Offentlig gjeld og økonomiske kriser¹

I løpet av kort tid i 2025 har det kommet flere advarsler om en kommende krise i verdensøkonomien, jf. Dalio (2025), The Economist (2025ac) og Rogoff (2025b). Utviklingen i gullprisen er også iøynefallende. De ti første månedene av 2025 har den steget med mer enn 50 prosent. Det er et sikkert tegn på at mange forventer turbulente tider.

Krisetegnene var imidlertid tydelige alt for flere år siden (Ringstad, 2020). De var klarest i USA, men en finner dem også i andre land som England og Frankrike (The Economist, 2025b). Kjernen i problemene er store budsjettunderskudd, med økt offentlig gjeld som skaper tiltakende usikkerhet, høyere lange renter og høyere inflasjonsforventninger som resultat. I USA er gjelden nå kommet opp i mer enn 120 prosent av BNP.

Verden er altså preget av enorme offentlige gjeldsproblem som det er vanskelig å se hvordan en skal komme seg ut av på en ryddig måte. Ikke nok med det: De er også økende uten at det ser ut til at en kan gjøre noe med det heller. Fortsetter det slik, blir det ikke lenger spørsmål om en krise kommer, men når.

Situasjonen i USA er spesielt alvorlig også på grunn av USDs dominerende rolle i internasjonale transaksjoner og som reservevaluta (jf. Rogoff, 2025a). Mislighold av USAs gjeld som det nå snakkes stadig oftere om, vil derfor ikke bare ramme dem som sitter med denne gjelden. Det vil også ramme en grunnpilar i det økonomiske systemet som ble bygget opp etter andre verdenskrig, med fullstendig uforutsigbare konsekvenser.

Hvem er det så som finansierer denne gjelden. Jo, det er i stor grad internasjonale fond som det norske petroleumsfondet. Det er for tiden på vel 20 tusen milliarder NOK og vel halvparten er plassert i USA. En økonomisk krise i USA vil derfor få store direkte negative virkninger for Norge. Men ettersom dette også får negative virkninger for resten av verden, må vi regne med betydelige indirekte virkninger i tillegg. De kan vise seg å bli enda verre.

Kriser på grunn av offentlige gjeldsproblemer er ikke noe nytt fenomen. Jeg advarte mot en krise med dette som en av flere årsaker for 18 år siden (Ringstad 2007), og året etter var krisen, den såkalte finanskrisen, et faktum. Det var ytterst få økonomer av de som burde ha en kvalifisert mening om det som så (eller i alle fall sa fra om) hva som var i gjære. En av de få var den amerikanske økonomen Nouriel Roubini (jf. Roubini og Mihn, 2010), Dette syntes jeg var såvidt påfallende at jeg gjorde et forsøk på å finne en forklaring (Ringstad, 2011), uten at jeg er sikker på om jeg lyktes.

Offentlige gjeldsproblemer var imidlertid ikke en hovedårsak til finanskrisen i 2008, men ble det etter hvert for senere kriser. En viktig forklaring på denne utviklingen er et samspill mellom offentlig gjeld og kriser: Stor og økende offentlig gjeld bidrar til kriser og kriser bekjempes med økte offentlige utgifter og reduserte skatter, med økt offentlig gjeld som resultat.  En har i tillegg et annet destruktivt samspill: Økt offentlig gjeld innebærer økte renteutgifter, dels fordi det er større gjeld som skal betjenes og dels på grunn av høyere lange renter fordi en gjeldsøkning har en tendens til å skape økt usikkerhet. Økte renteutgifter bidrar på sin side til økt gjeld. I USA er offentlige renteutgifter nå faktisk større enn landets forsvarsutgifter som jo som kjent er formidable. Det har ført til at alle de store kredittratingbyråene har nedgradert landets kredittverdighet i 2025, også det med økte renteutgifter som resultat.

Gjeldskriser et et gammelt fenomen: En kunne faktisk ha gått helt tilbake til starten på historisk tid for 5000 år siden, dvs. den delen av vår historie vi har dokumentert informasjon om (Graeber, 2014), eller en kunne ha nøyd seg med de siste 800 årene slik det gjøres i Reinhart og Rogoff (2009). Av plasshensyn velger jeg å begynne atskillig senere, mer bestemt i perioden etter første verdenskrig.

