sentralitet (mer enn 1 SA lavere enn gjennomsnittet). Høy sent. = høy sentralitet (mer enn 1 SA høyere enn gjennomsnittet).

Tabell A.5: Mixed logit resultater (koeffisient og standardfeil) for SOL med interaksjons-effekter.

Merk: *p<0,1, **p<0,05, ***p<0,01, Mixed logit modellene er presentert i Tabell A,1, Koeffisientene tolkes som kompensasjon (WTA) i hundre kroner relativt til referansenivået, Modellene er estimert med korrelasjon mellom egenskapsnivåene til hver enkelt egenskap, SA = Standardavvik, Lav sent, = lav sentralitet (mer enn 1 SA lavere enn gjennomsnittet), Høy sent, = høy sentralitet (mer enn 1 SA høyere enn gjennomsnittet),

Tabell A.6: Regneeksempel for årlig miljøkostnad (øre/kWh) for Utbyggingsalternativ 6 med synlighet (fra Figur 6).

Fotnoter

1. Denne artikkelen er skrevet som del av det NFR-finansierte prosjektet
   EnergyWise (nr. 344392). Takk til Cathrine Hagem, Megan Nowell,
   Kristina Haaskjold, Gorm Kipperberg, Margrethe Aanesen og deltagere
   på Samfunnsøkonomenes Forskermøte i Bergen November 2025 for
   gode innspill. Artikkelen bygger delvis på Hoel (2025). ↩︎
2. Inngrepsfrie naturområder er områder som ligger minst en kilometer
   eller mer fra større infrastruktur. Innenfor dette konseptet deles det inn
   i soner: Sone 1 (3-5 km fra inngrep) og Sone 2 (1-3 km fra inngrep).
   Områder som ligger mer enn fem kilometer fra inngrep kalles «vill-
   markspreget natur» (Miljødirektoratet, 2025). ↩︎
3. Med bakkemonterte solkraftverk mener vi kraftverk bygget av utbyggere
   som krever konsesjonsbehandling hos NVE, ikke private initiativ fra
   husholdninger (for eksempel montering på hustak). Solkraftverk med
   installert effekt under 10 MW er i dag fritatt fra konsesjonsplikten, men
   må behandles av kommunen etter plan- og bygningsloven. ↩︎
4. Gråarealer er områder som allerede er tatt i bruk i form av menneskelig
   bygge- og anleggsaktivitet. ↩︎
5. Landbruks-, natur- og friluftsområder samt reindrift ↩︎
6. Anleggene kan ha areal mellom rader av paneler og delvis under, noe
   som kan kombineres med annen aktivitet som for eksempel beiting. Vi
   ser ikke på slike kombinerte anvendelser i denne studien. ↩︎
7. Støy og lysrefleksjoner nevnes også i veilederen, men er ikke inkludert
   i spørreundersøkelsen og valg-eksperimentet ettersom konsesjonsutred-
   ningene for planlagte prosjekter ikke vurderer disse virkningene som
   vesentlige. ↩︎
8. Solversjonen er gjengitt i Hoel (2025), vindkraftversjonen tilgjengelig
   fra forfatterne. ↩︎
9. Tilsvarende 0,6 TWh. ↩︎
10. Alternativt, betalingsvillighet (WTP) for å unngå negative virkninger. ↩︎
11. Merk at vi i dette designet ikke inkluderte effekter på klimagassutslipp,
    da vi ønsket at respondentene skulle fokusere på de lokale virkningene
    (se for eksempel Dugstad mfl., 2023b). Gevinstene ved evt. reduserte
    klimagassutslipp kan beregnes og verdsettes separat. ↩︎
12. Inngrepsfrie naturområder, https://www.miljodirektoratet.no/ansvars-
    omrader/overvaking-arealplanlegging/naturkartlegging/Inngrepsfrie-
    naturomrader/ ↩︎
13. Valget av en tiårig kompensasjonsperiode er gjort av hensyn til realisme
    og respondenters evne til å ta stilling til langsiktige økonomiske for-
    pliktelser, snarere enn for å reflektere den tekniske levetiden eller kon-
    sesjonsperioden til installasjonene, som typisk er 20–25 år. Svært lange
    betalingshorisonter kan oppfattes som lite realistiske for husholdninger,
    gitt usikkerhet om fremtidig inntekt, bosted og livssituasjon. En direkte
    sammenligning med energikostnad over levetid ville kreve antakelser om
    hvordan kompensasjonskravene utvikler seg utover betalingsperioden. ↩︎
14. Regnet ut ifra et gjennomsnittlig strømforbruk på 1308 kWh per måned
    (SSB, 2025), og en gjennomsnittlig strømpris på 61 øre/kWh (Vibb,
    2026). Utregningen antar at alle husholdninger i Innlandet tilhører
    strømsone NO1 (Østlandet). ↩︎
15. Effektiviteten i et valgeksperiment avhenger av hvordan egenskapene og
    nivåene kombineres i valgsituasjonene– et design regnes som effektivt
    dersom det gir data som muliggjør parameterestimeringer med lavest
    mulig standardfeil. Det eksperimentelle designet ble utarbeidet som et
    såkalt D-effektivt design i programvaren Ngene (ChoiceMetrics, 2024). ↩︎
16. Modellene ble også estimert uten korrelasjon mellom parameterne, og
    resultatene var svært like. På grunn av begrenset variasjon i dataene, som
    følge av mange status quo-valg, var det imidlertid ikke mulig å oppnå
    konvergens i modellene når full korrelasjon mellom egenskapsnivåene
    ble tillatt. Dette skyldes for få frihetsgrader i forhold til antall estimer-
    bare parametere i en fullt korrelert kovariansstruktur. ↩︎
17. Kostnadsegenskapen er kodet kontinuerlig, og koeffisientene er delt på
    100 for å lette konvergens. ↩︎