Den tiden var preget av to forhold: En økonomisk krise som reaksjon på økonomiske eksesser under og like etter denne krigen, og en økonomisk politikk som forsterket krisen. Dette tok en etter hvert lærdom av slik at en fikk en helt annen økonomisk utvikling i årene etter andre verdenskrig enn etter første. Etter andre verdenskrig ble det foretatt en styrt avvikling av krigsøkonomien, en etablerte internasjonale økonomiske samarbeidsorganer som gjorde at en unngikk de økonomisk-politiske feilene som ble begått etter første verdenskrig og en bygget systematisk ned den store gjelden som det offentlige ble påført under andre verdenskrig.

På tross av problemene som følge av krigen, var den første tiden etter andre verdenskrig en god periode stabiliseringspolitisk. Koreakrigen og senere Vietnamkrigen skapte stabiliseringspolitiske utfordringer. Det samme gjorde problemer med timingen av virkemiddelbruken, slik den amerikanske økonomen Milton Friedman påviste (Lundberg, 1992). Dette skyldes dels at det tar tid å registrere tilstanden i et lands økonomi, det samme gjør utformingen av en adekvat politikk og det tar også tid før tiltakene virker. Dette kunne føre til at en stimulerte/strammet inn økonomien i en periode der aktivitetsnivået var på vei oppover/nedover av andre årsaker. Dermed virket politikken destabiliserende, altså mot sin hensikt.

Disse problemene var imidlertid små sammenliknet med det en opplevde i mellomkrigstiden. I min studietid, dvs. på 1960-tallet var det en gjengs oppfatning at det etter andre verdskrig var slutt på store kriser: En mente at samfunnsøkonomifaget hadde kommet så langt i sin utvikling at alle tilløp til kriser kunne motvirkes med en passende penge- og finanspolitikk.

Dette var i overkant optimistisk viste det seg, og det hadde sammenheng med villedende oppfatninger i faget om hvordan det økonomiske livet i et land fungerer. Det var en lang periode preget av det som gjerne omtales som benevolent despot tradisjonen: Den sto sentralt i faget i siste del av det 19. århundre og det meste av det 20. Toneangivende representanter for denne fagtradisjonen er de engelske økonomene Alfred Marshall og Arthur Pigou (jf. Sandmo, 2006, kapittel 10 og 11): I privat virksomhet rådet homo economicus som bare tenkte på sin egen gevinst og velferd mens det offentlige besto av personer som utelukkende var opptatt av fellesskapets interesser.

Slike oppfatninger er ikke bare forenklinger i forhold til virkeligheten, som en ellers finner i samfunnsøkonomifagets modellverden. De er direkte villedende. En skal ikke se seg lenge rundt om hva som forgår i et samfunn, før en må innse det. Det er derfor lite flatterende for faget at det tok så lang tid før denne tradisjonen etter hvert ble helt forlatt.

Det var faktisk først i 2008, som resultat av krisen det året at de siste restene av den ble borte. En viktig bidragsyter til det var den amerikanske økonomen Hyman Minsky som inntil da hadde vært lite kjent. The Economist omtalte ham bare en gang, og ganske kort, mens han levde (han døde i 1996), men over 30 ganger etter finanskrisen fram til 2016 (The Economist, 2016).

Den sentrale tesen til Hyman Minsky i denne forbindelse er at stabilitet bærer i seg spiren til ustabilitet. En stabil periode, spesielt om den varer en stund, skaper gjerne en utbredt tro på fortsatt stabilitet blant investorene. Dette stimulerer til lånefinansierte investeringer som skaper en etterspørselsdrevet prisøkning på investeringsobjektene. Dermed oppstår det en papirgevinst som frister investorene til å investere enda mer, gjerne ved å bruke den økte verdien på tidligere investeringer som sikkerhet for ytterligere lån. Før eller senere må sprekken komme, og det vet investorene – eller i alle fall noen av dem – men de vil være med så lenge som mulig. Til slutt kan det være bare en bagatell som gjør at alt snur. Det kan være et rykte – som til og med kan være falskt – eller at en megler taster feil. Da er en ved det som gjerne kalles for et Minsky-moment.

Slike mekanismer fanges ikke opp av det tradisjonelle modellgrunnlaget. De står derimot sentralt i nyere. Der er det også sentralt å behandle privat og offentlig virksomhet mer symmetrisk: Både private og offentlige aktører prøver å gjøre det best mulig for seg selv innenfor de rammene som lovgivningen setter. Det nye grunnlaget er det som i engelskspråklig litteratur omtales med den lite informative betegnelsen public choice (Tullock, 1987). Det finnes ikke noen omforent norsk oversettelse, men jeg bruker å oversette den med positiv teori om politiske beslutninger.

Et hovedelement i analyser av dette slaget er kort forklart følgende: De økonomiske aktørene består av tre kategorier: Den ene er publikum som i valg og gjennom interessegrupper prøver å påvirke politikken til sin fordel, dvs. størst mulig bevilgninger til sine hjertesaker og minst mulig betalt av en selv. Den andre er det offentlige byråkratiet som sitter med overlegen informasjon om sitt område og som på ulike måter kan påvirke politikken i samsvar med sine preferanser både når det gjelder egeninteresser og saksområde. Den tredje er politikerne selv som naturlig nok ønsker størst mulig oppslutning og som derfor lover velgerne mer, gjerne mye mer, enn de i praksis har muligheter for å holde.

I det spillet som foregår mellom de tre gruppene (og det analyseres da også gjerne ved hjelp av såkalt spillteori) oppstår det en skjevhet som gjerne fører til både gjeldsproblemer, økonomiske kriser og beslektede fenomener som f.eks. såkalte politiske konjunktursvingninger. Det siste har sammenheng med at politikerne før valg gjerne søker å øke oppslutningen ved å øke offentlige bevilgninger og redusere skattene, noe de må reversere etter valget for ikke å bli upopulære på grunn av en overoppheting av økonomien med inflasjon som resultat.

Dette er bare en av flere mulige mekanismer som medfører korte konjunktursvingninger (jf. Dotsey og King, 1987). Det er en omfattende litteratur om dette temaet. Nylig har det blitt økt interesse for lange svingninger. Sentralt her står den amerikanske økonomen Ray Dalio (Dalio, 2025). Fra tidligere vet jeg om bare en person som har gjort noe på området, nemlig den russiske økonomen Nicolai Kondratieff (Solomou, 1987) som forklarte slike svingninger med teknologiske forhold.

Det var som fondsforvalter Ray Dalio fattet interesse for temaet, og det han selv har bidratt med virker meget tillitsvekkende ettersom han har opparbeidet seg en finansformue på over 15 milliarder USD. Det gjør en ikke uten solid innsikt på området.

I følge Dalio har lange svingninger en periodelengde på 80 +/- 25 år og har sammenheng med at menneskeheten har en tendens til etter hvert å glemme tidligere feil og begår de samme feilene på nytt. Dalio hevder at vi nå er inne i siste fase av en lang periode som begynte etter andre verdenskrig. Da fikk en som nevnt på plass et avtaleverk for internasjonale transaksjoner som hadde stor positiv betydning for verdensøkonomien. Det var USA som sto i spissen for å få etablert dette avtaleverket, og står nå paradoksalt nok i spissen for å undergrave det. Spesielt destruktivt er USAs bruk av toll som politisk pressmiddel og for å for å skaffe det offentlige inntekter. Dette vitner om både kunnskapsløshet og historieløshet om hvordan toll påvirker det økonomiske livet.  

Alt i alt står internasjonal økonomi nå foran et veiskille. Det er vanskelig å forstå hvordan en skal kunne unngå et omfattende økonomisk tilbakeslag. Min spådom er at det vil skje i løpet av de neste tre årene, dvs. den tid sittende president har igjen av valgperioden. Dette har dels sammenheng med at han er i ferd med å forsterke de store gjeldsproblemene han arvet og dels med den destruktive tollpolitikken han fører. Med den manglende kompetansen presidenten har lagt for dagen når det gjelder økonomiske spørsmål, kan en slik krise knapt komme på noe verre tidspunkt. Dersom min spådom slår til, vil han måtte stå i spissen for å rydde opp i de store problemene USA står oppe i og som han selv har bidratt til. Jeg vet ikke om noen som er mindre skikket til det.

Fotnoter:

1. En takk til Lars-Erik Borge for gode forslag til endringer. ↩︎